NMBU: Et bærekraftsunivers-i-tét?
NMBU: Et bærekraftsunivers-i-tét?
Som observant og leselystig Ås-student har du sikkert fått med deg at NMBU stolt smykker seg med den fremoverlente tittelen “Bærekraftsuniversitetet”. Hvorfor kaller vi oss det? Kan vi kalle oss det? Og hva skjedde med vår gode, gamle landbrukshøgskole?
Journalist: Åsmund Godal Tunheim
Illustratør: Signe Aanes
Fotograf: William Fredrik Bakke Dahl
Reiser vi tjue år tilbake i tid, finner vi Ås som ei pittoresk lita bygd sentrert rundt en sjarmerende liten utdanningsinstitusjon – NLH: En tradisjonstung høgskole med plass til rundt 2000 studenter, og som i over hundre år hadde utdannet folk innen jordbruk, skogbruk, jordskifte, landskapsarkitektur og matvitenskap, og etter hvert noen studier til.
I 2024 står bærekraft i sentrum. På nettsida si lokker NMBU med lovnad om “… studiar og forsking som møter dei store globale spørsmåla om miljø, berekraftig utvikling, betre folke- og dyrehelse, klimautfordringar, fornybare energikilder, matproduksjon og areal- og ressursforvalting.” Rektors høyre hånd er ‘viserektor for bærekraft’, og det brukes millioner på kommunikasjon for å promotere oss som et grønt universitet. Nå er vi tett oppunder 8000 studenter, hvorav nærmere 1000 av disse studerer bærekraftig økonomi over nett.
Her må vi atter nøste litt opp i historien for å finne ut når, hvordan og hvorfor ‘bærekraft’ plasserte landbruket på sidelinja. Jeg tok en tur til toppetasjen på Sørhellinga for å finne svar: De to tidligere rektorene Hans Fredrik Hoen, rektor i perioden 2010–2014, og Sjur Baardsen (2019–2021) slipper meg inn på kontoret en snøhvit torsdag i april, og bretter ut.
Bærekraft ble et pop-begrep allerede med FN-rapporten “Vår felles framtid” i 1987. Her ble bærekraftig utvikling definert som “[…] en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få tilfredsstille sine behov.” Ifølge både Hans Fredrik og Sjur kjente NLH seg tidlig igjen i begrepet fra skogfaget, der tanken er at man skal kunne drive skogbruk i det uendelige, gjennom å sørge for at ny skog alltid erstatter det som blir hogd – og selvfølgelig også i mantraet om at bonden alltid skal overlate gården i bedre stand enn da han selv tok over. Slik sett mente de at konseptet bærekraft allerede da var godt fundert på høgskolen.
Fram til 60-tallet var NLH en vitenskapelig høgskole med fem landbruksrettede studieretninger. Mange oppfattet NLH som “landbrukets høyskole” med tette bånd til diverse landbruksorganisasjoner. Selv om vi i realiteten var uavhengige, presset dette likevel frem et ønske om modernisering og å utvide det faglige. På 70-tallet kom derfor de nye studieretningene ‘Arealplanlegging’ og ‘Naturforvaltning’, og på 90-tallet kom økonomi- og teknologiutdanningene i fornyet form.
“Ut Med Bønda”
Da det i 2003 ble mulig for høgskoler å søke om universitetsstatus, var NLH raskt ute med søknad. I 2005 konkluderte det nedsatte utvalget av fagfolk fra inn- og utland med at vi var verdige, og UMB ble etablert. Det ble raskt fleipet med initialenes mulige dobbeltbetydning, men nå var det altså offisielt: I navnet var ‘landbruk’ byttet ut med ‘miljø- og biovitenskap’, og bærekraftsfokuset var for alvor etablert.
Som universitet fikk UMB fullmakt til å kunne opprette nye studier selv – og mange nye studier kom til. Disse var i stor grad bærekraftsorienterte. På Noragric vokste det fram flere studieretninger som fokuserte mer og mer på de store globale samfunnsutfordringene, med et helhetlig og tverrfaglig fokus. Flere andre studier kom også til, som ‘Folkehelsevitenskap’, ‘Fornybar energi’ og ‘Internasjonale miljøog utviklingsstudier’.
Men i 2008 mørknet atter horisonten. Stjerneutvalget la frem en utredning med forslag om gjennomgripende endringer i strukturen på høyere utdanning i Norge. Den kom med kraftige anbefalinger om at alle høyere utdanningsinstitusjoner med færre enn 5000 studenter burde slås sammen med andre institusjoner. På Ås skapte dette bekymring, for på den tida var vi fortsatt bare 3000 studenter. “Da tråkka man skikkelig på gassen her”, forteller Hans Fredrik. Mellom 2008 og 2012 kom det også flere store porsjoner med finansiering til nye studieplasser som førte til flere nye studieprogrammer og utvidet opptak på eksisterende.
“Nå Må Bønda Ut”, løp det over folks lepper da NMBU fikk sitt nåværende navn etter fusjoneringen med Veterinærhøgskolen i 2014. Man ville gjøre seg relevant for hele Norge, og samtidig holde på begrepene ‘miljø- og biovitenskap’ – og det var omtrent her at tilnavnet “Bærekraftsuniversitetet” dukket opp for første gang. Men hvorfor kunne akkurat vi, i pittelille Ås, ta den merkelappen? Hvis man tar en titt på de andre universitetenes strategiplaner, er svært mye likt.
Utgangspunktet er at vi har en faglig sammensetning som treffer godt på Utgåve 04 Årgang 79 7 TUNTREET bærekraft”, forteller Sjur. “Vi har mange biologiske fag, og de fleste assosierer bærekraft med ‘det grønne’ og miljø. Men vi dekker også det økonomiske og det sosiale gjennom økonomiutdanningene og de mer samfunnsrettete programmene på LANDSAM, og for så vidt lektorutdanninga. Til sammen gjenspeiler dette i stor grad det vi tenker på som bærekraft”, påpeker Sjur.
Gruppa som hadde jobbet med strategiplanen for det nye universitetet med Mari Sundli Tveit i spissen, var svært opptatt av at nettopp denne institusjonen var rigga for å finne svar på de store globale utfordringene. “Fra 2015, da FN publiserte rapporten med sine 17 bærekraftsmål, ville det være dumt å ikke si at VI er bærekraftsuniversitet – og også jobbe for det”, forteller Hans Fredrik. Men Sjur tilføyer at det selvfølgelig også handler om å posisjonere seg i svermen av konkurrerende studietilbud.
Bare til pynt?
Under sin rektorperiode var Sjur og hans prorektor Solve Sæbø godt i gang med å snekre sammen et system som kunne vise hvordan FNs 169 delmål henger sammen og påvirker hverandre, og kokte det ned til et håndterbart nivå. Systemet het “Bærekraftsportalen”, og skulle for eksempel også kartlegge hvilke mål og delmål som ble dekket gjennom undervisningen i de enkelte emnene ved NMBU. “Slik kunne vi vise nye studenter på en konkret måte hvorfor vi kaller oss ‘bærekraftsuniversitetet’, og vi ville vite hvilke delmål og interaksjoner mellom disse studentene hadde fått opplæring i”, forteller Sjur. Dessverre ble ikke initiativet fulgt opp videre da han var ferdig som rektor.
“Det er essensielt at NMBU som bærekraftsuniversitet er klar over hvordan de ulike bærekraftsmålene spiller inn på hverandre”, understreker Sjur. Hvis vi for eksempel fokuserer på å løse energikrisen ved å satse på storstilt utbygging av fornybar energi (delmål 7-2) i form av vannkraft, vil dette gå negativt utover livet i elvene og landlige økosystemer som legges under vann. Et ensidig fokus på å nå noen bærekraftsmål eller -delmål kan altså føre til tilbakegang for andre.
Sjur er svært kritisk til firmaer og selskap som velger seg ut et par-tre bærekraftsmål etter eget forgodtbefinnende, og stolt proklamerer at de bidrar til en bærekraftig utvikling fordi de scorer bra på dem. “Det er grønnvasking, dersom det ikke samtidig vises til hvordan de påvirker andre bærekraftsmål negativt”, forteller han.
“NMBU burde som bærekraftsuniversitet gå foran i arbeidet med å sikre en helhetlig forståelse av hvordan systemet virker, hvor vi står i dag, og hvordan vi best mulig kan bevege oss i en bærekraftig retning, totalt sett”, mener Sjur, og påpeker at det finnes mange ulike muligheter for å bevege oss i riktig retning.
Bærekraftig nok?
Når jeg spør Sjur hva han tenker om bruk av et eksternt PR-byrå for å promotere NMBU som bærekraftsuniversitet, mener han at vi nok heller bør oppmuntre våre egne enn å leie inn eksterne. “Vi har jo en viserektor for bærekraft som har kartlagt bærekraftskompetansen vår, og vi har masse kompetanse på bærekraftsrelaterte emner, men om vi har den store systemforståelsen, det er jeg ikke så sikker på.” Sjur avslutter med å poengtere at “Det viktigste NMBU som bærekraftsuniversitet kan gjøre, er å utdanne folk med bærekraftshoder, altså kandidater som forstår seg på bærekraft, og kan handle deretter.”
På under 10 år gikk vi altså fra å være en landbrukhøgskole med et par tusen studenter til å bli et bærekraftsuniversitet med over 6000 studenter. De store globale utfordringene står på agendaen til både studenter og ansatte. Derfor lokker NMBU nå freidig på nye studenter med følgende kampanje: “Ikke studer på NMBU, … hvis du mener de fleste av klodens utfordringer vil være løst innen fem år.”
