SKJEMAMARATON
SKJEMAMARATON
Skribent: Eva Weston Szemes
llustratør: Anna Bjørke
I Norge liker vi å tro at vi er gode til å ta vare på funksjonshemmede. Med en kronisk diagnose bør det vel ikke være så vanskelig å få det man trenger? Jeg har selv cerebral parese, men med skinne og spesialsko funker jeg omtrent som dere andre. Bli med meg på reisen, eller rettere sagt maratonen, mot å få ny skinne.
*Et rotskudd er en meningsbærende tekst skrevet av et redaksjonsmedlem i Tuntréet og gir uttrykk for skribentens personlige meninger.
Det hele startet med at min trofaste skinne, i plast, begynte å gå i oppløsning. Middels krise, med tanke på at jeg er avhengig av den for å kunne gå utendørs. Jeg ringer min ortoped, som har en fantastisk idé: en ny type skinne som er lettere og mer behagelig å gå med. Jeg skulle bare visst hvor vanskelig dette ville bli i praksis.
Papirene som bekrefter at jeg trenger skinner går nemlig ut på dato med jevne mellomrom. Det å fornye dem, viste seg å være alt annet enn en formalitet. Resultatet? Ett og et halvt år (ja, du leste riktig) med telefoner frem og tilbake til ulike leger. Minst ti skjemaer og brev, som går fram og tilbake mellom NAV og forskjellige spesialister. Utallige timer med stress og bekymring. For å få hjelpemidler jeg alltid har trengt, og alltid vil trenge. Er det mulig?
Det klages til stadighet over at NAV har for mye å gjøre. Vel, å slutte og jage folk med kroniske diagnoser for å høre om de fortsatt trenger hjelpemidler kunne ha hjulpet. Å gjøre fornyelsen av slike vedtak til en formalitet, ville sikkert frigjort et titalls årsverk til viktigere oppgaver. Jeg har god tro på at legene kan mer om medisin, enn NAVs saksbehandlere.
Jeg har heldigvis foreldre som har lært meg byråkratenes språk, og norsk som morsmål. For den som ikke snakker flytende NAVsk, eller har et annet morsmål enn norsk, må disse skjemaene være helvete på jord. Svarbrevene på enkle vedtak om fornyelser er mange sider lange. De er i beste fall kronglete formulert, og i verste fall fullstendig selvmotsigende. Jeg har opplevd brev der saksbehandleren (som aldri har møtt meg) påstår at jeg ikke er funksjonshemmet, til tross for flerfoldige hyllemeter med bekreftelser fra et titalls leger gjennom mitt liv. Mediene har til og med rapportert om folk som tror NAV skal drepe dem (!). La oss være ærlige; å “avslutte livsoppholdet” til noen, høres veldig dramatisk ut. Uansett hvem du er.
Senest for noen uker siden plukket jeg opp en ny skinne, og bestilte nye spesialsko. En enkel affære denne gangen. Bare å ringe to ulike leger for å sjekke om jeg fortsatt er funksjonshemmet (kanskje noen har tryllet det vekk?) og skrive under på fire skjemaer. Heldigvis er det et år til neste gang jeg må ut på skjemamaraton.
