“Ingenting av det du nettopp sa var riktig”
“Ingenting av det du nettopp sa var riktig”
Tirsdag 11. mars kunne Tord Kristian F. Andersen endelig vise fram UKEdokumentaren sin og avsløre ydmykende sannheter om Ås. Aud. Max. var klargjort, og etter en kort appell fra regissøren selv, var premieren i gang. Dokumentaren tok publikum gjennom hele historien til UKA i Ås, og hadde en samlende og nasjonal(eller regional?)-romantisk effekt på det lille Studentsamfunnet.
Journalist: Kine Lie
Foto: UKEdokumentaren og Henrik Bakken
En godt gjennomført jobb. Tord har uten tvil lagt ned mange arbeidstimer i dette prosjektet, og det skinner gjennom i alle 80 minuttene. Filmingen, lokasjonene, ordvalget, intervjuene, dybden, researchen – alt er gjennomført, gjennomtenkt og helt nydelig for øynene å hvile på. For et profesjonelt resultat! De som ikke fikk med seg denne, gikk definitivt glipp av noe. Dokumentaren følger Tord som engasjert forteller om UKAs historie, mens han beveger seg rundt på alle de lokasjoner du kan tenke deg viktige, historiske eller samlende på Campus i Ås. I tillegg har han kommet i kontakt med flere tidligere revysjefer og engasjerte studenter fra festivaler helt tilbake til 50-tallet. Prikken over i-en er intervjuet med datteren til en av studentene ved NMBU under andre verdenskrig. Selv om Samfunnet i Ås var stengt under andre verdenskrig, fikk vi høre historier om gjemte våpen på utedoen og nazister som stod utenfor og ventet på dem. Noe som understreket hvor sterkt engasjementet alltid har vært her på Ås.
Nesten litt for mye av det gode. Til tross for en meget godt laget dokumentar, har jeg aldri stått stødigere i mitt tidligere utsagn om at Ås-kulturen minner om en kult. Etter 80 minutter med reindyrket kjærlighet og grenseløst engasjement for Ås, trengte jeg litt luft. Misforstå meg rett, engasjementet på Ås er veldig levende og smittende, og det er ingen tvil om at dokumentaren er god markedsføring for å engasjere seg i UKA. Men etter å ha hørt på generasjon etter generasjon fortelle om hvor fantastisk Ås, UKA og studentengasjementet er og var i over en time, var jeg glad for at reindyrkelsen ikke varte lenger.
Engasjementet kom også tydelig frem hos protagonisten som bar preg av at han ikke bare har pugget et manus, men av og til virker som han har pugget kroppsspråk og mimikk også. Selv om det noen ganger kan virke litt stivt og konstruert, har jeg ingenting å utsette på hvor enormt mye kunnskap og engasjement Tord har og hvor godt det vises i filmen.
Kilder til Tun & Tre kan fortelle at dette fotografiet avbilder KONG OLAV med en røyk.
Trengte Politibeskyttelse: Sprøytetoget fra landlige Ås trengte politieskorte i Oslos skumle gater.
Tilgjengelighet for alle engasjerte i UKA. Hele dokumentaren var derimot på norsk, og uten hverken norsk eller engelsk tekst. Det er flere funksjonærer som ikke snakker norsk som også har bidratt til UKA gjennom årene, men de får dessverre ikke de sett denne dokumentaren. Selv har jeg flere utenlandske medstudenter som ønsket å se den, men som ikke kan norsk. Dette er noe å ta med seg til neste UKA i Ås.
Tuntréet fikk snakke med Tord etter premieren, hvor han kunne forsikre oss om at filmen vil bli tilgjengelig på nett, og han lover at denne versjonen vil bli tekstet.
Regissøren selv deler rikt om erfaringene fra å lage dokumentaren. Han understreker spesielt hvor viktig det var for ham å ikke lage “propaganda”, men å få fram den ekte historien til UKA. “La oss være stolte på riktig grunnlag!” sier Tord mens han forteller om hvordan mye av det vi vet om UKA i dag er formet av hundre år med markedsføring. For å gi en mer nyansert beskrivelse av UKA, men fortsatt vekke noen patriotiske følelser, følte han det var viktig å dele en godt bevart hemmelighet om Ås-studentenes kultur. I dokumentaren avslører nemlig Tord at sangen “Jeg n’ Thorvald og Johannes” opprinnelig kommer fra Horten og ble skrevet av Victor Emanuel Thom, elev ved Horten Tekniske Skole i 1892. Den ble plukket opp av studentorkesteret Orchestra Populi i Ås i 1912, og ble popularisert for alvor med Viggo Dietrichsons versjon fra revyen “På tå hev” i 1924. “For meg var det viktig å få fram denne historien fordi dette oppleves som en grunnstein til UKA i Ås og Studentsamfunnet i Ås. At man ikke skal vise honnør til opphavsmannen oppleves derfor feil for meg.”
Videre uttrykker Tord at hensikten med dokumentaren var å gjøre historien levende og lettere tilgjengelig: “Det var viktig for meg å gi en innføring for de som ikke kjenner til historien, men fortsatt være interessant for de som kjenner den alt for godt”. Under research til filmen, forteller Tord at han kom over en video av en gammel UKEsjef hvor han tenkte: “ingenting du nettopp sa var riktig”. Videre understreker regissøren at “det var viktig at det ikke bare var oppgulp av kjent informasjon og vedtatte sannheter, men å bidra med noe nytt”. Med denne visjonen var det viktig for Tord å også utforske og snakke om UKA under pandemien i 2020. “Jeg merker at det er først i den siste tiden at man har begynt å bli mer komfortabel med å snakke om en del av det som skjedde på bakrommet.”
“UKA i Ås sin historie er Studentsamfunnet sin historie, er Samfunnsbygningens historie, er universitetets historie”. Slik lyder ordene fra Tord når han reflekterer rundt å lage denne dokumentaren. Han utstråler takknemlighet når han snakker om hvor overrasket han ble over hvor mye enkelte mennesker var villige til å hjelpe til med prosjektet hans. “Jeg har ikke lagt skjul på at prosjektet har vært svært krevende å realisere”, forteller han. Tord kan derimot klappe seg selv og alle bidragsytere på skulderen og ta seg en velfortjent påskeferie, for denne dokumentaren var en stor suksess og et imponerende verk.
ELG I FARTA: Utstoppet elg i ‘86.
STUDENTER GJENNOMFØRER RITUALE PÅ SCENEN: Forsøker å kalle på demoner gjennom dans.
