Overses dyslektikere ved NMBU?
Overses dyslektikere ved NMBU?
Du strveer gjemnom ordene for å fnine en smanmnegeh. Bokvstaler, stavleevr og rekfølgeen slmleteer smmneaen. Du mšu bryuke mye av engergien dnin pøa å løse setnningen før du får i det hele tatt tenkt på hva den sier. “Hva leste jeg egentlig nå?” Slik kan det oppleves for en dyslektiker å lese. Tenk deg at du også midt oppi alt dette er en student som skal skrive en master helt alene uten ressurser fra universitetet å lene deg på.
Journalist: Marie Tjelta
Illustratør: Anna Bjørke
Å skrive master med dysleksi
Det er en selvfølge at elever med lese- og skrivevansker får tilrettelegging gjennom hele grunnskolen og videregående, men brått endres graden av dette på universitetet. Tuntréet har snakket med Guro Hovelstad, en masterstudent med dysleksi ved NMBU. Da Guro skulle begi seg ut på masterskrivingen var det begrenset med støtte til rettskriving å få fra NMBU. I stedet ble hun anbefalt å finne et familiemedlem som kunne lese fortløpende korrektur på masteren. Dette leder oss til spørsmålet: Blir studenter med dysleksi oversett av NMBU?
Når Guro blir spurt om hvordan det er å skrive master med dysleksi må hun tenke litt før huns svarer: “Det er jo selvkontroll og evnene til å dra seg selv i gang som styrer masterskrivinga, mer enn skriveevnen egentlig”, ler Guro. Likevel legger hun til at dysleksien fører til at det tar litt lengre tid og at det er en del ting, som skrivefeil, som er vanskelig å legge merke til selv. Derfor tenkte Guro da hun startet på masteroppgaven at det hadde vært fint med hjelp fra NMBU med nettopp rettskriving.
Ingen avsatte ressurser
Først var Guro i kontakt med veilederne fra fakultetet som ga tydelig beskjed om at det var lurt å få et familiemedlem til å lese korrektur. “Jeg har bare håndverkere i familien, så jeg hadde ikke noen å spørre”, ler Guro. “Så rart, hva gjør du her da?” hadde noen svart til hennes forbauselse. Likevel ga ikke Guro opp og tok kontakt med Skrivesenteret og Tilretteleggingskontoret for å høre om de kunne hjelpe. Fra dem fikk hun beskjed om at NMBU ikke hadde noen avsatte ressurser til å hjelpe til med dette. Tuntréet har prøvd å kontakte Tilretteleggingskontoret og Skrivesenteret for å kommentere saken, hvor vi kun fikk svar fra Skrivesenteret. Her fikk vi mye av det samme svaret, Skrivesenteret hjelper gjerne til med å bevisstgjøre dem som har skrivevansker på skrivefeil, men har ingen offisiell instans for dem med dysleksi. “Skrivesenteret hjelper med oppbygning av tekst, men ikke rettskriving”, konstaterer Guro. Likevel finnes det rettskrivingsprogrammer som kan hjelpe dem med dysleksi, påpeker hun, men understreker likevel at den menneskelige biten er viktig når man skriver en tekst ettersom vi kan fange opp ting på andre måter enn en maskin. Man har også AI, men å kjøre hele masteroppgaven gjennom den er kanskje litt skummelt.
Er andre universiteter bedre?
Selv om NMBU ikke har noen avsatte ressurser, betyr det ikke at andre universiteter ikke har det. Guro peker til ordninger på andre universiteter som tilrettelegger for at studenter skal hjelpe hverandre og lese gjennom hverandres tekster. Hun foreslår også en ordning hvor studenter kan betale hverandre for korrekturlesning, noe som kan være gunstig for begge parter.
Mye som er bra, men kan bli bedre
Videre understreker Guro at hun som dyslektiker har fått mye tilrettelegging og hjelp oppigjennom årene, også som student ved NMBU. Dette har hovedsakelig vært i form av ekstra tid og tilbud om eget rom på eksamen, samt opplesning av eksamensoppgaven. Man får ikke like mye støtte på universitetet som man fikk resten av utdanningsløpet, noe Guro forstår. “Man har søkt seg inn med et snitt og sagt man er på lik linje med de andre, så jeg skjønner det er vanskelig å tilrettelegge for alle, og det går jo greit, man får det jo til, det er bare det at de kunne gjort det litt enklere.” Det er mye som har forbedret seg siden hun starta her i 2019, som opplysning og informasjon om tilrettelegging på NMBUs nettsider. “Jeg har fått mye god hjelp, alle har svart meg, men et lite steg til hadde vært kjempefint!”
