Utenomrix: BLINDER’N
Utenomrix: BLINDER’N
Kristiania, et mystisk og ugudelig sted. Den skjønne grønne fargen som trekker Ås sine skogtrekk, jorder og parker er byttet ut med grå asfaltog mursteinsgater og en umiskjennelig lukt av svevestøv. Midt i denne jungelen finner vi Blinder’n. Skolen som visse i Kristiania anser som den beste i landet, men er denne skolen virkelig det den sies at den er? Dette skulle jeg og min trofaste kollega TordTM finne ut av!
Utenomrikskorrespondent: Martin Hansebråten
Feltfotograf: Tord Kristian F. Andersen
Web-distributør: Martha Ingeborg Evensen
Reisen begynte på Ås stasjon. Toget til storbyen, eller der ‘Groβstadt’ som tyskerne kaller det, var tre minutter og tre og førr sekunder forsinket. Togturen tok videre atten minutter og tre og tredve sekunder, før vi ankom Kristiania Hovedbanegård. Jeg vet ikke mye om dette stedet annet enn at det døde noen der på nittitallet. Mer vet jeg ikke, jeg har ikke lest boka.
Her kom turens første utfordring; Kristianias samferdselssystem. For en bondegutt som anser buss fem-en-null til Ski som en hovedfartsåre er Groβbyens nettverk av busser, drosjer og sporvogner å anse som et hinder. Min trofaste kompanjong TordTM navigerte storbyens ikke så trange gater med dyd og omhu slik at vi nådde frem.
Vi ankom Blinder’n. Jeg hadde trodd de som gikk der var blinde, men det var tydeligvis en misforståelse. Blinder’n var like grått som jeg husket det. Den gang jeg gikk på den prestisjefylte skolen Dokka vgs. var jeg på et besøk nemlig på Blinder’n. Jeg husker opplevelsen som grå, men ellers hyggelig. Nå var jeg vendt tilbake til dette stedet.
Bygningsmassen var av stilen sekstitalls institusjonsbygg. Det var så mye mur at jeg ikke hadde vært overrasket av å observere et murmeldyr. Det er kvadrater og rektangler som regjerer i dette området. Dette gir god struktur, selv om området ser litt ut som en film om Polen på tredve-tallet. Labfasilitetene skal visst være veldig gode, men vi fikk ikke oppleve det selv, siden vi ikke tenkte på å avtale inngang på noe laboratorium på forhånd.
Folket på Blinder’n virket forholdsmessig harmløse, men som tilskuer utenfra får man et inntrykk at en god del av studentmassen føler seg kulturelt overmektig. De er veldig velkledd, og minner litt om studentmassen på Handelshøyskolen her hjemme. Dette kommer sikkert av at majoriteten kommer fra en sosioøkonomisk klasse hvor mamma og pappa har råd til å betale husleia deres. Jeg veit ikke hvordan de ellers har råd til å bo i Kristiania. Det er også sikkert derfor alt er grått der. De hadde ikke råd til farger.
Men nok om kapitalismen, livet inne på selve Campus virker til å være godt. Asbesten er knapt nok merkbar, noe som var et imponerende fremskritt for bygg av den tidsepoken! Det var likevel litt trist for en miljøkjemiker, som har lært at Kristiania er Norges hovedsete for tungmetaller, mikroplast og diverse andre ulumske giftstoffer.
Vi møtte også den helt tilfeldige Blinder’nstudenten Benjamin Faulkner, som studerer kulturhistorie på UiO. Ved spørsmål om hvordan det er å være student i dette området svarer han “Det er ganske greit her”.
Som en del av reisen besøkte vi også våre medarbeidere og tidvis svergede fiender Universitas (uttalt universitet-ass). Våre motparter her er betalte ansatte, i motsetning til oss i Tuntreet som jobber for vafler og billigere øl. Om de har samme alkoholkonsum som sine motparter i Tuntreet ble ikke tatt opp på møtet. Det var et trivelig møte, hvis det hadde skjedd.
De svarte aldri på våre henvendelser om å komme på besøk. Det var heller ingen på kontoret da vi var der. En skulle tro at med fast ansatte så ville det vært folk på kontoret mellom åtte og fire på en arbeidsdag. Det var det altså ikke. For å se om det var noe liv prøvde vi å ringe til sammen seks ulike redaktører. Ingen av de tok telefonen. Tydeligvis hender det at Univeritetas sover.
Redaktørene hadde sikkert viktigere ting å jobbe med, som en anmeldelse av en ny Chardonnay på Polet, eller et dybdeintervju med den jazzpillende folkemusikeren Per Bertrand Smøttebraathen fra Nordre Søndre Østhallingdal, og hans nye plate ‘Rock min verd, du kjære springar’. Dette er tidkrevende og viktig arbeid, som krever mye av en redaksjon, og det er forståelig at elektronisk post fra bondelandet ikke er en prioritet blant dette. Tuntréet ønsker likevel å gi et utskrik til nettredaktør Anders, som vi hadde en meget hyggelig telefonsamtale med. Anders, du er ‘O.G’!
Dette konkluderte besøket vårt til Kristiania. På tur hjem til vårt kjære Aas ble jeg litt ettertenksom. Jeg satt og tenkte over denne opplevelsen, om gråhet, asbest, og kulturkollisjon. Jeg sitter likevel igjen med en stor respekt for dette stedet. For en aura av profesjonalitet, stabilitet og viktighet, som en ikke finner ved mindre institusjoner. Men jeg tror likevel ikke jeg kunne valgt UiO sine brosteinsplasser, over mitt kjære NMBU.
For dette fantastiske stykket gravende journalistikk venter jeg at Pulitzerprisen min ankommer via post. Adressen min er Mordiveien 69, 0420 A(a)ss.
