-Mental helse og tilrettelegging-

hvordan bør universitetet møte mennesker som sliter?

Hvordan er det å gå på universitetet når man har det vanskelig? Er permisjon den eneste løsningen, eller burde det finnes større rom for tilrettelegging av undervisning? Tuntreet har snakket med studenten, Kristin Stubberud, som selv er i denne situasjonen, samt studieveileder Anne Svinddal og helsestasjonen i Ås.

Journalist: Othelie Eliassen

Fotograf: Juliette Ambrogi

Illustratør: Synne Louise Stromme

Ufrihet og trange rammer

Kristin Stubberud kommer fra en kreativ sfære, og har studert på kunstskole. I tillegg har hun jobbet selvstendig i flere år med egne prosjekter innen film, tekst, foto og kunst. Kristin startet på NMBU i 2020. Det skulle vise seg å bli en helt annen opplevelse. Selv om den digitale studiehverdagen under covidtiden fungerte overraskende godt med tanke på fleksibilitet, forsto hun fort at grunnstrukturen på universitetet var tung og firkantet. Da livet i tillegg ble vanskelig under studiet, ble denne strukturen enda tyngre å forholde seg til.

Våren 2022 gikk det brått tilbake til fysisk studiehverdag. «Det ble for mye for meg. Det var unaturlig å måtte forholde seg til 80 prosent oppmøte i flere emner, det føltes helt ærlig som å komme tilbake til ungdomsskolen. Jeg prøvde, men trådte over egne grenser, og det fikk konsekvenser. Jeg er ikke laget for en sånn systematisk struktur. Jeg trenger frihet og tillit for å trigge ekte nysgjerrighet. Og jeg trenger det muligens ekstra mye når jeg ikke har det bra.»

Kontakt med forelesere

Etter sommeren 2022 måtte Kristin ta et valg, da høstsemesteret besto av mye fysisk og obligatorisk oppmøte. «Jeg merket da semesteret startet at det ikke fungerte. Toget kjørte og jeg hang etter, helt andpusten.» Valget falt på å kontakte studieveileder, som var veldig hjelpsom, og oppfordret henne til å ha åpen dialog med foreleser. «Jeg tenkte egentlig å ta permisjon, siden det er det som aller først blir presentert som løsning når skoen trykker. Men etter gode samtaler med studieveileder bestemte jeg meg heller for å prøve å kontakte foreleserne i emnene mine.»

Reaksjonene til foreleserne skulle vise seg å være ganske forskjellige. «To av tre var en god opplevelse. I hovedsak følte jeg de var takknemlig for at jeg tok kontakt. Men den ene dårlige opplevelsen, når jeg hadde bestemt meg for å være sårbar, var vond. Det var som å møte en vegg, hvor svaret var at de ikke skjønte hvordan dette skulle gå, og jeg ble igjen oppfordret til å ta permisjon i stedet for å få tilrettelegging.»

Kristin forteller at det fikk henne til å føle seg som et problem. Det føltes som om dette var noe alle klarte, utenom henne. «Mye av denne følelsen kan unngås dersom foreleser velger å møte sårbarhet med åpenhet», forteller hun. «Det føles som om foreleserne er redde for å tenke utenfor planlagt opplegg».

Kan universitetet bli mer menneskelig?

Det at alle forventes å følge og bedømmes etter samme opplegg, mener Kristin er gammeldags. Under pandemien ble det gjennomført hybridløsninger. Hvorfor er ikke lærdommen herfra tatt med videre? «Vi var gjennom en katastrofe, det var en gylden mulighet til forandring, men det virker ikke som det blir tatt på alvor. Det ble ikke gitt rom for å prosessere, revurdere og finne tilbake,» mener Kristin.

Hvis en tar en titt på resultatene fra den nasjonale SHoT-undersøkelsen 2022, sier 35 % av studenter at de opplever psykiske plager og 20 % at de har selvmordstanker. I delen som omhandler studieprogresjon forteller 11 % at de ikke har fulgt normert progresjon i studiet. Over halvparten av studentene oppgir også redsel for muntlige fremlegg eller å ta ordet i faglige sammenhenger. For å se mer av resultatene av SHoT-undersøkelsen 2022, besøk studenthelse.no.

Her er ikke Kristin redd for å legge ansvaret på skolen: «Å ta med disse tallene inn i vurderingen av undervisningen er uhyre viktig. Det er helt tydelig at de rigide tradisjonene på et universitet ikke tjener den nye verden vi lever i».

Veien videre

Nå står resten av studiet fremfor Kristin. «Jeg er fortsatt ikke sikker på om det er plass til den jeg er.» Hun har i alle fall legeerklæring på fraværet dette semesteret, og er fortsatt i dialog med foreleserne.

Kristin kommer med et åpent forslag til forbedring: «Lær av andre skoler og institusjoner som har en mer romslig filosofi. Se på hvilket menneskesyn som ligger til grunn. Mental helse og læring er helt uunngåelig knyttet sammen. Universitetet har et gammeldags maskinelt menneskesyn, det er så tydelig at denne harde formen må slå sprekker snart. Jeg trodde covid skulle gjøre den jobben, men det trengs tydeligvis en sterkere hammer». I tillegg legger hun til at hun gjerne blir med på dette arbeidet på NMBU, om hun blir invitert til det.

Studieveileders perspektiv

Tuntreet har også vært i kontakt med studieveileder, Anne Svinddal, for å høre hennes perspektiv. Svinddal har jobbet ved NMBU siden 2001 og vært studieveileder siden 2007.

Studieveilederen er klar over at det er krevende å være fulltidsstudent, og at tiden vi lever i gjør det vanskeligere. «Det er blitt tøffere å være student. Økonomien er ikke så god, det har den kanskje ikke vært på lenge. Jeg tror det er viktig å følge med på hvordan studiehverdagen er for studentene, og gjøre endringer i undervisningen for å imøtekomme dette best mulig.»

«Jeg opplever at foreleserne ønsker at studentene skal være mest mulig fysisk til stede. Det digitale gir ikke det samme som å ha aktive studenter i klasserommet», forteller Svinddal. Hun påpeker også at de forstår at det er ulike behov for tilrettelegging. «Mye er mulig så lenge det er et bekreftet behov fra en helseansvarlig, som for eksempel en lege. Det er stor velvilje og omsorg blant foreleserne. Mye kan håndteres innenfor kravene i læringsmålene så lenge det ikke blir for mange individuelle ønsker - da kan det fort bli uoverkommelig.»

Studentenes ansvar

Svinddal forteller at hun forstår at det kan være høy terskel for enkelte å henvende seg til studieveileder, men hun blir veldig glad hvis de gjør det. «En mulighet er å ta direkte kontakt med foreleser. Det blir ofte et samarbeid mellom foreleser, studenten og meg, og det pleier å løse seg. Vi kan også sette studenten i kontakt med andre instanser, som for eksempel helsestasjonen.»

Den største utfordringen er de som ikke greier å ta kontakt i det hele tatt. «De som trekker seg tilbake, lukker skjermen og bare blir borte. Det er de vi må forsøke å fange opp.»

Hva kan NMBU gjøre?

Svinddal er opptatt av kontinuerlig oppdatering og skolering av studieveiledere, og forteller om et nasjonalt studieveilederseminar som nylig ble holdt. «Foredragene bar preg av studenters psykiske helse. Det var kun 8 studieveiledere fra NMBU som deltok, det syntes jeg var dårlig. NMBU må ta kontinuerlig opplæring av studieveiledere på alvor, også vi med lang erfaring trenger påfyll. Vi må kjenne til handlingsrommet vårt, men også vite hvilke begrensninger vi har. Det gir høyere profesjonalitet og gjør oss tryggere i jobben.»

Tuntreet har bedt om en kommentar på saken fra studiedirektør ved NMBU, Ole-Jørgen Torp. Han har ikke selv vært involvert og kjenner ikke til Kristin sin sak, men sier: «Svinddal har gitt gode råd og god veiledning til studenten, samt redegjort for utfordringene i denne type saker».

Torp forteller at «NMBU opplever et økende behov for individuell oppfølging og behov for mer tilpasset tilrettelegging. Dette er en viktig oppgave som må få økt oppmerksomhet fremover, men at det også krever tilgjengelige ressurser.»

Studiedirektøren peker også på at det i 2021 ble vedtatt en handlingsplan av rektor for universell utforming og styrking av læringsmiljøet 2021 – 2026. I handlingsplanen angis det prioriterte innsatsområder med aktiviteter og tiltak, og skal rulleres i 2023.

«Til hver aktivitet/tiltak defineres hvilke enheter (fakultetene og/elle avdeling) som har hovedansvar og medansvar for å sørge for at disse konkretiseres ytterlige og følges opp slik at delmålene nås», forklarer Ole-Jørgen. «Vi har stort fokus på dette, men kan alltid bli bedre.»

Helsestasjonen

Et av tilbudene som frontes til studenter er helsestasjonen i Ås sentrum. Vi sendte dem en henvendelse og spurte om ryktene angående lang ventetid og vanskeligheter med å få hjelp.

Helsestasjonen oppgir at det per nå er lang ventetid på psykiske kartleggingssamtaler. Det er flere faktorer, men det største utslaget er «langvarig sykdom på personell som ikke har latt seg erstatte, en økt studentmasse på 1000 studenter som skal håndteres med den samme økonomiske rammen og studenter som ikke møter til timen sin og avlyser på kort varsel.»

På spørsmål om hva NMBU kan gjøre, svarer helsestasjonen: «Vi har dialog med både SiÅs og NMBU for å se hvordan vi sammen kan løse denne situasjonen på best mulig måte. Det skal være et møte fredag denne uken hvor bant annet dette er tema.»

Om vanskelighetene med å få hjelp forteller de: «I utgangspunktet blir du satt i kø for time til vurdering på lik linje med majoriteten som henvender seg.»

Helsestasjonen ønsket også å fremheve Studenttelefonen: «et fantastisk tilbud der du kan få rask hjelp og du slipper å stå i kø hos oss.» De nevner også «Studenter spør»: «Der kan du lese andres spørsmål om egen helse, stille dine egne spørsmål, og få svar fra fagpersoner.» Til sist fremhever de Studentlivssenteret som SiÅs har etablert på campus.