EN ODELSJENTES DILEMMA
Skribent: Celine Våga
Illustratør: Rebecca Rehell Øistad
EN ODELSJENTES DILEMMA
Før sommeren sendte min far en melding til familiechatten og spurte om noen kunne tenke seg å ta over gården. Spørsmålet kom noe brått på, selv om vi har diskutert temaet før, både jeg og mine foreldre og blant mine søsken. Bakgrunnen for at han tok det opp igjen noe ut av det blå var på grunn av salg av melkekvoter. Det var nemlig gunstig å selge dem innen kort tid på grunn av lovendringer som da nylig var kommet.
Jeg er odelsjente, eldst av tre udugelige gårdsbarn som reiste ut i den store verden for å studere og gjøre alt annet enn å drive med gård. Noe typisk at jeg havnet på den gamle landbrukshøyskolen, skulle studere biologi og forelsket meg i tanken på å være selvforsynt på et småbruk langt langt borte. Men da min far plutselig minte meg på at den dagdrømmen faktisk var min fødselsrett, ble alt for fort virkelig. Det hadde vært galskap. Ikke kan jeg noe om gårdsdrift eller melkekvoter. Ei heller var det å være ‘full-on’ bonde noe jeg så for meg da jeg tok fag i økotoksikologi og miljøforvaltningsrett.
Men jeg kjente på et stikk inni meg, en følelse jeg vet at mange unge som har vokst opp på gård kjenner. Det stikket var, og er, skyldfølelsen og engstelsen for å svikte generasjonene før meg og tanken på å miste gården jeg og mine søsken hadde vokst opp på. Det er nostalgien i minnene av å bli sleika av kuer på veien inn i fjøset, lek og klatring på siloballer og gamle kjeledresser som aldri passa ordentlig som hvisker. Ikke minst har det å vokse opp på gård gitt meg en nærhet til naturen og en karakterutvikling på både det fysiske og mentale plan jeg aldri ville vært foruten.
Men selv om store deler av meg egentlig ønsker å ta over gården, er det jo galskap. Det er ikke et livsvalg som gir mening slik som livet er nå, eller som gir mening med livsretningen jeg tar. Og, kanskje viktigst, så er det ikke akkurat levedyktig å være bonde i Norge i dag. For noen dyktige og engasjerte bønder er det nok det, men jeg klarer ikke helt å se for meg selv som en av disse. Tross støtteordninger og forsøk på å systematiske endringer er bare tanken på å skulle ta over gården utrolig skummel. Men jeg vet at den gården har ført til at jeg er blitt den jeg er. Jeg vet at jeg ønsker at mine barn skal kunne oppleve det samme som meg, og kjenne den samme gleden jeg gjorde. Om bare det å ta over en gård ikke var en økonomisk dommedag slik som det er for mange i dag. Om det bare var en fem minutters YouTube tutorial på hvordan en kan redde et familiegårdsbruk fra å dø hen (må sjekke om det finnes) uten å falle inn i gjeld og bli utslitt både mentalt og fysisk. Jeg kunne nok gjort et halvhjertet forsøk på å drive en gård, men familiearven fortjener vel mer enn det? Dette er nok bare litt av en odelsjentes dilemma.
