Intervju med Tuntréets første kvinnelige redaktør: Mette Eggen

Tuntréet så sitt lys som avis i 1946, men lenge var det kun mannlige studenter som hadde vervet som redaktør. På 60-tallet så man likevel en økende andel av kvinnelige studenter på Ås, og i 1968 fikk vi vår første kvinnelige redaktør, nemlig Mette Eggen. For ettertiden står hun igjen som en av de store redaktørene vi har hatt, som kom med nye perspektiver og en litt annen stemme, og fremsto som et frisk pust til avisa. Tuntréet var heldige og fikk til et møte med henne. Vi satte oss ned for å finne ut av hvordan det var å være redaktør på det omveltende, og ikke minst revolusjonerende 60-tallet.

Journalister: Hanna Lindeman og Henrik Bakken
Fotograf: Jørgen Berg Yndestad

Tuntréets utsendte møter den tidligere redaktøren ved avisas egen vugge; Universitetstunet, der hvor parklinden hvis navn er åpenbart står. Lenge før Tuntréet fant seg godt til rette i kontorfløya på Samfunnet holdt de til på loftet på Tivoli. Det var et vesentlig mindre lokale, men til gjengjeld var redaksjonen betraktelig mindre, bare rundt ti stykker. Mette forteller at de ble sett på som litt “rare” oppå loftet, men at de hadde det gøy, hun og gutta.

En ny vei for Tuntréet

Mette utdannet seg innenfor landskapsarkitektur, eller hagebruk linje-B som det het den gangen. Hun har brukt hele sitt yrkesaktive liv innen dette, og er fortsatt aktiv innen bevaring av historiske hager. Når man leser hennes første leder er det helt tydelig at det er skrevet av en hagebruksstudent med et kreativt utløp. Den het: “NY HEADING?” og beskrev på metaforisk vis årsaken til at hun nå som redaktør valgte å endre Tuntréets logo for første gang siden avisas opprettelse i 1946. Hun argumenterte blant annet med at: “Det virker som om ‘Tuntréet står i fare for å bli like trangvinklet som den gamle linden”. Mette sin nye heading representerte derfor ikke bare en visuell stil som skulle forandre avisa, den staket ut en ny vei for innholdet også. Hun tegnet headingen selv, med en lang gren som ytterst har fått et nytt skudd, et tydelig ‘statement’ for veien videre. Fra Mette sin side var tegningen kun ment som en midlertidig heading, men den var derimot så kraftfull at den ble brukt de neste 18 årene.

Den observante leser vil dessuten legge merke til at den ærverdige studentluen er borte – noe som også var tendensen i verden ellers i 1968. Verden over ønsket studentene å bli tatt mer seriøst og være likeverdige samfunnsborgere som alle andre. Da måtte blant annet Studentlua, som hadde røtter tilbake til 1800-tallet og var et av de tydeligste tegnene på at noen var student, vekk.

Høy aktivitet på Campus

Mette begynte på NMBU, eller Norges Landbrukshøgskole som det het da, i 1966. Da kastet hun seg ut i Ås-livet med én gang, først som revyskuespiller under UKA. “De av jentene som ville bli med, de ble bare med” forteller hun med et smil om munnen. Hun meldte seg dessuten inn i foreningen Hunkatten og mimrer tilbake til gode minner fra da hun deltok i blant annet Hup-Cup. Likevel, foreningslivet og en intensiv studiehverdag gjorde at hun var usikker på om hun egentlig hadde kapasitet til å være redaktør. Hun søkte derfor Samfunnet om fritak fra redaktørvervet, men fikk avslag av Samfunnssjefen:

Mette ble påtroppende redaktør i 1967 og redaktør for fullt i 1968. På spørsmål om hva gutta på Ås syntes om at det nå satt en kvinne i førersetet der det før kun hadde sittet menn, svarer Mette at gutta syntes det var litt stas, og det at heller lå en interesse og forventning der – ikke kjønnskamp. At hun skulle bli redaktør var altså ikke en revolusjonerende eller opprørsk handling - Mette ble nominert av venner til å stille. Det at hun var kvinne var bare en tilfeldighet.

Det å bli redaktør var heller ikke noe skummelt og fremmed for Mette – hun var nemlig ikke fremmed for å skrive. Hun kom fra et litterært hjem – faren hennes var nemlig forfatteren Agnar Mykle, som på 50-tallet ble kjent for de beryktede romanene “Lasso rundt fru Luna” og “Sangen om den røde rubin”. Hun hadde dessuten skrevet mange tekster på skolen, og likte det, så det var ingen brå overgang å begynne å skrive for Tuntréet.

Nittensekstiåtte

Mette ble redaktør i en verden som var midt i en stor brytningstid. Ikke bare skjedde det store endringer i Norge – vi var godt i gang med å bygge velferdssamfunnet og hadde begynt oljeletinga – men det skjedde også store endringer over hele verden. Studentopprøret i Paris brøt ut i mai, og markerte inntoget av en ny ungdomsgenerasjon som ikke lenger aksepterte den daværende verdensordenen. Samtidig raste Vietnamkrigen, og ble mer og mer upopulær for hver dag som gikk. Dette var en vekkelse for mange unge i Vesten, og i Norge var det spesielt på Universitetet i Oslo at mange lot seg radikalisere. På Agrarmetropolen var det ikke like revolusjonære tilstander, noe Mette tror kommer av den store andelen studenter som enten hadde odel eller tok en profesjonsutdanning. Man visste hva man skulle bli, og tryggheten dette ga gjorde at man ikke behøvde å ta like mye stilling til det som skjedde utenriks.  

Dette til tross, hadde Mettes utgaver et enda større fokus utenfor landegrensene enn det avisa har i dag. Det største temaet som det ble skrevet om den gangen var naturlig nok Vietnamkrigen. Før intervjuet hadde Mette gått tilbake og bladd i gamle utgaver, og forteller at det i dag var veldig rart å lese noe av det som ble skrevet. For eksempel Johan C. Løken sine innlegg som forsvarte amerikanerne sin kamp mot kommunismen i Vietnam. Hun forteller at Tuntréet representerte en mer sosialistisk og venstreradikal del av Ås i hennes tid, i sterk motsetning til resten av høgskolen, hvor Senterpartiet naturlig nok hadde en sterk rolle. Mette trekker frem tegner og klassekamerat Vidar Asheim som en av de sterke stemmene i Tuntréet på denne tiden – både som en dyktig illustratør, men også som meningsbærer.

Debatt og kameratskap

I vesentlig større grad enn i dag pågikk det opphetede debatter både på Samfunnet og i Tuntréet. Samfunnet fungerte som en møteplass hvor både studenter og forelesere kunne møtes, enten det var for å debattere politikk, diskutere fag eller bare ta seg en pils i bodegaen. Mette forteller at var helt naturlig å finne foreleseren sin der på 60-tallet, noe vi forteller at hadde vært helt utenkelig i dag. Det er lettere å se for seg at foreleserne forsvinner i løse lufta etter endt skoledag, for så å dukke opp igjen neste dag på samme måte. At foreleseren istedenfor dukker opp i bodegaen kan man se for seg at hadde lagt en demper på stemningen: frykten for å si noe dumt på fylla til mannen som skal gi deg karakter på fysikkprøven neste uke. Mette understreker at dette ikke var tilfellet, og beskriver et forhold mellom student og professor som ofte var kameratslig og hyggelig. Det var heller ikke uvanlig at forelesere bidro med innhold til avisa den gangen. Flere av professorene skrev i Tuntréet, som da Mette satte sammen en “planlegging-spesial” for sin fjerde utgivelse som redaktør.  

Fra Universitetstunet tusler vi opp til Samfunnet for å vise Mette hvordan Tuntréets kontorer ser ut i dag. Vi går inn i kontorfløya, og viser stolt frem vår lille base, dekket fra gulv til tak med gamle forside- og midtsidebilder. “Det her var akkurat sånn jeg hadde håpet det så ut”, utbryter Mette. Vi viser henne den nyeste utgaven av avisa, som hadde hovedfokus på nedbyggingen av Vollskogen. Det er tematikk som interesserer henne, hun er jo tross alt landskapsarkitekt med en tydelig sosial og politisk interesse. Det er ingen tvil om at det Mette endret på fremdeles preger hvordan Tuntréet dekker saker i dag, selv om de kanskje ikke alltid inneholder et likt internasjonalt fokus. Mette ga avisa en selvtillit til å våge å prøve seg ut i det store og dekke de vanskelige temaene. Hun sørget for, slik hun skrev i sin første leder, at Tuntréet ikke ble en trangvinklet, intern og igjengrodd studentavis, men heller utviklet seg til en like levende og viljesterk skapning som sin navnefelle på Universitetstunet.