TT Tabu: Terapi
TT Tabu: Terapi
Å snakke om mental helse har blitt mer og mer normalisert de siste årene. Vi markerer Verdensdagen for mental helse 10. oktober, og på NMBU er hele uka dedikert til mental helse. Vi har mental helse-paneler med kjendiser og psykologer, i tillegg til TV-programmer og avisartikler som omhandler temaet. Spesielt i tiden med korona har mental helse vært et engasjerende samtaleemne for både studenter og resten av befolkningen. Men er vi faktisk klare for å snakke om hvordan vi kan bli bedre? Er vi klare for å snakke om å gå i terapi, eller er den siden ved mental helse fortsatt tabu?
Journalist: Sofie Bergset Janols, Elina Turbina
Oversetter: Pauline Marie Søndenå
Illustratør: Oda Braar Wæge
For å finne ut av dette sendte vi ut en undersøkelse på Facebook. Av de 124 som svarte på undersøkelsen var 98% studenter ved NMBU, 65 av deltakerne hadde vært i terapi, og 59 av de hadde aldri vært det. I denne artikkelen refererer «terapi» eller psykoterapi til korttids rådgiving for mental helse, møter med psykolog eller langtidsterapi.
Angående å gå i terapi
Av de som har gått i terapi er det 27% som gjør det for øyeblikket. Når de ble spurt om hvor nyttig de synes det var, mente de som har gått i terapi at det hovedsakelig var nyttig.
Å ha noen å snakke med, noen som ikke dømmer, som ikke er i deres omgangskrets og som tar dem seriøst er blant de oftest nevnte årsakene til at deltakerne har gode erfaringer med terapi. Deltakerne forklarer at terapi har hjulpet dem med å sortere tanker og å kjenne igjen følelser og tankemønstre. Dette har gjort at de forstår seg selv bedre og at de har teknikker de kan bruke for å håndtere hverdagen sin. Å føle seg støttet og bekreftet er noe mange virkelig setter pris på, men det var likevel noen svar som tydet på at terapeutene ikke alltid klarte å møte pasientene sine på denne måten.
Blant de som ikke har gått i terapi har 81%, eller 49 personer, vurdert å gå i terapi, mens 11 personer ikke har det. Den mest vanlige grunnen til at de aldri valgte å gjøre det er manglende behov for tjenesten, at det er for dyrt eller mangel på kunnskap om hvordan og hvor man får avtalt en time. En håndfull studenter føler seg ikke komfortable med tanken, og noen ser ikke hvordan det skulle fått plass i timeplanen. Én person nevnte at deres foreldre var imot at vedkommende skulle i terapi, noe som gir grunn til bekymring for de ulike generasjonenes syn på og stigmatisering av temaet. Dette vil vi komme tilbake til i artikkelen.
Nå som vi har sett på deltakernes holdninger til terapi, er det på tide å se på hvordan det diskuteres offentlig. Er det egentlig et tabu tema? Blant deltakerne i undersøkelsen har 84% snakket om å gå i terapi og 80% av de som har gått i terapi selv har anbefalt det til andre.
Samtaler om terapi
De fleste har hovedsakelig positive assosiasjoner knyttet til samtaler som omhandler det å gå i terapi. Mange synes det er lett å snakke om, siden det hjelper de å bli mer komfortable rundt andre mennesker, bli bedre kjent, og dermed normalisere følelsene deres. De føler det er et viktig steg i å senke terskelen for å dele sine bekymringer og erfaringer
Til tross for at det virker som det er mer sosialt akseptert å snakke om terapi, dukker ordet «tabu» opp nærmere 20 ganger blant svarene i undersøkelsen, og ordet «skam» dukker opp 14 ganger. Tross de positive assosiasjonene med å ha samtaler om å gå i terapi er det mange av deltakerne som opplever vedvarende ubehag knyttet til temaet. Det kommer av at det fortsatt er et sensitivt tema for dem eller fordi de føler de ikke har nok kunnskap. Noen er redde for stigmaet det kan føre med seg eller å bli sett på som «mangelfull». Dette kan sees i sammenheng med det tidligere nevnte problemet med forskjeller mellom generasjoner. Noen uttrykker at den vanskeligste delen er å snakke med eldre mennesker etter som de ofte har mindre forståelse og medfølelse for temaer innenfor mental helse.
Unngår å skaffe hjelp for mental helse
Når det kommer til å unngå terapi, svarer de som ikke har vært i det at det ikke ville være gunstig for deres situasjon, eller at en terapeut trolig ikke ville forstå deres problemer eller synspunkter. En annen grunn er manglede overskudd eller økonomiske midler for å kunne gå veien gjennom byråkratiet for å få satt opp en time, siden dette kan kreve mye tid, krefter og stress. Det innebærer ofte lange ventelister og slitet med å finne den terapeuten som passer best til deg. «Dørstokkmila» - å ta det første steget kan i seg selv være en stor hindring.
Å åpne opp krever mye styrke og mot, samfunnets krav om å være sterk og sunn er der uansett. Det er skummelt og smertefullt å innrømme at man har et problem, eller å minne seg selv på noe traumatisk. Det å prioritere seg selv og sin egen mentale helse virker som noe mange mennesker sliter med. De føler de burde være i stand til å takle det alene, uten å plage andre med det. Noen sier de ikke har betydelige problemer eller problemer som er verdige plassen i terapi.
Hva likte du best med dine erfaringer med terapi eller mental rådgivning?
“Å få en nøytral part som ikke har noe innsikt i mitt liv til å hjelpe meg å sortere tankene samt hjelpe meg å tolke dårlige tankemønstre og gi meg verktøy for å fremme gode tankemønstre.”
Hva tror du er grunnen til at folk velger bort terapi eller andre former for mental rådgivning?
“At man kanskje tenker at problemene ikke er "store" nok. Jeg vil anbefale alle å oppsøke terapi uansett problemer med mental helse eller ei.”
“Grunnen til at jeg enda ikke har gjort det er fordi jeg ikke vil at andre skal vite hva jeg sliter med. Føler at jeg må ha en god grunn / alvorlig psykisk lidelse for å gå i terapi. I tillegg kan det være ganske dyrt. Og kanskje litt kleint”
Hva er dine følelser rundt det å ha samtaler som omhandler terapi?
“Jeg mener det er naturlig at man trenger hjelp en periode i livet. Har man vondt i tennene, går man til en profesjonell (tannlegen). Har man vondt i kroppen går man til en profesjonell (for eksempel lege). Hvorfor skal man ikke gjøre det når man har vondt inni seg?”
Hva er grunnen til at du ikke har vurdert terapi?
“Stress og manglende evne til å prioritere egen mental helse”
“Orker ikke plage noen med småting”
“En terapeut vil aldri kunne forstå de tingene jeg har sett, og jeg synes det er unødvendig å snakke med en som ikke kjenner til følelsene assosiert med hendelsen”
Hvorfor vi burde snakke om terapi
Selv om samtaler om mentale helse og hvordan vi burde tilnærme oss det blir mer normalisert, har vi fortsatt et stykke å gå. Den generelle følelsen er at mange unge er godt informert om temaet og bryr seg om hvordan samfunnet ser på mental helse-relaterte samtaler. Likevel, når det kommer til å verdsette sin egen mentale helse er det mange som undervurderer det og heller velger å «suck it up» for å unngå stigma fra sine foreldre og venner. Det å ha rom og folk til å dele følelsene sine med er ikke noe du skal gjøre deg fortjent til. Du er verdt hjelpen du trenger. Det er selvfølgelig opp til deg hvor åpen du vil være om din reise. Men du må ikke nekte deg selv en sjanse til å føle deg bra igjen. Du fortjener bedre enn det.
Hvem kan jeg kontakte for hjelp med mental helse?
Helsestasjon for ungdom og studenter: 64962240, hfu@as.kommune.no, drop-in: Mandag 08.30-11.00, Onsdag 14.30-19.00
SiÅs Studentlivsenter: 90264918, marit.raaf@sias.no, drop-in 08.00-15.30
Studentprest: Ingrid - 99015790,io484@kirken.no drop-in 09.00-14.00
Studenttelefonen: 116123 alle dager17.00–07.00.
