Mandagsbarn i våryr
Mandagsbarn i våryr
Innsendt av Mandagsfantasten - Illustratør: Signe Aanes
“Sugar in the morning, og gooood morgen!! Endelig MANDAG!!” Kasper var i sitt vante humør på ukas første dag, like grytidlig som alltid og like provoserende positiv over “Alle mulighetene som står i kø og for at byggingen av landet endelig er i gang etter helga!”. André så på klokka som viste 05:30; Nådeløst. Slamringen med skapdørene på kjøkkenet og fiklingen med kaffetrakteren lød hele veien inn under dyna til André. “Kaffen trakter seg ikke sjæl!” hylte Andreas.
Romkameratene Kasper og Andreas var Andrés største motsats, og sånn hadde det vært helt siden han flytta inn i Kringla i august. Han var førsteårsstudent på datavitenskap og hadde endt opp sammen med de to gutta på tredjeåret på økonomi og administrasjon. Siden første mandag i fadderuka hadde “Mandag” av Bugges Firo, kjenningsmelodien fra finn.no sine reklamer det siste året, dundret utenfor døra hans hver bidige uke. Studieåret 2024 så ut til å starte på samme måte; Grytidlig og med umenneskelig, provoserende og kvalm overtenning.
Vårparallellen startet opp i dag og hverdagen gjorde sitt inntog igjen. Batteriene var i hvertfall halvoppladet etter lang juleferie og ingen januarblokk, men tanken på FYS101, DAT110 og MATH112 får nakkehårene til å reise seg. Den første høsten på Ås hadde vært lang og tung.
Allikevel begynte han å få litt dreisen på Ås-livet. Samfunnet var ikke lenger fremmed og skummel bygning der de festet, høydepunktet alle snakket om, UKA i Ås, så ut til å bli en realitet etter blitt med i lys-komitéen, og ikke minst var det litt ekstra oppmerksomhet på damefronten. Eller… Oppmerksomhet var kanskje litt å ta i? Det var noen hyggelige blikk, noen røde kinn og et par likes på Instagram i eksamensperioden, men ingen vits i å få forhåpninger. André hadde sett henne et par ganger på Eika, i Bodegaen og i forelesningene i høst.
Hun gikk MILF eller noe, og kunne jo umulig være intressert etter å ha sett André fire-fem ganger på lesesalene på Bikuben og på Sør? Aldri i livet, ikke hun. Way out of my league… Hun hadde begynt å følge meg på instagram da. Alexandra. Altfor godt til å være sant.
Med brødskivene inhalert, en kullsvart kaffekopp innabords og faktisk et lite snev av overtenningen fra romkameratene i ryggsekken, gikk startskuddet for vårparallellen. Først på programmet var forelesningen i Bioteknologibygningen, 08:15-10:00. Gustav og William stod trøtte som alltid i Meierikrysset, med den samme vanlige knekken i hoftene og det døsige blikket. “Here we go again… Bare la dette gå lettere enn MATH111”.
I Aastveits auditorium var alt som vanlig. De samme velbrukte, svarte stoffsetene, de nedslitte benkeradene som manifesterte veien til utdanning gjennom utrettelige timer med faglig påfyll, og de to fryktingytene lerretene som med projiserte lysbilder kunne skremme fanden på flatmark eller få tårer til å trille. Seterad syv fra bunnen, midt i rommet.
Det var allerede godt over halvfullt i det store auditoriet og yrende liv. De livløse ansiktene fra lesesalene i eksamensperioden hadde returnet som lystige, blide og bekymringsløse åsyn. Selv gutta på lektor, Johan, Markus og Anders, var på plass med kaffekoppene og notatbøkene. Foreleseren tastet iherdig på PC’en ved kateteret og oset av kunnskap og en merkelig form for makt. Vi var så absolutt i gang.
“Er det plass her?” lød det brått fra venstre. Med hodet plantet ned i sekken for å finne frem kladdeboka og penalet hadde ikke André enset at det kom noen fra andre siden. Gustav dultet han i siden og nikket opp. Selvfølgelig var det henne… Pulsen steg umiddelbart og han merket plutselig at han var svett under armene. “Jojo, klart det. Vær så god” Et varmt smil møtte André, og Alexandra satt seg vennlig og elegant ned. Hun fortsatte samtalen med venninnene sine, men satt seg ved siden av han. Helt inntil og trakk seg ikke unna.
Klokka i enden av rommet bikket kvart over og foreleseren satt i gang. 08:20 og foreleserens stemme over høyttaleranlegget var godt akkompagnert av tastetrykk og blyanter som raste over papirarkene. 08:40; side opp og side ned. André hadde nesten blitt vant til parfymen ved siden av seg da han skvatt til. Han så bort på Alexandra og la merke til at hun var venstrehendt. Høyrehånden hennes lå nemlig brått på låret hans. Hun så ikke på han, men med fingrene satt hun i sirkulære bevegelser. Med klokka. Mot klokka. André kikket kjapt tilbake i kladdeboka og latet som ingenting, men kjente blodet strømme nedover.
Pusingen fortsatte i et par minutter, før den brått stoppet. Alexandra så spørrende på foreleserens notater, før det så ut som det gikk opp et lys. André hadde for lengst mistet fokuset på matematikken, og det ble bare verre da hånda sakte, men bestemt beveg seg oppover låret, mot skrittet. André kjente hjertet banke i brystet, han var glovarm og steinhard.
Med Alexandras hånd i et godt grep om skrittet hans var klokka blitt 08:55. Alexandra trakk plutselig til seg hånda. Igjen lå en lapp. «Toalettene i kjelleren i pausen». André visste akkurat hvor; ut døra der foreleseren ofte kommer inn i auditoriet og rundt svingen.
“Da tar vi et kvarters pause dere”. André fulgte raskt etter Gustav og Johan, som sukket ut og satt i marsj ut mot Vrimlehallen. Alexandra gikk andre veien og inn i mengden av medstudenter i venstre trapp, men målrettet nedover mot foreleserinngangen. André var kjente han rødmet i kinnene, pulsen var i taket og han skalv i hendene. “Jeg kommer straks, skal bare på do”.
Foreleseren stod igjen ved kateteret og enset ikke at André gikk forbi. Vel ute av auditoriet var lysene slukket og det var mørkt. Kun nødutgangskiltet i andre enden av gangen lyste opp og gjorde mulig å manøvrere seg til toalettene. André tok en råsjans og gikk inn på dametoalettet.
Han hadde ikke mer enn trådd over dørterskelen før medstudenten kastet armene over han og trykket leppene mot hans. Parfymen hennes traff han som en vegg og den våte tungen hennes snek seg inn mellom tennene hans. Fortsatt kyssende dro hun han med inn i første bås og lukket igjen døren. I dusmørket så han såvidt at hun kneppet av seg buksene og blusen; “Vi har et kvarter, kom igjen”.
Etter vekslingen mellom våt klining og famlingen med å få av hverandres klær, satt André seg ned på dosetet og kjente Alexandra bevege seg saktere. Hun lente seg over han, brettet lårene rundt hans og geiledet den forlengst steinharde kuken hans inn i henne. Hun var klissvåt og trang, og mens André gjorde sin entré satt hun i et nytelsens stønn. Hun pustet tungt, det samme gjorde han. Vantro over at dette i det hele tatt skjedde, skjønte André at det var nå eller aldri. Alexandra gynget frem og tilbake, i forsøk på å holde takten med André, men han støtet både hardere, dypere og raskere. Lårene klasket mot hverandre, de stive niplene hennes gled kontant opp langs brystet hans og stønnene fra begge ble høyere og høyere. André kysset henne på halsen, skuldrene, brystene, og kjente neglene hennes klamre seg fast til ryggen hans mens han pumpet inn i henne. Tanken på å bli oppdaget gjorde det hele mer spennende.
De syv minuttene kjentes som en evighet. Svetten rant, stønnene lød og hvert et støt var både fuktig, bestemt og godt. Alexandra grep tak i håret hans og kysset av full kraft mens hun stønnet. Det var en forlystelsens dans som foregikk litt over kl. 9, der de to nakne kroppene kveilet seg inn i hverandre. Hun ble våtere og våtere, og han hardere og hardere. André kjente klimakset bygget seg opp og satt opp farten. Pulsen steg, han pustet raskere, svetten rant nedover ryggen hans. I et lettelsens sukk pumpet han sæden sin dypt inn i henne og lente seg bakover i ren nytelse. Alexandra skjønte hva som hadde skjedd og smilte mens hun kysset han, fortsatt andpusten og varm. Hun reiste seg opp, tørket og plukket opp klærne fra gulvet. “Jeg går ut først, sees der inne”. Hun lente seg frem og kysset han på kinnet.
Fortsatt preget av sjokket, med høy puls og med svetteperler i hårfestet småløp André ned til Gustav og Johan, som for lengst hadde satt seg i tilbake i salen. “Hvor har du vært a?? Lang kø?”. Alexandra satt rak i ryggen og noterte ned formlene fra før pausen. Håret var litt mer bustete nå.7
“Det er jo en måte å si det på… Men fy faen som jeg elsker mandager”.
