To brune med Åsmund

Hvordan gjenoppliver man egentlig en nesten-død forening, og hva sitter oppi topplokket på en person for at man skal våge seg ut på noe så strabasiøst og slitsomt? Jeg tok turen til Sætra med skreppa fylt med to brune, for å se om jeg ikke kunne målbinde selveste Åsmund Godal Tunheim.

Journalist: Hanna Lindeman

Fotograf: William Fredrik Bakke Dahl

For å forstå hvor denne driven kommer fra ønsker jeg å grave i Åsmunds fortid og får han til å starte med barndommen i Valsøyfjord på Nordmøre. Her levde foreldrene hans ut småbruksdrømmen og begynte tidlig med å sette krav til barna sine om at de måtte hjelpe til. “Mye av grunnen til at jeg gjør det jeg gjør i dag stammer nok fra barndommen min”, innrømmer han. “Vi måtte hjelpe til på bruket, støtte hverandre og bruke de ressursene vi hadde på en god måte. Du kan kalle det en form for økofilosofi”. Det er ikke mye tid til å slappe av på et småbruk, noe Åsmund fremdeles føler sitter i, “Jeg blir fort rastløs, skal jeg slappe av må jeg føle at det er fortjent”. Han forteller videre om hvor glad han var for å få være så mye ute og hvor fint det var å være barn på et så lite sted.

Det var ikke før han kom i tenårene at han merket at han skilte seg ut. Den lokale bygdekulturen med ungdomsfester og bilkultur passet han dårlig – å begynne på Nordfjord folkehøyskole viste seg dermed å være helt perfekt, ettersom det var totalforbud mot alkohol. Her møtte han likesinnet ungdom og fikk dyrket sin glede for å være ute i naturen. Han lærte seg blant annet å stå på telemarksski, noe han satte ekstra stor pris på. “Andre stod på randoné og plastsko og sånne ting, men jeg sverget til lærstøvelen da”, forteller han. “Det er noe som går gjennom veldig i livet mitt, kjærligheten for det gamle og robuste”. Som kjerringa mot strømmen søker han heller ut tradisjoner og ting som har funket i flere generasjoner, som beviselig har tålt tidens tann. En protest mot nåtidas ‘bruk og kast’-samfunn, hvor ting som regel blir laget for å kun bli brukt i et par år.

Det første møtet med Ås

Etter to år på folkehøyskole stod det ikke helt klart for Åsmund hva han skulle gjøre videre. Søsteren hans Runa hadde derimot allerede studert på Ås en stund og hadde gitt han et så godt inntrykk at han ønsket å gjøre det samme. Han begynte på ettårig grunnstudium, men studiestart viste seg å bli litt vanskeligere enn han hadde trodd - med friluftslivets gleder fra folkehøyskolen friskt i minnet hadde han bestemt seg for å bo i lavvo under hele oppholdet sitt på Ås. Med tips fra en hjelpsom studieveileder slo han seg ned i Nordskogen bak campus, hvor han fort merket at fire måneder ute ikke akkurat er helt det samme som fire netter. Det var vått, kaldt, mørkt og ikke minst ganske ensomt uti skævven.

Dette gjorde at han tilbragte mye tid på lesesalen og, vel, alle andre steder han kunne få være. Han var derfor heller ikke vond å be med på ting og ble raskt medlem av Sangkoret Lærken. Veien derfra til UKA viste seg å ikke være lang og vips var han skuespiller i UKE-revyen 2020 også. “Det var sykt gøy”, mimrer han, “det å få føle seg litt som en skuespillerstjerne og være med i en så tett knytta gjeng”.

Alt for Ås-ånden

Følelsen av å ikke passe inn fra tenårene var gammel historie. Etter å ha funnet et skikkelig hus å bo i følte Åsmund seg hjemme på Ås med én gang. Dette gir han den helt spesielle Ås-ånden ære for, “Vi har så mange muligheter til enhver tid, og likevel velger vi det lokale; vi velger å gjør det selv. Vi synger i kor og danser sammen uten å bry oss så mye om kvaliteten, bare fordi det er så utrolig gøy”. Han understreker viktigheten av å ta vare på dette, men samtidig bygge videre på det også. “Føler du deg ikke hjemme i en eksisterende forening, så lag en selv! Det er så sinnsykt givende å skape noe”, sier han med et stort glis. “Det var jo på mange måter det jeg gjorde med Frøy”.

Eventyret om Leikarringen Frøy og det trehodete trollet

For vi kan ikke snakke med Åsmund uten å komme innom Leikarringen Frøy. Ås sin egen folkedansgruppe, som i april i år feiret hundre år med en heidundranes leikfest i Aud. Max.; man skulle ikke trodd at den bare for noen år siden holdt på å forsvinne. For Åsmund har folkedansen vært en langvarig romanse. Moren hans hadde blant annet tatt han med på kurs i pols da han var yngre og etter å ha blitt med i Frøy tok den etter hvert opp mer og mer av tida hans. Med studie på fulltid viste det seg derimot vanskelig å være en del av to så tidkrevende foreninger, så han takket for seg som korist etter 2,5 år. “Lærken ville klare seg helt fint uten meg”, forteller han, “men jeg så at Frøy var en forening som trengte all hjelp den kunne få”.

Leikarringen hadde fått seg en enorm knekk under koronaen da mange medlemmer sluttet og alene stod Åsmund og to andre danseglade venner, fast bestemt på å ikke være ansvarlige for foreningens undergang. Våren 2021 satte de i gang med organisering, ringte opp gamle medlemmer og dro med egne venner, holdt årsmøte, designet foreningstøy og stilte opp på graskurs som om de aldri hadde gjort noe annet. Det funket, på første øving var de plutselig over 20 stykker. For Åsmund har én ting vært gjeldende siden han startet, selve kongstanken for Frøy: foreningen skal leve i minst hundre år til, og skal klare det uten å trenge sterke personligheter for å dra inn folk. Tar man en titt inn på Frøy-øving en onsdag ettermiddag kan man trygt si at han langt på vei har lykkes.

Fra da av gikk det slag i slag, med etableringen av det ‘trehodete trollet’ Tradenigheten i 2021 og innviing av deres nye foreningshus Sætra med dans, diktopplesning og tale fra riksantikvaren i september i fjor. I dag, nesten et år senere, pryder rosemaling møblene og nasjonalromantiske bilder henger på veggene i Tradenighetens storstue. På tv-benken står det ikke en tv, men heller ei fele, klar for neste dans. Det er tydelig at Sætra har blitt et ekte hjem for ethvert medlem av Tradenigheten som ønsker å ta en tur innom, men ikke minst for de syv som bor der. Riktignok er det bare seks soverom, men Åsmund er såpass ofte innom for å besøke kjæresten sin Dagny, at han like gjerne blir regnet som en del av kollektivet.

Og snipp, snapp, snute, så var eventyret ute?

Selv om Åsmund tilsynelatende har vunnet prinsessa og halve campus betyr det derimot ikke at han hviler på laurbærene: han har en master i skogfag å skrive og klarer dessuten ikke å holde seg unna når Samfunnet kaller. Han har bidratt til arbeidet med Aud-Max-mix vol. 2, en hyllest til musikklivet på Ås og sangboka vår Stentor. “Det kom som en gave”, sier Åsmund, “endelig kan jeg gi noe tilbake til den unike Ås-kulturen og gi alle muligheten til å høre hva det er vi driver med”. Han har også blitt med i den nystartede Stentor-foreningen Iliaden, noe han er veldig begeistret for, “Stentoren er fantastisk! At vi har en kultur for å dra fram denne og synge sammen på fest er jo helt rått!”.

Engasjementet hans er ikke noe annet enn kjempesmittende, og jeg kjenner at jeg blir grepet av Ås(mund)-ånden jo mer han snakker. Det er lett å bli blendet av alt denne mannen har fått til i sine år som student, men veien fra lavvoen i Nordskogen til sofaen i Sætra har vært lang og krevende. Den har derimot alltid vært drevet fram av et ønske om å virkelig legge sjela si i det han bestemmer seg for å gjøre, men ikke minst den fantastiske følelsen som jo kommer av å lykkes.

Hilsener

Kjære Åsmund, kvar skal vi starte?

Kanskje februarhelga i 2019 då du fekk henge med student-venane til storesøster Runa på Rørosmartnan? Du var nyinfisert av folkedans-basillen den gongen og slukte all dans du kom over, og heldigvis tok det kun eit halvt år før du troppa opp på Agrarmeteropolen som student.

Eller kanskje med pandemien då Frøy låg med radbrekt rygg. Du kom til unnsetning og fekk eit nytt styre på beina. Du åt nye folkedansar til frukost og etter kort tid vart du ein habil og stødig dansar i eit utal tradisjonsdansar, og likeså ein tydeleg og god instruktør som har losa mang ein student inn i folkedans-verda.

Eller kanskje vi skal snakke om deg: ein virvelvind og ei solstråle. Når du stig ut på dansegolvet er du ustoppeleg, og meir enn ein gong har følgjaren din blitt hengande som eit slips der du dansar av gårde. Du skapar, du livnar opp og får kule ting til å skje. Hos deg er alt ekte. Du er full av gode verdiar, og tek tradisjonar på alvor utan å vere redd for å gå nye vegar. For oss i Frøy er du ein sann ven, ein eldsjel og ikkje minst verdas beste dansepartnar.

Hilsen Leikarringen Frøy

Ris og ros

Denne mannen kan ikke beskrives med usle 150 ord, men her følger et hederlig forsøk. Du er en gjør-det-sjøl-mann, næve(r)nyttig og nedpå som få; som vet å sette pris på det nære og folkekjære. Du har et smittsomt humør som kan konkurrere med SARS-CoV-2 - og apropos: folkekarantenen ble den rene lek med deg som husfar. Placebofylla på dumpstra svakøl fra Europris, kafferøyk og zoom-forelesning ved frokostbordet og endeløse disconetter med hver vår nøye utvalgte gjest, i ekte karantenestil.

Du mestrer det meste, enten det er å sparke hatten av et gammelt kosteskaft eller å trolle med ord for lokalavisa. Din visjonære drivkraft forhekser stadig nye med næverfeber på Nordmøre. Du er selve Yggdrasil, et naturlig midtpunkt, med røttene godt plantet i jorda, og med greiner som strekker seg mot himmelen.

Fortsett å befrukt agrarmetropolens mange arr med ditt deilige pollen.

Vi ses snart igjen til nye odysséer.

Munkelig hilsen

Benjamin & Jon Eivin

Til den flotteste flatlusa Åsmund! 

Du er en svært betydningsfull spelemann for oss. Med deg på laget har vi, og kanskje folkemusikken i sin helhet, nådd nye usannsynlige høyder. Du er en dyp brønn av engasjement, musikalitet og driv, som vi har nytt til det fulle de årene du har vært med oss. Det smitter at du alltid ønsker mer, og du har alltid en god idé som pimper den tammeste slått til en banger. Det ingen som ikke lar seg imponere av dine evner. 

Takk for ærligheten, for at du sier hva du mener, for at du møter alle med et lyttende øre, for at du inkluderer, og for din veslefrikk-aktige sjarme! Ikke minst, takk for det sikkert flerfoldige kilometer lange excelarket med grep til kompgruppa du har laga, hva skulle vi egentlig gjort uten. 

Vi har så mange godord å komme med, at Tuntrespalten blir for knapp. Her har du en søt ekstrahilsen fra oss.

Mvh gjengen din i Flatlusa