Et skråblikk på norsk dating

Jeg hørte mye bra om den typiske Ås-studenten før jeg starta på NMBU. Det gikk et rykte om friluftsmennesker opptatte av uteliv og natur. Kjekke gutter med stilfulle ullgensere som synger, danser og går på ski. Engasjerte jenter som sykler rundt for å redde utgått mat. Eksentriske personer som tørr å være seg selv. Forholdene virker perfekte for å finne kjærligheten, men tør man å be hverandre ut på date?

Journalist: Iris van Brunschot

Illustratør: Signe Aanes

Fra Buenos Aires til Ås

Da jeg kom til Ås etter å ha vært i Argentina hadde jeg blitt vant til en åpen og frempå datingkultur. På tangokurs i Buenos Aires møtte jeg en fyr fra Colombia, la oss kalle ham Pablo. Pablo spurte en kveld om jeg hadde lyst på øl, hvorpå vi dro på en bar. Noen dager senere så vi en film på kino, og uka etterpå gikk vi en tur i parken. Først etter flere dater kan det hende jeg forsiktig ble bedt med han hjem. Da jeg året etterpå studerte i Wales hadde datingen et ganske likt forløp, og venner fra rundt om i verden bekrefter den internasjonale datingmodellen. Norsk dating har derimot blitt snudd på hodet, ristet på og deretter blitt satt sammen igjen i tilfeldig rekkefølge.

Dating snudd på hodet

Jeg kom til Ås klar for å begynne jakten på kjærligheten, som også ble den første saken jeg skrev for Tuntreet høsten 2020. Der skildret jeg en stjernevandring med nystekte vafler og et magisk møte på brukten i Ås sentrum (når den for en gangs skyld er åpen). Men det viste seg raskt at disse drømmene hørte søvnen til.

Hvis du får et ‘hei’, som muligens fører til en date (sannsynligvis en uteaktivitet, fordi det er altfor kleint å sitte og snakke på kafé), så er du heldig. Men ikke få håp helt enda. Sjansen for at daten fører til noe mer enn bare en hyggelig spasertur er nemlig minimal. Hvis du har mer ambisiøse planer så krever det promille.

Pablo blir full

La oss gå tilbake til Pablo som spør om jeg har lyst på øl. Men denne gangen stopper det ikke på ett glass Ringnes. Tre, fire, fem glass øl. Så litt vin. Gjerne litt sprit til slutt. Nærmere midnatt svaier begge når vi går mot dansegulvet, og da vet man at kvelden er moden for action. Hvis man er heldig så er Pablo fortsatt i huset neste morgen, og man går på en ny date, hvor prosessen gjentar seg. Deretter er det muligens kanskje ok å nikke fort til hverandre ved en tilfeldig, uønsket forbipassering. Først etter at man har ligget sammen et uvisst antall ganger blir man på en eller annen mystisk måte erklært som kjærester. Noen år senere flytter man inn sammen og (i tilfellet til den miljøbevisste Ås-student) velger ut møbler på brukten.

Ås-studenten: Særnorsk eller eksentrisk?

Den typiske Ås-studenten er glad i norske tradisjoner, samtidig som hen prøver å skille seg ut og tenke nytt. Men klarer studentene i Åsbobla å skille seg ut på datingfronten, eller faller de tilbake til gamle mønstre? Sannheten er at spaserturen rundt åkrene sjeldent leder til noe mer spenstig om det ikke er alkohol involvert. Tvert imot, det mest spennende ser ut til å skje etter et tilsynelatende uskyldig, men ganske bedrukkent ‘hei’ som ropes til en medstudent over et bord på onsdagsbodega.

Ås kan sies å være et prakteksempel på den norske datingmodellen. Hvordan har nordmenn kommet til dette punktet? Kan man ikke ligge sammen uten alkohol eller gå en på en date uten kleine blikk dagen derpå? Hva er det som har skapt denne usedvanlige datingrekkefølgen (som forøvrig for de fleste nordmenn er den vanligste sak på jord)? I mine øyne bunner det i et høflig ønske om å holde avstand, ikke være til bry, og til alle tider unngå kleine situasjoner.

Bergensbanen som en veldig relevant metafor

Misforstå meg rett, den ‘norske’ datingmodellen finnes ikke bare i Norge. Forskjellen er at i Italia finnes det mange veier som fører til Rom. I Buenos Aires er det flere trikker som kjører til Plaza de Mayo. Mens i Norge er det bare Bergensbanen som tar deg fra Bergen til Oslo. Mellom Bergen og Trondheim finnes det ikke en gang et tog. Poenget er at jeg med siste eksempel var litt på villspor, men det er norsk dating også. Internasjonalt er det mange måter man kan jakte på kjærligheten, i Norge er det hovedsakelig én.

Jeg må innrømme at jeg og mine nederlandske røtter har blitt fornorsket. Jeg sier ikke hei til busssjåførene, jeg snakker bare med fremmede når jeg er full, og jeg ser fordelene med norsk dating. Likevel må jeg si at det er en sjarm i tradisjonell flørting. Litt av spenningen er å si hei til en medstudent uten å vite hvor det leder hen. Men norske studenter synes kanskje det er mer spennende å våkne opp bakfulle og se om gårsdagens ‘hei’ fortsatt ligger på andre sida av senga? Uansett så utfordrer jeg deg til å starte en samtale med crushet ditt i en edru lunsjpause på campus; før du vet ordet av det sitter dere ved siden av hverandre på toget til Roma. Viva l'amore!

*Deler av saken er inspirert av ‘The social guidebook to Norway – an illustrated introduction’ skrevet av Julien S. Bourrelle