To brune med Aksel Heggernes Njaa
To brune med Aksel Heggernes Njaa
To kalde øl plasseres på et av Pergolaens utebord. På den andre siden sitter en velkjent skikkelse. En du kanskje har sett hvine med klarinetten ikledd lusekofte eller gul slåbrok, synge for full hals i snipp og artighatt eller proklamere nynorske gloser fra innsiden av ei mørk hette. Hvem er egentlig Aksel Njaa?
Journalist: Åsmund Godal Tunheim
Fotograf: Ben Børilden
Web distributør: Martha Ingeborg Evensen
En drabantbygutt
For å skjønne hvem som gjemmer seg bak det lune og kjekke ytret, må vi tilbake til året 1997. Da kom Aksel til verden. Etter noen barneår i drabant-Oslo, flyttet familien til Lørenskog idet han skulle begynne i femte klasse. Her vokste han opp blant høyblokker og eneboliger. Selv om Aksel alltid har vært fascinert av dyr, var det først på ungdomsskolen at dyrlegedrømmen slo sine første røtter. Det var også på denne tiden han plukket opp klarinetten for første gang. Men som han påpeker: “I tenåra blir jo alt teit”, og det var jevnt pådriv fra hans over snittet musikalske familie som reddet klarinetten fra en stille skjebne på hylla.
Springbrettet
Videregåendeeleven Aksel var en usikker ung kar som prøvde å finne ut av hvem han var og hva han ville bli. På Lørenskog stod russekulturen sterkt, og miljøet var preget av gruppering og strenge sosiale koder. Dette fant han seg aldri helt til rette i, og var ikke blant dem som brydde seg mest om hvor han hørte til. På skolen hadde han høye krav til seg selv. Det hadde foreldrene også: “Da vi først flytta til Lørenskog var jeg litt negativ til skolen, litt som en protestaksjon mot at vi hadde flytta, så jeg tror kanskje de var opptatt av hele tiden å pushe meg litt”. Med litt hjelp fra mor tok dyrlegedrømmen form allerede på første året på videregående som mer enn bare en vill idé. Han peila seg inn mot veterinærstudiet og trappa opp skoleinnsatsen.
En ung student
Aksel kom inn på veterinærstudiet i 2016, men samtidig kom han også inn i militæret. Studiet ble utsatt, og etter et år med kalde fingre og snøskuterkjøring ved russergrensa i Sør-Varanger begynte han på Adamstuen. “Jeg hadde nok ikke kommet inn hvis jeg ikke hadde X og Y skrevet inn i mine celler”, bemerker han. I 2017 ble nemlig kjønnspoengene fjernet; og han ble reddet av at han hadde søkt året før. Aksel forteller om en uoversiktlig oppstart: “Oslo var en stor by, og Campus var en betongjungel med rare Sovjet-aktige mursteinsbygg, og enda eldre sånne leirsteinsbygg. Og så var det mye jenter”. Men like fullt; miljøet på Adamstuen var lite og tett, noe som var godt for en som fortsatt var litt usikker og i prosess med å komme ut av skallet og finne seg selv. På Adamstuen var det sosiale livet bygd opp mer rundt studiet: “Vi fikk prenta inn at man skulle ta de samme fagene og bli kollegaer, så det er viktig å bli kjent”. Dette tok Aksel og mange andre til sitt bryst. Det var mye som skjedde, og det var tett mellom de nokså ville festene. Adamstuen var et sted med lite regler, en “oase fri for alt som heter skjenkekontroll og skjenkevakt”. Etter en skolefokusert første høst ble han på vårparten med i Veterinærmedisinsk Studentforening (VSF), linjeforeninga som steller i stand fester og andre arrangementer. Han beskriver dette som sin billett inn i det sosiale studentlivet.
Men VSF var bare begynnelsen på Aksels brede engasjement og utfoldelse i diverse studentforeninger. Gjennom studieløpet har Aksel hatt to år med verv i VSF, vært leder i Den Norske Veterinærforenings studentorganisasjon, sittet som ‘førstegjætar’ i Promosjonskollegiet (Collegium Promovendi), vært aktiv som korist og dirigent i Mannschoiret Bjældeklang og som klarinettist i både Corpus Luteum og Flatlusa Spelemannslag. Nå har han også skrittet videre inn i studenterkorverdenen og gjort Lærke av seg. “Det er viktig å være engasjert”, kommenterer Aksel.
Veterinærmedisinsk musikkdriv
Aksel har vært med i Mannschoiret Bjældeklang fra start, siden det tross alt er obligatorisk for alle gutta på VET. Her har han også bidratt med noteskriving og direksjon. Aksel forklarer sin aktive deltakelse i koret ved å trekke fram noen viktige opplevde kjerneverdier: Verdien av godt samhold mellom de få gutta på studiet, og anledningen mange får til å bli dytta utenfor komfortsonen med stemmebruk og fremføring for publikum. I veterinærkorpset Corpus Luteum har han vært med siden andreåret, men ikke som annet enn klarinettist og ‘Solanum tuberosum’, altså potet. Likevel har han heller ikke her klart å holde fingrene fra fatet, og han har blant annet vært delaktig i å få foreninga integrert i det nasjonale studentkorpsfelleskapet.
Med VET i skallen
Aksel fikk hele 3,5 år på Adamstuen før han flyttet til Ås. Han omtaler overgangen som kjip. De skulle egentlig ha masse kule avslutningsfester og få en verdig markering på en endt æra, men dette ble kvalt av pandemien. “Ting lå litt nede med brukken rygg da man plutselig ble flyttet over i et nytt miljø”, forteller han. Til tross for dette kjente Aksel på en sterk driv til å bevare veterinærstudentkulturen. Veterinærforeningene har ifølge Aksel vært gode på å holde seg oppe og samtidig latt seg inspirere: “Gjennom godt samarbeid med aktører som NMBU og Samfunnet har vi klart både å beholde våre beste tradisjoner, integrere oss og attpåtil tilført noe nytt”. Han mener likevel det er viktig å anerkjenne at mange satte stor pris på det tette og gode miljøet på Adamstuen, ikke minst på grunn av mangelen på regler.
En ny start
På sitt femte NMBU-år, og fortsatt første Ås-år, begynte Aksel på forskerlinje hvor han studerte luftveissykdom hos kalver: “Det ble mange timer med svaberen inni kalveneser, og på lab med dyrkning og antibiotikaresistens-testing”. Det sosiale var ekstra viktig det året, siden dette også var det året han etablerte seg på Ås.
Kombinasjonen av løsnende restriksjoner og et nytt studiested resulterte i en ny giv, og Aksel ble fenget av studentmiljøet i Ås: “Her møtte jeg noe av det jeg kanskje hadde ønska mer av på Adamstuen, nemlig det sterke engasjementet rundt foreninger”. Han benyttet blant annet anledningen til å bli med i Flatlusa spelemannslag, etter at en viss Løk fra Sunnfjord ved navn Ida Beate hadde reklamert heftig med kjensgjerningen “Det eor jo moulig ao ha klarinetta der auo”
Aksel grep sjansen og kom på åpen øving. Der ble han møtt med trivelige folk, løse rammer og læring på gehør. Det var veldig annerledes musikalsk enn det han var vant til, men det sosiale gjorde at han ble. Etter hvert har folkemusikkinteressen vokst seg stor og glødende. Han legger til at det i Flatlusa også var “veldig forfriskende” å prate med folk om andre ting enn veterinærfaglige ting, for det kan du banne på at det er mye av blant veterinærstudenter.»
Drivkraften
Aksel ser stor verdi i studentkulturen, og har ønsket å kjempe for å styrke og opprettholde den: “Det har vært hjørnesteinen min, særlig etter at jeg flytta til Ås”. På spørsmål om hva som driver ham til et slikt ekstensivt engasjement, viser han blant annet til sin store musikkglede: “Musikken er en veldig fin motpol til den tunge veterinærstudenthverdagen”. En annen drivkraft er hans forkjærlighet for fest, fyll og fanteri. Han forteller at han har blitt trukket mot de stedene hvor det er morsomme fester, artige arrangementer og artige folk.
Tiden strekker … til?
Overraskende nok har Aksel mer enn nok tid til seg selv. Han siterer sin gamle musikklærer, Wolfgram: “Tid er ikke noe vi har, det er noe vi tar”. Dette minner oss på at man egentlig har tid til veldig mye. Det handler om hva man forteller seg selv. Aksel blir inspirert av folk som klarer å kombinere mye forskjellig og ‘får det til’. Samtidig bemerker han viktigheten av ikke å gape over for mye: “Man har tid til mye mer enn det man tror, men lytt til magefølelsen. Gjør ting fordi du har lyst til å gjøre det, ikke fordi du føler at du må”. I ølkrusene ligger skummet ensomt igjen. Med Aksels sitat fortsatt rungende over Pergolaens hellelagte gulv runder vi av en god prat med en ekte Åslegende. En legende som herfra bare skal fullføre studiet og nyte musikken, noe vi tror han vil mestre helt og fullt.
Hilsener til Aksel
Kjæreste sAksel,
Man merker godt når du trer inn i rommet. Du fyller lufta rundt deg med (som regel) velsmidde og treffsikre ordspill, finurlige og vittige kommentarer, og, ikke minst, klare toner og vakre harmonier ut fra din trut, med eller uten noe å spille på. Vi i Flatlusa er så heldige som har både deg og dine blåseinstrumenter!
Du er som kjent verdensmester i kombinert, og det er en sann ære at vi prioriteres sammen med alle de andre greiene du driver med. Aldri hører man en klage fra deg om at det er for mye som skjer eller at du har dårlig tid, nei tvert imot virker du å ha overskudd og ønske om å bidra – alltid.
Du er en usedvanlig trivelig og musikalsk fyr, sosialt stødig som få. Måtte engasjementet ditt alltid brenne med en like varm og stødig flamme! Du gjør Åsbobla til et mer innholdsrikt og lekent sted å være.
Hilsen Flatlusa
Kjære Notarius Emeritus Aksel Njaa,
Med vomma phull av nektar har din stemme baaret langt. Med uttalige øvinger, godt i mot har du aspirantene ledet an. Tungedøvhet vært taalmodig med oss, gjort fermate om til hverdagskost.
Med skrotum pakket i sokken er det omsider snart din tid til å forlate skolens løp. Du er en mann av særegen kvalitet, utfyllende toner og i kledd ord-poesi på tungespissen. En glede phor oss alle. Paa reisen Fra Adamstuen til Aasenes rike var du aldri sjenert for en liten dram, men igjen har du samlet oss nok en gang. Ja Aksel, du er vår sam-klang.
Takk igjen for ditt store bidrag, deg vil vi aldri glemme.
Vaare største hilsener
De takknemlige skrotum innehaverne
Det Blandede Mannschoiret Bjaeldeklang
Vyrde!
Ein Høvedsmann med stor H. Kjære Aksel! Du vandra inn på Læresetet attom Fåvitsbakken i 2017, og med eit smittande godt humør, pågangsmot og som ein uvanleg god utgåve av ein gjætar (student på NVH), sette du varige spor. Etter den store utvandringa til Åsenes Rike, har du kasta deg ut i studentlivet sine gleder og har vorte ein godt kjend skikkelse. Samstundes har du opparbeidd deg ein legendarisk status på Hippusgarden som Notarius i Det Blandede Mannschior Bjældeklang, Høvedsmann i Promosjonen, initiativtakar og skapar av god stemning. Du syr saman tradisjonane frå Adamstua med tradisjonane på Ås med dine perfekte sting med fortløpande madrass-sutur. Spora du kjem til å etterlate deg på Ås blir store. Det er heilt sikkert at Hippusgarden og Ås-garden aldri kjem til å verte det same når du om nokre månedar snører på deg vandreskoa og vandrar vidare. Og heldeg er den stad der du ender opp!
Alle gode ynskjer frå Collegium Promovendi, Collegium Ordinis og Egil Storskald.
