Køgalskap
Køgalskap
Nordmenn er verdensmestere på kø. Selv før de største festkvelder, hvor inngangspartiet til Aud. Max. forvandles til et yrende folkehav, holder vi pent plassen vår. Vi er sannsynligvis blant verdens 1% flinkeste køståere. Men vi slås likevel av én gjeng: De som står i boligkø hos SiÅs.
Journalist: Åsmund Godal
Fotograf: Even Amandus Haslund
Web distributør: Martha Ingeborg Evensen
Den 1. september var det fortsatt over 200 studenter i denne køen. Disse tvinges til enten å pendle, ta inn på SiÅs’ beryktede kjellersovesal eller i verste fall si opp studieplassen sin. Hvorfor har ikke SiÅs ordnet nok plass?
For å finne svar, leter Tuntreet seg frem til SiÅs-direktørens kontor. Her treffer vi en blid og pratsom Pål Magnus Løken, som forteller at dagens boligdekning (andelen NMBU-studenter med SiÅs-bolig) ligger på 36,7%. Målet er å nå 40%.
Men hvorfor er vi ikke der allerede? Har ikke SiÅs dialog med NMBU om antall studenter? Pål Magnus svarer at universitetet ikke klarer å forutse både søkertall og bevilgninger til studieplasser fra Staten. Antallet studenter i framtiden er derfor ikke noe man har helt kontroll på, men man må anta at det vil øke. Han påpeker også at Samskipnaden har en viktig rolle i det å redusere pristrykket i privatmarkedet. Dersom flere fikk plass i SiÅs-bolig, ville private utleiere måtte senke prisen. Flere SiÅs-boliger ville altså vært bra både for studentlommeboka og for Åsstudenters velferd.
Det virker som at alle er enige om at vi trenger flere boliger. Men har SiÅs noen konkrete planer på bordet? “Ja,” svarer Pål Magnus. “Det jobbes med reguleringsplan på nybygg og totalrehabilitering på Pentagon, som til sammen kan gi 550 nye hybelenheter”. Dersom det gis byggetillatelse, kan nybygget stå innflyttingsklart utpå våren 2026, og 60-tallsbebyggelsen være ferdig totalrehabilitert i 2028. Med dette vil SiÅs komme opp i 2900 hybelenheter totalt, og nå en dekningsgrad på godt over 40%.
BOLIGKØTALL HOS SIÅS, 1. SEPTEMBER:
Det er fristende å drømme seg vekk i fremtidsvisjonene. Men vi må ikke glemme våre 200 hjemløse medstudenter. SiÅs har tilbydd disse å bo på midlertidig sovesal i kjelleren på Kajaveien 15. Omkring 30 har benyttet seg av tilbudet, og av disse er det kun to igjen når Tuntreet stikker innom for en prat.
På sovesalen:
Det første som møter oss er et kjøkken med en ovn, noen bord og en haug med søppel ved døra. Lengre inn er lokalet fylt med køyesenger, en liten sofagruppe og egentlig ikke så mye mer. Anders og Waffa (egentlig Mohammed, men ingen kaller han det) setter seg i sofaene, tilsynelatende i godt humør. De har nå fått permanent bolig, men vendte tilbake for å prate med oss. Vi spør dem hvordan det har vært å bo slik. Anders legger ut.
“For min del har det vært dritgøy, fordi det har vært så...” “Sosialt!” avbryter Waffa. “Nå har jeg fått rom på Pentagon, og der møter man sjeldent på andre i kollektivet. Mens her var man mye mer sammen.” Anders er enig angående sitt nye kollektiv. “Jeg har prøvd å dra i gang samtaler, allsang, spurt om de vil ha te, kaffe, prøvd å dra i gang ett eller annet med de folka der, men de er ganske asosiale hele gjengen.”
Slik var det ikke på sovesalen. “Her hadde vi debatter og diskusjoner nesten hver eneste dag. Tror vi hadde en diskusjon om kunst i fem timer i strekk,” sier Waffa. Anders supplerer med “ja, og en diskusjon om inkludering i profesjonell sport, med transseksuelle og sånt. Så det har vært veldig mye forskjellig.”
Men det var ikke kun en dans på roser i sovesalen heller. Anders forteller at det eneste privatlivet man fikk var senga si. Mange hang opp dyner og lagde en borg så ingen kunne se inn. “Ellers var det på do og på badet man fikk være i fred.”
Med renholdet har det vært så som så. “Det kunne ligge en pizzabit på bordet i fem dager og alle bare: hvem er den sin? Og så var det ingen som rørte den,” forteller Anders. Waffa utbroderer: “Det lå en sånn brent kyllingbit i ovnen som…”, “… det var min!” bryter Anders inn. “Ja, jeg stekte den og sa til de andre at jeg skulle vaske det. Men så fant jeg den plutselig ikke, og så viste det seg at noen bare hadde satt den inn i ovnen igjen. Den sto der dritlenge”.
Vi spør hva gutta må betale. “Null,” svarer Waffa. “Altså i teorien 100 kroner dagen, men da jeg snakka med hun dama ved Boksmia... Hun sa hun skulle sende regning senere.” Anders mener 100 kroner dagen er veldig bra, og bemerker at det blir ca. 3000 i måneden. Når Anders forteller hvor han bor, reagerer folk med et “stakkars deg”. Til dette pleier Anders å utbryte et stolt “NEI!” etterfulgt av en hel monolog om at det har flere sider ved seg.
Når vi spør hva de synes om at studentboligmarkedet i Ås er så sprengt, svarer Waffa at han synes det er rart av NMBU å åpne opp for flere studieplasser enn SiÅs har plass til. Han mener også at SiÅs må reklamere mer for sovesalen. “Det blir framstilt som litt sånn siste og verste alternativ. Okei, det er kanskje det verste i området, men det er ikke rotter i veggen liksom.” “Ish,” kontrer Anders. “Jeg hadde en frosk som hoppa inn i senga mi.”, “... og musene driver og snakker med hverandre i veggene og sånn,” legger Waffa til. Anders nevner til slutt at han tror ingen andre studentboliger har et kloakkrør som går rett igjennom stua. “Man hører veldig godt når folk går på do. Svosj!”
Tuntreet har hørt nok, og takker for praten. Men hva med de andre i boligkøa? Hvor holder de til, og hvorfor bor de ikke i kjelleren? Tuntreet har sporet opp en av dem, Gerhard Sørensen Fuglem, som foreløpig står uten bopel etter et samlivsbrudd fra en parbolig. Siden semesterstart har han levd fra kollektiv til kollektiv, og låner “en sofa her og en seng der” hos kompiser.
Slik har Gerhard lært å kjenne ordtaket ‘et ryddig hjem, et ryddig sinn.’ “Jeg må passe nøye på kalenderen, og at ting er tilrettelagt der. Det er mye organisering for å få tak over hodet.” Han sukker når vi spør hvordan han ser på å skulle bo sånn videre utover høsten. “Det er jo ikke optimalt. En blir jo bare mer og mer desperat, og ender nok opp med å ta det første og beste. Enten noe fryktelig dyrt i nærheten, eller noe ålreit prisa lenger unna.”
Selv om Gerhard er en sosial type, setter han også pris på alenetid. Det blir det ikke mye tid til, slik situasjonen hans er nå. Når vi spør han om han har vurdert kjelleren på Kajaveien 15, svarer han at han tenker sofa er like greit, særlig når han er velsignet med kompiser som åpner opp.
Det er nok verre for de som ikke er det. Vi tok kontakt med AU-leder Wilhelm Anthun for å få studenttingets syn på saken. “Studenttinget vil ha flere studentboliger. SiÅs vil bygge mer, og derfor er dette ingen kamp for oss. Om det er noe vi er misfornøyde med, så er det at man ikke har tenkt mer langsiktig.” Wilhelm trekker fram Kilehagen som et skrekkens eksempel, hvor NMBU på 80-tallet solgte unna eiendommen i den tro at høyskolen aldri kom til å bli over 1000 studenter. Dette har ført til masse konflikt. “Til slutt vil jeg gi to svære tomler opp til SiÅs. De vil få opp boligdekningen, og de vil gjøre det fort,” avslutter Wilhelm.
Det kan virke som at folk stort sett har funnet løsninger som fungerer. Vi får bare endelig håpe at ingen har måttet si opp studieplassen grunnet mangel på bolig, og at SiÅs får fart på utbyggingen. Før leseren blar videre, vil Tuntreet derfor komme med en oppfordring: La oss stille mannsterke utenfor gjerdet når gravemaskinene ruller inn på Pentagon - og heie kontinuerlig. Kanskje blir de ferdige allerede i 2027, og boligkøa blir historie fortere enn Anders rekker å si “Svosj!”.
