Hvor kommer varmen på campus ifra?

Som en obelisk plantet i bakken, markerer en dampende pipe et anlegg med ansvar for at ingen skal fryse på campus. Hvordan skapes egentlig denne varmen? Tuntreet har tatt turen til fjernvarmeanlegget ved Veterinærbygget og Nordskogen.3

Journalist: Simen Walbækken Tangen

Fotograf: Tord Kristian F. Andersen

Ny måte å varme opp NMBU på

Tuntreet ble godt tatt imot av Per Weidenhaijn og Ole Jonny Ellingsen inne på anlegget. De har ansvaret for henholdsvis salg av varmekraften og driften av anlegget. De forklarer at fjernvarmeanlegget varmer opp vann, og kan betraktes som en gigantisk vannkoker. Vannet går ut på et ledningsnett, slik at varme overføres til byggene som er kobla på. Statkraft kjøpte i 2012 opp det gamle ledningsnettet til universitet, som den gang het UMB, og bygde i 2013 det nye fjernvarmeanlegget. Tidligere har det vært både kullkraftverk på Urbygningen, oljefyr, og seinere pelletsfyr ved Meieribygget. Det nye fjernvarmeanlegget er en mer bærekraftig løsning, sammenlignet med de tidligere innretningene.

Flisfyring

Hovedgrunnen til at fjernvarmeanlegget kan kalles bærekraftig er at det forsynes av overskuddsmateriale fra skogindustrien. Blant annet bark, trær med råteskade og avkapp fra sagbruk, blir kvernet opp til flis og sendt til fyring av fjernvarmeanlegget. Omtrent 24 lastebiler, på ca. 30 tonn hver, kommer hit hver uke i vinterhalvåret. I all hovedsak kommer flisa ifra Østlandsområdet.

Det lukter av skog og fuktig bark, idet en lastebil tømmer sin tunge flislast. En av de ansatte på anlegget forklarer hvordan lastebilen dytter ut flisa ved hjelp av rister som går att og fram. Han sier det ligner på en elefant som driter.

Flisa sorteres etter type og fuktighet, og fordeles i brensellageret av en heisekran. Ole Jonny forklarer at blandinga av tørr flis og fuktig flis må være omtrent riktig for å få den beste forbrenninga. Flisa brenner dårlig om den er for fuktig, men brenner opp for fort om den er for tørr. Ifra flislagret blir flisa matet med skruer og kjedetransportører inn i ovnen hvor den blir forbrent.

Vinduet til helvete

Slik opplever man det hvis man ser inn i forbrenningsovnen. Ole Jonny åpner et lite vindu slik at man kan ta en titt inn. Flammene er overalt og varmen står ifra ovnen, som har en temperatur på over 1000 °C. Ole Jonny forklarer at temperaturen i ovnen bestemmer hvor fort flisen blir matet inn i ovnen. Så blir flisa ført på rister, som sakte, men sikkert fører den nedover mot bunnen, hvor flisa til slutt blir til aske. «Når flisa kommer inn er den litt fuktig, men den tørker fort opp av varmen i ovnen», sier Ole Jonny.

Han forklarer videre at asken blir tatt ut og ført til en konteiner som seinere blir frakta bort. Av all flisa som blir forbrent så blir det igjen ca. 2-3 % aske. Konteinere blir frakta til Statkraft sitt anlegg i Moss, som tar vare på aske. Vanligvis ville aske vært fint å bruke til gjødsling eller andre sammenhenger, men ved forbrenning av skog fra Østlandet vil den gjenværende aska ofte inneholde tungmetaller. Det kan komme ifra industriutslipp eller større mengde biltrafikk som er i nærheten av skogen. Foreløpig blir aska kun deponert, men håpet er at man i framtiden også kan resirkulere tungmetallene og bruke de på nytt igjen.

Varmeoverføring og røykkondensering

Inne i varmeanlegget er det haugevis av rør og ikke helt lett å skjønne sammenhengen mellom alt. Ole Jonny forklarer at røyken som forlater ovnene går igjennom en varmeveksler som varmer opp vannet i rørene til over 100 °C. Grunnen til at vannet fortsatt kan holde væskeform og ikke blir til damp er at vannet har et trykk på 7,5 bar når det blir pumpa ut. Røyken går så igjennom et røykfilter som nærmest er som et støvsugerfilter, hvor all den fine aska blir tatt ut. Det siste røyken gjør før den forlater anlegget er at den passerer et røykkondenseringssystem slik at temperaturen på røyken er 40-50 °C. På anlegget har de gode målinger som gjør at de sjeldent slepper ut mer enn vanndamp.

Urbant anlegg på bygda

Oppe i kontrollrommet forklarer Ole Jonny hvordan varmen fordeler seg videre til NMBU, SiÅs og flere andre bygg i Ås kommune. Rørene er lagt i par slik at ett rør frakter og overfører varme til forbruker, mens det andre røret frakter vannet tilbake til anlegget. På hvert bygg som er koblet på er det en varmeveksler, hvor hovedrøret ligger tett inntil rørsystemet i bygget og varmer opp vannet i det lokale rørsystemet. Ole Jonny forklarer at varmetapet i den store sløyfa rundt i hele Ås ikke er særlig stort. På en kald vinterdag er temperaturen ut ca. 105 °C og tilbake ifra kundene pleier den å være på 45 °C.

Fjernvarmeanlegg pleier ofte å ligge litt mer urbant til. I større byer er det et større behov, og man kan også koble sammen flere varmeanlegg, eller bruke overskuddsvarme fra fabrikker. Mye av grunnen til at anlegget kunne etableres i Ås var fordi NMBU var en stor kunde, og seinere har flere andre kommunale bygg koblet seg på. Blant annet går fjernvarmen opp til Senter for husdyrforsøk. Per forklarer stolt at det hører til sjeldenhetene at høner og andre husdyr ligger på betong som er varmet opp av fjernvarmeanlegg.

Bygget for å vare

Etter at Statkraft kjøpte opp det gamle fjernvarmeanlegget til NMBU så har de bygd på en del. Nå strekker varmerørene seg helt til andre siden av jernbanen. Flere av de nye byggeprosjektene i Ås skal også kobles på fjernvarmen, rørene er dimensjonert til å kunne frakte mye mer enn de gjør i dag. «Den største kostnaden ved fjernvarme er å koble seg på, resten går automatisk med temperaturmålere som regulerer varmeutvekslerne», forklarer Ole Jonny.

Midt i rørene er det et stålrør som vannet pumpes igjennom. Rundt røret er det isolasjon på ca. 40 cm i diameter. Utenpå isolasjonen er det et plastdeksel slik at isolasjonen ikke skal få fuktskader. I tillegg har man kontrolltråder som kan overvåke fuktigheten i isolasjonen og lett lokalisere aktuelle lekkasjer. Etter at rørene er satt i bakken kan de vare i opptil 100 år.

Mye i reserve

Anlegget har mange reservesystemer som kan opprettholde driften i nødsituasjoner. Hvis flisovnen skulle streike har de en biooljefyr som kan gjøre jobben. Hvis den også skulle gå føyken finnes det også en oljefyr som er litt mindre miljøvennlig. Det samme gjelder strømmen, for et par år siden opplevde Ole Jonny at strømmen gikk etter at noen hadde gravd feil. Da satte de i gang et aggregat som holdt prosessen i gang. Det gjør at de som er kobla på fjernvarmen får varme til tross for alvorlige strømbrudd.

Fordelinger mellom NMBU, SiÅs og Ås kommune

Totalt produserer fjernvarmeanlegget 40 GWh energi hvert år. Dette tilsvarer et gjennomsnittlig strømforbruk for 1000 eneboliger på 300 m2. NMBU er den største kunden til fjernvarmeanlegget og bruker hele 27 GWh. Etter det kommer Ås kommune som bruker 2,8 GWh og SiÅs med et forbruk på 2,5 GWh. De resterende 7,7 GWh fordeles på blant annet Nofima, NIBIO, Ås vgs. og noen sentrumsleiligheter.

Veterinærbygget som er nærmeste nabo til varmeanlegget (hvis du ikke tar med den nedlagte pelsdyrfarmen) er en av de nyeste påkobla til varmeanlegget. Av den totale energien fra varmeanlegget tar veterinærbygget 30 %, omtrent tilsvarende varmebehovet til 1800 leiligheter på ca. 80m2. Dette er en ganske stor del av kaka, men Ole Jonny forventer at forbruket vil gå litt ned ettersom bruken blir mer tilpasset.

SiÅs bruker fjernvarmen til oppvarming av bygg og varmtvann i Skogveien, Utveien, Skoggården og Eika. Flere av vaskeriene får også varmtvann ifra fjernvarmen.

Det viser seg at utrolig mange i Ås deler på varmen. Tenk om vi hadde gjort som i gamle dager, hvor enhver bygning var varma opp av en vedovn. Lufta hadde vært stinn av røyk og mang en rygg hadde blitt lei av å bære ved. Kanskje kunne semesteravgiften blitt betalt ved at man dro med seg et vedlass til skolen i ny og ne. Oppvarming av hus har hatt en fantastisk utvikling ifra røykfulle gruer i midten av langhuset under vikingtida, via peiser og støpejernsovner, til i dag. En ting har de alle til felles: de fyrer med (tun)tre .