Kan det kalles tiårets beste Lærkerevy?

Kan det kalles tiårets beste Lærkerevy? 

Sangkoret Lærken lover en revy «fylt av latter, rim, harmonier, (gode) ordspill og relevant satire runge ut i univers(it)ets evighet for så å bli en del av den ko(s)miske bakgrunnsstrålingen». Det er litt vanskelig å skjønne hva dette egentlig innebærer, men vi har likevel sett revyen, og anmeldt den. 

Journalist: Tilde Birgitte Dalberg 
Fotograf: Simen Walbækken Tangen

S. Lærken fra en ny side 
De begynner revyen med en video hvor de representerer flere medlemmer i Lærken på en spesiell måte. Til den seksuelle kjærlighetsansgen «Je t’aime moi non plus» får vi flere close-up videoer av medlemmene. Vi ser S.Lærken på en helt ny måte. De tenner sigaretter i “slow motion”, og tar på leppestift uten å vike de sterke sensuelle blikkene mot kameraet. Det ble hetere og hetere jo lengre filmen varte, og spenningen i salen bygdes opp. Det var så intenst at det nesten begynte å kile litt, og det gjorde det nok ikke bare hos meg... 

Da filmen sluttet, kom det en og ønsket velkommen og lovet en revy med blandende røyksignaler. Det var gøy, da det viste til den tunge røykbruken i videoen.  

Et morsomt mord 
En person kledd i rødt, en i blått, en i gult og en i grønt som røyker, entrer scenen. De undrer på hvorfor alle har navn som matcher antrekkene, som Tante Tyttebær for den kledd i rødt og Professor Plomme for den i blått. Det kommer fram at de er i brettspillet Cluedo. Plutselig dør Seniorata Salat, og alle er i sjokk. Det kommer en tilfeldig forbipasserende detektiv, som tilkaller en lege. Legen undersøker pasienten hvor hjernemassen tyter ut, og konkluderer med at pasienten døde av lungekreft. Det ender med at detektiven må arrestere en stor røyk med en lysestake i hånda (som for så vidt minner mye om staken i selve Cluedeo-spillet). Dette var en veldig godt gjennomført sketsj. Det skapte nysgjerrighet som gjorde at publikum ikke falt av og ikke ble kjedelig. Det var bra skuespill, og fikk meg til å le, og var derfor min favorittsketsj. Det var også flere andre sketsjer gjennom revyen som holdt denne kvaliteten. 

Framførte sketsjer alle kan skjønne 
Det er flere sketsjer som omhandler både Ås og Samfunnet, og som alle kan kjenne seg inn i.  En pausesketsj omhandler vaktsjekken før man kommer inn på Samfunnet. Disse sketsjene er nok ikke unikt for revyene her på Ås, og jeg må innrømme at jeg er litt lei av dem. De tuller også med NML Gjenbruk, de nye trafikklysene, hittegods på Samfunnet, at veterinærstudentene kommer til Ås og om sprutende toaletter på Sørhellinga, som er originalt og veldig morsomt! S. Lærken får et stort pluss for å ha flere sketsjer som er interne på Ås, som samtidig alle i publikum kan forstå. 

Viser fram sine musikalske talenter 
S. Lærken er ikke beskjedne når det kommer til å vise fram sine musikalske talenter. Til melodien «Føkk Lunsj» av No.4 framfører de en sang som FRP, hvor det synges om det at de gikk ut av regjering. Eneste jeg reagerer på her er at det synges om at de ble «mobbet ut av Stortinget», men så vidt jeg vet står de enda sterkt i Stortinget. Ellers er teksten kreativ, morsom, relevant og veldig bra framført. De hadde også to andre sanger hvor en handlet om å være studenter og mangle penger, og en annen var en parodi av to fulle feminister. 

Midt i revyen stiller hele koret seg opp i foreningsklær for å synge korsanger. Jeg er veldig glad i sangene til S. Lærken, men denne gangen var jeg ikke kommet for å se på konsert - men på revy. Å plassere denne korte konserten midt i revyen er også noe jeg stusser på. Revyen har fram til nå bygd opp mot et høydepunkt, slik den skal. Med en lang konsert midt i, når vi derimot et bunnpunkt. Dette kan sees på som et fint nummer for folk å ta en do- eller drikkepause, men da må man bygge opp spenningen kraftig rett etter nummeret for å holde på publikum. Dette er noe de ikke gjør, som egentlig ødelegger veldig mye for andre halvdel av revyen. For å unngå dette ville jeg kanskje hatt konserten rett før eller etter revyen. 

Kunne klart seg uten 
Jeg synes også at flere sketsjer etter «konserten» kan føles veldig halvveis gjennomført. Som for eksempel en sokketeater-sketsj hvor Sokkulf og Sokkeline prater sammen, før det kommer to store sokker i menneskestørrelse og avbryter teateret. Det kommer veldig mange tørre sokkevitser, og ender med at personen som har sokketeateret begynner å kysse med sokken på hånda si. Jeg liker ideen her veldig godt, men med denne utførelsen ville jeg kanskje droppet den. 

Den harde dom Alt i alt vil jeg si at dette er en god revy. Det er mange gode og originale sketsjer, og det er imponerende å se alle sangtalentene i aksjon. S. Lærken er også meget god på skuespill og ansiktsuttrykk, som gjør at publikum blir fanget inn i sketsjene. Jeg synes likevel det ble litt for mye sang til å være en revy, og konserten midt i revyen ødela veldig. Jeg savner også et tema, og en rød tråd gjennom revyen. Det var litt fokus på det nye tiåret, og samtidig ble 1920 nevnt et par ganger, i tillegg til fortiden og framtiden. Røyk og blandende røyksignaler dukket også opp noen ganger i løpet av revyen. Dette er likevel ikke nok for meg til å helt skjønne tema, og det ble alt for mange korte tråder for meg å holde. Derfor får denne revyen en terningkast 4.