To kaffe med revyfar Oscar

To kaffe med revyfar Oscar

«Vi var i samme faddergruppe, husker du? Frokost på Krona over der?» utbryter Oscar, mens hånda veiver for å indikere retning. Jeg må innrømme at jeg ikke minnes det. Ny og sjenert og gjemt bak en maske av individualitet fokuserte jeg ikke så mye på folkene rundt meg da.    

Journalist: Martine Hana Løken
Foto: Erik Tylleskär

Hadde fadderfrokosten tatt sted et halvår senere, er det derimot ikke tvil om at jeg hadde husket Oscar. Det øyeblikket Stundentsamfunnets verden åpnet seg for oss nyankomne, kastet Oscar seg inn i det med gusto. Fra scenen og kulissene har han en finger med i det meste. Uten tvil har de fleste av oss dratt nytte av hans engasjement.

Fra Bærum til bondeland 

En mørk novemberdag midt på 90-tallet kom Oscar Mork til verden i Norges Snobbehovedstad. Han ble, som alle andre Bæringer, født til et liv med overprisede biler, sjampagne, og krangling over den dyreste ballkjolen. Med røtter fra vestlandet ble han derimot oppdratt på den strenge sunnmørske måten, og unge Oscar ble derfor aldri en Bærumsstereotypi til. I klassen var han et sort får i en sjø av hvitt. 

Revyeventyret vi alle kjenner ham så godt fra startet her. De utstøtte søker hverandre, og med en gjeng andre særinger som ikke passet inn i sitt miljø begynte han med revy. Med sine venner og felles skuespiller entusiaster ble prosjekt etter prosjekt gjennomført. Slik ble Oscar formet til den hardbarka scenekunstneren han er i dag. Oppveksten var god. 

Studier, hva er det? La oss ta en sketsj i stedet 

Høsten 2015 pakket Oscar ranselen og kisten og forlot redet for et nytt liv på Agrarmetropolen. Årstallet husker jeg fordi jeg selv kom til Ås da. Morsomt hvordan tilfeldigheter oppstår. Sittende i stua hans i Eplehagen, mimrer vi tilbake på valg av studiested. Her blir det klart at det akademiske ikke var førsteprioritet. «Nei, jeg hadde hørt at UKErevyen holdes her, så det var vel hovedgrunnen til at det ble Ås. Ja, og så visste jeg at jeg ville gå på kjemi eller bioteknologi eller noe liknende,» ler han. Gitt hvor tykt teaterånden flyter i blodet hans, er ikke svaret uventet. Hans dedikasjon til de kunstneriske arter ble vi kjent med allerede første høst, da han sikret seg en plass som UKEskuespiller i revyen 2016. Det er herfra jeg først husker ham. Som nyankommet håpefull sikret jeg meg plassen som først KostMask NK, og deretter KostMask KS. Herfra vevde veiene våre seg sammen. Hans fabelaktige skuespillerevner kan ingen fornekte, og som backstage-arbeider husker man de bedre enn de fleste. Derfra ballet det på seg, til revysjef i 2018, og videre til formann på Samfunnet i dag.  

Lyskasterne smiler til ham, men Oscars arbeid begrenser seg ikke til rampelyset. Bak kulissene kjører han også hurtigprøving av alternative karriereveier. Under UKA 2018 skulle nye scenetepper installeres i Aud Max, og Oscar ble rekruttert som skredder. Skippertaksgenet aktivertes, og siste kvelden før premiere satt han, rekvisittsjef og kostmasksjef oppe og sydde sceneteppene. «Jeg sydde sikkert hele 10cm!» sier han, og smiler. På en generell basis det samme UKEåret var han, i tillegg til sitt verv som revysjef, innom de fleste revyrelevante funkisstillingene. «Jeg bidro både som inspisient, kostymeskredder og rekvisittflikker. Men jeg fikk ikke prøvd meg på verken lys eller lyd; der trenger man litt mer forkunnskaper».  

Om kvalitetene ved kreative aktiviteter på Ås kommenterer Oscar på impulsiviteten. «Ås er så lite at man kan være med på alt hvis man bare vil nok. Man trenger ikke velge bare en sak. I tillegg er det rom for alle, og man kan være så sær og spesiell man bare vil. Ingen ser ned på deg for det». I et slikt miljø er det ikke rart at han ønsker å bidra.  

Et kjent fjes gjemt bak linse og skjerm 

Selv om det er revy han først ble Ås-kjendis for, så trenger Oscar som alle andre et avbrekk fra rampelyset iblant. Og hva kan vel være en bedre motvekt til å være i fokus, enn å selv stå bak linsa? Lidenskap for foto. Ja, for det er mye Oscars fortjeneste at Fotoklubben er i aktivitet. På sine yngre dager, da han var noe ferskere til studieløpet, ble han vitne til en post på Fotoklubbens facebookside. «Vi gidder ikke mer, og legger ned klubben». Å la en slik unik forening svinne i historien hen kunne ikke Oscar finne seg i. Sammen med Gunnar, Kristian, Petter Meeg, og litt senere Tylle, kuppet han klubben og tok over driften. Har du vært i Cafeklubben på quiz en gang, og sett veggen jålet til med en fotoutstilling? Ja, da er det en del av Oscars Ås-arv du har observert.  

Fra blodig alvor til Tylle og tøys 

Fra Oscars hjem i Eplehagen vandrer vi de få hundre meterne til hans gode venn, og tidligere romkamerat, Tylle. Det er her, dypt i samtale, at alle de mindre kjente prestasjonene og morsomme historiene kommer frem.   

Oscar forteller stolt om den gangen han ble forvekslet med kongen. Det var under UKA i Trondheim, med all festing og søvndeprivasjon det innebærer. En natt ble det muligens litt ekstra hard festing, og dagen derpå møtte Oscar og hans frender med en tung hangover og en kraftig reduksjon av deres utvortes skjønnhet. Noe medtatt våget de seg ut i gatene, og da Oscar observerte en marmortrapp slo hans dramatiske strek til. På toppen av trappa inntok han et øyeblikk en teatralsk positur. En liten jente og hennes far passerte forbi, men stoppet momentant opp. Og i de altfor høylytte og til tider pinlige tonene fra barnemunn kommer det; «Pappa, er det kongen!?!?!». Det sies at dopingmidler elder deg kjappere. Beviselig fra historien her kan en hangover midlertidig eldre deg med 50 år. 

 Men det er ikke bare i alkoholskadde øyeblikk Oscar forveksles med en gammel mann. Ung som han er, refererer han til seg selv som en gamlis delvis fanget i en ung manns kropp. Dette uttrykkes ved hans store kolleksjon av strikkede ullgensere (kjærlig kalt «bestefarsgensere» av deler av verdens moteelite), og hans forkjærlighet for dyr kaffe. «To ganger i måneden får jeg en pose luksuskaffe i posten», poengterer han. Litt gammelmannstrekk er det også ved hans hjemmekjærhet. Ja, for å reise liker han ikke. Med mindre man kan kjøre dit.  

Et annet Oscar-kjennetegn er hans studentverdige snarrådighet. Alternative løsninger på (potensielle) problemer er noe han har flust med. Under UKA 2016 ble det vist eksemplarisk ved det han kaller karatefylla. Nei, for som UKEskuespiller var han jo ikke ferdig før i ni-tiden på revykvelder. Og da var det ikke mye tid til å vorsje. Så før konsert løp han, Svein og Even hjem for å rekke å bli halvveis snøblinde før festen startet. De hadde lagt en flaske Jäger i fryseren på forhånd, og så ble det maratondrikking. Flaska var unnagjort på en halvtime. Ekte studentånd det, om jeg får si det selv. 

Hans kreative evner ble også satt på prøve da han og romkameratene hadde en gigantisk stekeplate hvor teflonen hadde flaket av. Da ble denne satt ut på terrassen, og brukt som askebeger ved festrøyking av både beboere og besøkende. Etter hvert ble den ganske full, og det var selvfølgelig rundt denne tiden at hans mor kom på besøk. Hun så et bilde av ham med røyk i kjeften han hadde hengt opp, og på spørsmål om han hadde begynt å røyke, svarte han: «Nei, bare når jeg skal tøffe meg.» Ikke lenge etterpå oppdaget hun stekepanna-blitt-askebeger, og utbrøt så «jaha, så du tøffer deg mye, eller?» 

En rolig avslutning 

Det er en utrolig mengde historier og prosjekter Oscar har under beltet. Man blir nesten sliten bare av å høre på. Og ja, som alle andre trenger han også et avbrekk av og til. For Oscar kommer dette avbrekket sommerstid. «Hver sommer, rett etter eksamen, reiser jeg opp i sølibat på fjellet. Bort fra alt og alle.» Og om det så blir litt aktivitet i form av hyttesnekring der, ja, så trenger man ikke snakke så høyt om det. La oss alle ta en skål og være glade for at Oscar kommer tilbake til Ås hvert år. Uten ham hadde studentlivet blitt fattigere. 

Med boka full av notater og fritt leide til å overdrive litt, sier jeg meg fornøyd med samtalen. Huset forlater jeg, og jeg vandrer ut i vintermørket for å finne veien hjem. Jeg har en artikkel å skrive. 

Hilsener fra venner og familie

Fra Ukestyret

Kjære Oscar, 

Som vi tidligere har fortalt deg er du en mann av mange motsetninger, men vi har innsett at det kanskje blir det riktigere å kalle deg en kamelon? Oscar er en bærumsgutt som kun går med hullete Levi´s 501 og boots, snakker kav Strynedialekt, bygger hus med polakker, diskuterer pizza med italienere, er en stødig kokk, spøker som en bestefar og blir flau som en tenåringsgutt når “mor” danser på fest.  

Du gjør sjeldent noe vi forventer, og viser alltid en ny side. I styremøter spilte du alltid “djevelens advokat,” og spurte oss ofte “hva hvis?” Av og til ble du voldsomt irritert over hvor enkle vi andre var, og spesielt med “russemusikken” vi ville booke. Du er bestemt, og overbeviste oss andre enkelt om at Hvitmalt Gjerde ville bli tidenes publikumssuksess. (Hehe.) Når vi tror du ikke er særlig praktisk og nevenyttig, bruker du en hel natt på å sy sceneteppe. Du har alltid bedre kontroll enn hva vi tror, og casher inn Aer på semestre hvor vi andre så vidt klarer å stå i fagene. Det er dog et felt du trenger litt hjelp med; håret ditt. Der må Agnes komme med pekefingeren å si “Oscarrrr, nå må du klippa deg snart!” 

På tur er du alltid den av oss som kommer best overens med andre rundt oss, og er åpen for å bli kjent med nye. Ikke minst er du den av oss som føler seg flottest i galla. La oss ikke glemme den seks år gamle jenta i Trondheim som så deg i galla og spurte faren; “pappa, e derre kongen?” Til tross for alle eventyrene vi har sett deg gå igjennom i singellivet, liker du deg aller best når du og LeBrede deler seng på tur, spesielt med litt spoonings med alpinlåra.  

Vi har sett deg når du har vært på topp, men vi har også opplevd grå dager sammen, og det er ingen tvil om at du alltid viser omsorg. Du er snill som dagen er lang, du er flink til å se de rundt deg, og du setter alltid andre foran deg selv. Vi er stolte av at du har vært vår revysjef, og vi er uendelig glade for å ha deg som vår venn. Vi gleder oss til tiden som kommer, og til å se alt du utretter i fremtiden. Men mest av alt gleder vi oss til Onkel Oscar skal lære kidsa våre å jekke pils med kniv, og til å slappe av ved poolen i Italia med no ‘spritz.  

Stor klem UKEstyret 2018 

Fra Tylle og Espen

Oscar var mannen som fikk meg hektet på analogfoto, og det er en fotlenke jeg sleper den dag i dag. I fotografiens navn har vi kavet rundt inn i nedlagte bygg, men også dratt på spontanturer midt i natten for å ta bilder av stjernene. På kort varsel stilte han på bass da Tylle + Bleksprutene skulle ha konsert under UKAlarm. Selv med én ukepils for mye i blodet (min mening) var han det melodiske fundamentet for hele konserten.  

Det jeg savner mest nå som jeg ikke bor med Oscazar er morgenritualet. Håndbrygget kaffe av den fancy varianten som gjerne var komplementert av enten kontemplerende stillhet eller varm diskusjon. Alltid en god måte å starte dagen på og noe alle fra Dr. Antonio Flamingos residens savner dypt. 

Ærbødigst Tylle (og litt Espen <3) 

Fra Didrik

Sjefen over alle andre sjefer enn Asgeir. Verdens snilleste skurk. Den høyeste, lave mannen jeg kjenner. Oscar møter alt det skal være med engasjement, entusiasme, en iskald realisme og selvsagt en heftig dose humor. For humoren må sies å være den røde tråden i forestillingen «Oscar» (ikke å forveksle med UKErevyen 1968 med samme navn). Ingenting er hellig, men alt er verdt nok til å spøkes med. Forestillingen kan ta mange former da det kan spilles på mange strenger, men uansett formen den tar er det svært få forestillinger som er så fornøyelige gang, på gang, på gang.