Tiggeforbud i Ås
Tiggeforbud i Ås
Onsdag 23. oktober vedtok kommunestyret i Ås en endring i politivedtektene som blant annet innebærer tiggeforbud. Hva er årsakene til forbudet, og er egentlig tigging utbredt i Ås? Er vedtektsendringen lovlig? Høyre, FRP, INP og SP står sammen om endringen, men hva mener egentlig opposisjonen om saken?
Journalist: Henrik Bakken
Fotograf: Håvard R. Magelssen
Frontene er harde i debatten om tiggeforbud i Ås. Flere representanter for opposisjonspartiene har ytret seg sterkt om forbudet kommunestyret nå har vedtatt. Kommunestyrerepresentant og gruppeleder i Ås MDG, Magnus Dybdahl, er en av de som har reagert: «Det blir feil å kaste bort folk som ikke gjør en flue fortred fra gatene. Ingen tigger fordi de har lyst, eller for å skape ubehag for folk som har handla eller går seg en tur. Vi mener det ikke vil løse noen problemer i Ås å nekte folk som ser seg nødt til å be om litt penger å gjøre det». Dybdahl poengterer også at det er veldig få som tigger i Ås.
MDG kom selv med et alternativ til forbudet: «Vi har forståelse for at man ikke ønsker organisert kriminalitet hvor folk blir utnyttet til å tigge, men det er ingenting som tyder på at det er praksis i Ås. For å imøtekomme disse bekymringene fremmet MDG forslag om å kun forby tvungen tigging, men dette ble nedstemt av flertallet.»
«Fattigdommen forsvinner ikke ved å kriminalisere den.» - Magnus Dybdahl
Situasjonen i Norge
Tiggeforbud er i norsk sammenheng er svært uvanlig, da det kun er fire andre kommuner i Norge med et slikt forbud: Aurland, Bjørnafjorden, Nissedal og Nordre Follo. Det er flere andre kommuner som har gått inn for tiggeforbud tidligere, men flere av dem har opphevet det igjen. Ettersom dette er vedtatt på kommunestyrenivå, er det derfor ikke umulig at det kan bli tilfelle i Ås også.
Historisk
I Norge har det tidligere vært den såkalte «løsgjengerloven», som trådte i kraft i 1907, som har vært gjeldende for om tigging var tillatt eller ikke. Loven omhandlet omstreifere, altså folk uten fast bopel, tiggere og folk som ruset seg. Naturlig nok var loven i løpet av 1900-tallet gjennom flere paragrafopphevelser, og i 1995 var den redusert så mye i antall paragrafer at den i praksis var opphevet. Det var ikke før i 2006 at hele loven ble opphevet og at tigging, eller betleri som det også kalles, ble tillatt. Vedtektene noen få kommuner i Norge nå og de siste årene ønsker å endre er med andre ord ingen ny måte å drive sosialpolitikk på.
Ulike syn
Det er flere ulike syn som har ledet ordskiftet på temaet de siste årene. Særlig har både Brennpunkt sitt program «Lykkelandet» fra 2017 og Fafo sin rapport fra 2015 vært sentrale i debatten. «Lykkelandet» dokumenterte et miljø i Bergen hvor bakmenn blant annet tok en andel av pengene til rumenske tiggere i Norge. To år før «Lykkelandet» ble sendt hadde Fafo allerede konkludert med at tiggingen i skandinaviske land sjelden var organisert av bakmenn, og Fafo-forsker Guri Tyldum uttalte den gang at dokumentaren ikke avdekket at bakmennene tok en andel av det som ble tigget på gata.
Kjetil Barfelt i FRP Ås har tidligere påpekt at tigging som utføres av utenlandske statsborgere på turistvisum i Norge svært ofte er knyttet til blant annet organisert kriminalitet og menneskehandel. Han viser blant annet til Kripos-rapporten "Trender og utfordringer i den organiserte kriminaliteten" fra 2014, som dokumenterte en rekke forhold hvor det var en sammenheng mellom tigging og kriminalitet. Barfelt lener seg mot å bruke "sunn fornuft", og vektlegger heller gjentatte uttalelser fra politiet, fremfor Fafo sin rapport fra 2015 som konkluderte med at det var lite som tydet på at pengene rumenske tiggere i Skandinavia fikk, gikk til bakmenn: «Metodebruken i den undersøkelsen var jo litt spesiell - for å si det pent». «Går man ut og spør mennesker om de er medlemmer av et kriminelt nettverk, så bør man kanskje ikke bli særlig overrasket over at de svarer nei.»
Dette er kritikk forskerne bak rapporten har svart for ved flere anledninger, og de har da forklart at de ikke direkte har spurt om tiggerne har bakmenn, men forsøkt å hente inn antydninger gjennom samtaler med tiggerne. En metode de også benyttet var å undersøke tiggernes fortellinger fra ulike kanter og i tillegg snakke med flere som kjente situasjonen. Det er med andre ord ulike måter å forstå situasjonen på, og det reiser seg da et viktig spørsmål om det er forskere eller politi som har best innsikt i miljøer som dette.
Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen
Etter vedtektsendringen har MDG, SV, AP, Sentrum og Rødt sendt inn vedtaket til statsforvalteren for en lovlighetskontroll, da de mener tiggeforbudet kan bryte med Den Europeiske Menneskerettskonvensjons artikkel 8, som omhandler retten til privatliv og familieliv. I den står det blant annet: «Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»
For at vedtekten skal tre i kraft, skal den sendes til kontroll hos politidirektoratet, og dersom den stadfestes der vil den tre i kraft én måned etter dette. Nå har også opposisjonen sendt inn vedtekten til lovlighetskontroll hos statsforvalteren. På vegne av MDG håper Dybdahl at Ås kommune heller kan bruke energi og ressurser på å gjøre noe med årsakene til at mennesker ser seg til nødt til å tigge i Norge og i Ås. Han avslutter med å si følgende: «Jeg håper at vi kan vise fram Ås kommune som en varm og medmenneskelig kommune, hvor folk som er i en vanskelig livssituasjon kan få lov til å be om penger hvis de har behov for det».
Debatten om tiggeforbudet i Ås illustrerer tydelig skillelinjene mellom flertallets søkelys på forebygging av kriminalitet og opposisjonens fokus på de mest sårbare i samfunnet. Men de faktiske forholdene om hvor stor del av tiggingen som er knyttet til organisert kriminalitet forblir uvisst. Det viktigste spørsmålet man derimot bør stille seg, er hva et tiggeforbud egentlig vil løse?
