To Brune med Bjørn-Eirik Roald

Bak alle konserter og arrangementer på Samfunnet jobber en gjeng iherdig for å få det hele til å gå rundt. Noen ganger kan de jobbe over tolv timer i strekk. Bjørn-Eirik, lydkomiteens kabelhøvding, har stått på og levert god konsertlyd til Ås-studenter i årevis. Med to brune bayere på bordet setter vi oss til rette i Klubben.

Journalist: Benjamin Alexander Faulkner

Fotograf: Pauline Hovland

Basketkongen

I et parallelt univers løper sikkert Bjørn-Eirik rundt som del av landslaget i basket. Kongsberggutten Bjørn-Eirik gikk nemlig idrettslinja og satset enormt på basketball, men han nevner med smil om munnen at dette kanskje var fordi han var høyest av alle i klassen. Så fort de andre tok igjen høyden hans sluttet han med basket med det samme, og gikk over på den internasjonale linja. Med skjegg allerede i niende klasse vokste han opp, drakk seg snydens med gode kompiser og levde livet som den gemene ungdom gjør i Kongsberg. Men da han var nitten puffet skjebnen ham ut døren. Hvor skulle han nå?

Fisketanken

Det kunne gått gæli. Det var like før han dro til Trondheim for å bli sivilingeniør, men en klok mor ba ham lete etter noen flere alternativer først. Heldigvis speidet han i den agrarmetropolitiske retning. “Jeg så bare på stedet. Det var bare så sinnssykt midt i blinken.” Artig nok fant han stedet først – og så studielinja, og den er han fremdeles veldig fornøyd med. Første året bodde Bjørn-Eirik i Fisketanken – et kollektiv på Kringla, hetende så fordi alle kan titte inn. Han hadde i de dager ennå ikke oppdaget gleden ved å delta i Samfunnet, men dette skulle endre seg da medlemmer av kollektiv spredte seg i vinden, og en ny lidenskap sto for døren. Måneden er januar 2016.

Lydkleggen

Det var Bjørn-Eiriks tidligere fadder, Adrian Skistad, som rekrutterte Bjørn-Eirik inn i lydkomitéen, selv om han opprinnelig søkte ordensvern høsten 2015. Han trodde opprinnelig ikke at lydkomitéen skulle bli en så stor greie i livet hans. “Det funka jo da, tydeligvis”, sier han. Lidenskapen vokste, og han ble raskt en av de mest irriterende medlemmene av komitéen – en kunnskapssugende klegg som hang seg fast på alle som hadde så mye som et snev av kunnskap. Bare ett år etter at han ble medlem styrte han sin første konsert, da med en lokal dame som spilte alene på akustisk gitar. Han skulle ønske søndagskonsertene i Halvors Hybel kunne settes opp igjen. De var gull verdt for en fyllesjuk studentmasse.

Miksmasteren

På miksebordet kan han jobbe nærmest instinktivt etter muskelminne. Når man styrer lyd til UKErevy vet man akkurat hva som vil skje på det nøyaktige tidspunktet, og dermed kan det gå imponerende raskt for seg bak miksebordet. Han understreker at det å mikse lyd er ytterst subjektivt: “Man må håpe til Gud at publikum liker det.” Bandet har sannsynligvis øvd inn dynamikk slik at enkelte instrumenter får skinne på solopassasjer, men hvis Bjørn-Eirik merker at trommisen groover som bare rakker’n nøler han ikke med å framheve det. Det viktigste er å skape liv i lydbildet. En lydtekniker kan gjøre en dårlig konsert bra, men lydtekniker kan også gjøre en god konsert dårlig.

Favorittkonserten

Han poengterer at det alltid er den siste konserten man synes er best. Men han husker særskilt konserten til popartisten Sondre Justad da han akkurat var blitt stor på radio. Sondre Justad hadde ikke så høy selvtillit den gangen. Han spilte i Festsalen samtidig som at Lars Vaular spilte i Aud.Max., så han trodde ingen skulle komme. Bjørn-Eirik husker hvordan han fortalte Sondre at folk sto i kø utenfor, men Sondre bare lo det vekk. Noen år etter var det Sondre Justad som spilte i Aud.Max.

Svartlista artister

Artister trives her på Agrarmetropolen, for publikum er alltid på topp: de er drit fulle, i godt humør og er vant med å engasjere seg for alt som foregår på scenen. Bjørn-Eirik fremhever de bra folka i industrien også, men det har vært noen kinkige opplevelser oppigjennom. Bjørn-Eirik nevner ikke navn, men det var to band som skulle rulles av og på scenen etter hverandre. Det var litt kaos i løpet av prosessen, og et bandmedlem skjelte ut hele lydcrewet så resten av bandmedlemmene måtte si unnskyld på hans vegne. Bandet er nå svartlistet og får ikke komme tilbake igjen.

Swingsultanen

Bjørn-Eirik jobber ikke bare med lyd hele tiden, for av og til har han tid til å danse swing. I Swingklubben Snurrebass har han møtt gode folk, og ikke minst hans “mye bedre halvdel”. Swing er noe du kan danse enten du er alene eller på fest, og Ås er stedet der man danser swing selv til tungmetall. Selv presiderte han over miksebordet på Studentstorbandets galla sist lørdag, men han hadde lovet sin frue en dans. Det kan bekreftes at han danset minst halvparten av kvelden, mens jeg, som også tilfeldigvis var på lydjobb den dagen, sto og passet på miksebordet for ham. Hvis du også lot deg imponere av hvordan swingdanserne på lørdagen ikke deiset inn i hverandre røper Bjørn-Eirik at de har hatt egne kurs i hvordan danse i trange omgivelser, en egen kunst i seg selv; en majestetisk moshpit.

Doktor T. Eglstein

Nå som han har blitt litt eldre og må fase ut Ås fra livet gir Bjørn Eirik mer plass i komitéen, og skal la andre slippe til. Men det har raskt blitt en del av identiteten hans. Når man forlater Ås så må man rive litt av identiteten sin vekk. Men, han har bestemt seg for å ta en doktorgrad, så han har “forlenget dommen” slik han så deterministisk kaller det. Til doktorgraden skal han jobbe med fjernmåling - en komplisert prosess som inneholder hyperspektrale analyser. Slik kan man for eksempel finne kjemiske sammensetninger bare ved å se det spektrale avtrykket som kameraet plukker opp. Dette skal han gjøre med teglstein. En idé han fikk sammen med veiledere var at, dersom en bygning skulle rives, så kan en potensielt måle den materielle integriteten til teglstein for å se om den kan gjenbrukes til fremtidig byggeprosjekter.

Samfunnet – et idealsamfunn?

“Når folk spør meg hvordan det går, så sier jeg: spør igjen om tre år,” er noe Bjørn-Eirik pleier å svare. Han kjenner knapt noen som går på Ås som ikke har gått gjennom en eller annen form for drit, men han ser bestandig at folk støttes av sine medstudenter og venner. For Bjørn-Eirik handler Ås-ånden nettopp om inkludering. Sosiale foreninger, linjeforeninger, komitéer: alle vil ha flere folk, fordi de trenger flere folk. På Ås er det derfor veldig lett å føle seg verdsatt og likeverdig, enten man studerer økonomi og administrasjon eller landskapsarkitektur. Ås nyter den positive effekten av janteloven, det er faktisk ingen som er bedre enn noen andre. På den andre siden kan du aldri overleve sosialt på Ås om du er et frekt og guffent menneske. Det kan du kanskje gjøre i Oslo, fordi du kan slenge dritt mot folk og aldri møte dem igjen. På Ås kan den ordensvakten du sa “morra di er ei dvask flyndre” til på en fest bli en du må jobbe i gruppe med dagen etterpå. Det er nærmest et ideelt samfunn, grubler Bjørn-Eirik mens han kontemplerer på en boks med bayerøl.

Skjegg er undervurdert

Før siste slurk gir Bjørn-Eirik gode råd til nye studenter: ikke vær redd for å si ja. “Du har masse tid”, sier han. Nye studenter bør aldri føle at de begår feil, enten de blir med i en forening eller komité eller hva det nå enn er. Det vil alltid være noe som passer deg, og om det tar et par forsøk er ikke det feil heller. Bare nyt øyeblikket. Og rester i barten er bra: “Skjegg er undervurdert.”

Hilsner til Bjørn-Eirik

Første gang jeg møtte Bjørn-Eirik hadde jeg skjegg. Han hadde ikke det. I ettertid har det stort sett vært motsatt. Bjørn-Eirik er en fyr med mye energi, høye ambisjoner, total mangel på selvopprettholdelsesinstinkt og nær konstant munndiaré. Sagt med andre ord: Denne mannen må stoppes!

Jeg tror det eneste Bjørn-Eirik takler dårligere enn å kjede seg er å være alene. En sommer hadde han vært alene i det Bjørn-Eirik kaller en evighet, eller det alle andre kaller en uke. Etter det ble han så klengete at venner og bekjente begynte å diskutere om det var nødvendig med en vaktordning. En gang var vi sammen i syv timer og så på Grey’s Anatomy. Jeg liker ikke Grey’s Anatomy! Heldigvis liker jeg Bjørn-Eirik, fordi han er morsom, rar, smart, snill, og en god venn. Han er også irriterende, lettskremt, og har et ego som ikke må mates. Hvem kan motstå slik balanse?

Tornete klem

Anne Gladsø Wibe

Kjære søte, plagsomme, omtenksomme, glade og irriterende Bjørnis!

Tenk at du endelig får den oppmerksomheten du fortjener (trenger) i Tuntreet. Vi er veldig glade for at du som vår Bjørn-Eirik kan være maskot for teknikerne på Samfunnet, lik Bjørnis er for brannvesenet. Vi slukker branner, fikser det utrolige og alle vil ha oss på kalendere. Neida, joda (neida). Etter mange år som uoffisiell NK hos lyd fikk vi endelig oppgradert deg til KS i 2020. Du har gjort en super jobb selv om vi roper, krangler og koser. Nå nærmer din tid som KS seg slutten, men teknisk avdeling kommer ikke til å være det samme uten deg. Og vi tror heller ikke fremtiden kommer til å være helt uten deg, vi “gleder'' oss til å ha deg som gjenganger på Samfunnet mens du fullfører doktorgraden din (sammen med barna dine som sikkert begynner her før du er forsvinner). 

Masse hard kjærlighet fra de du hater og elsker mest <3

- Fredrik, Ida og Julie + resten av teknisk avdeling på Samfunnet i Ås

Det er vanskelig å beskrive Bjørnis med få ord, men for å si det sånn, er han i rommet så merkes det. Makan til høylytt munndiaré skal man lete lenge etter.

I Ås-tidens vugge hadde han en sterk forkjærlighet for tequila, men heldigvis kan også han modnes. Babyfacen som shottet billig tequila har utviklet seg til en skjeggete kar som mikser egne drinker (dog drikker en Smirnoff iblant). Etter noen enheter, (høylydt) allsang, hurtig vagging og dyp søvn på nach, er festkvelden til Bjørnis komplett.

Det som gjør Bjørnis sykt irriterende er også det som gjør han artig. Vi er stadig overrasket over de gode karakterene han har fått. Under eksamenslesing har han nemlig tilbrakt all sin tid på youtube eller på vei til/fra butikken og Babylon. Bjørnis er dyr i drift og har en ekstrem evne til å kjøpe dumme, overprisede duppeditter vi andre ikke har hørt om og som ingen egentlig trenger.

Men én ting er sikkert, og det er at vi alle trenger Bjørnis i livet! <3

En tilbakeholden, kj(ø/ær)lig hilsen fra Bagge, Flabben og Heidi