Annlaug Pijfers

Et mesterverk kan ikke forhastes: Veterinærbygget er på innspurten

Annlaug Pijfers
Et mesterverk kan ikke forhastes: Veterinærbygget er på innspurten

Et mesterverk kan ikke forhastes: Veterinærbygget er på innspurten

Innflyttingen til Ås har vært lenge planlagt og siden jeg startet her har det ikke gått et semester uten at noen sier «Nå kommer de!». Bygget er flere ganger forsinket, men det var først denne sommeren at veterinærene var blitt fortalt at de skulle møte opp på Campus Ås. Flere veterinærer flyttet til Ås, men professorer og læreplasser var ikke med på flyttelasset.   

Journalist: Bjørnar Djupevik Hagen
Fotograf: Nathalie Genevieve Bjørneby

NMBUvet-29.jpg

Ferdigstilt 2019  
Store informasjonstavler på campus minner oss på at vi skulle vært forent i 2019, men beskjeden kom allerede august 2018 at flyttingen ble utsatt til 2020. Vi møtte Ingrid Ones, hun begynte på veterinærstudiet i 2018 og flyttet direkte til Ås med planer om å pendle i ett år. Ingrid flyttet nemlig med mann og barn. Hun er noe så sjeldent som en voksen. Familieplanleggingen strekker seg seks år frem i tid, for da er hun ferdig utdannet og kan reise hjem slik at dattera kan starte på barneskole i hjembygda på vestlandet.  

Ferdigstilt på ubestemt tid 
I januar var det ryddesjau og flyttestemning på Adamstuen og i februar mottok Ingrid og 2018-kullet første beskjed om utsettelse. De måtte være igjen og fullføre lab på Adamstuen til oktober. Spørsmålene ballet på seg. Ingen kantine, boligsøken i oktober, fastlegen, SiO/SiÅs, digital undervisning? Svarene var få og bryske, enten "Nei" eller "Dere klarer dere". Etter lockdown fikk resten av veterinærene samme beskjed, alt er utsatt, kanskje vi får flytte til januar. Hele byggeprosjektet var plutselig rammet av usikkerhet og på en byggeplass med 800 arbeidere var det nå krisemøter hver morgen.  

Føltes som vi sto og så utover vidda, og mangelen på mennesker forsterket inntrykket.

Føltes som vi sto og så utover vidda, og mangelen på mennesker forsterket inntrykket.

Spurt, men ikke hørt  
Det kom sporadiske oppdateringer fra NMBU og man ble bedt om å sende inn saker til klassens representanter. Ingrid, som bor i Ås, bar nå på sitt andre barn og var mindre fleksibel enn den gjengse student. Barnehagen fikk reduserte tider, pendlingen tok tre timer daglig, mannen stilte opp der han kunne, men fortsatt går det knapt. Obligatorisk oppmøte var vanskelig og forelesninger ble aldri streamet. Hun forklarte ofte situasjonen sin, følelsen var derimot at planene var lagt idet  NMBU ba om tilbakemeldinger. Koronaen hjalp godt og ordnet mange av hennes problemer, digital undervisning ble en greie og hun slapp å pendle.  

På et profesjonstudie kan en kont være så vanskelig å gjennomføre at man må ned et årstrinn. Eksamen er derfor en bekymring, siden flere vil møte på tross av lette symptomer. Nå håper hun at de siste løftene om innflytting holder, for hun er aller mest fokusert på å endelig starte i Ås.  

Ingrid Ones med minstemann.

Ingrid Ones med minstemann.

Sykehus og opera  
Vi møtte to glade karer fra Statsbygg som glødet av engasjement for bygget de sårt ønsker å overrekke studenter og ansatte. Prosjektdirektør Kim Østensen (49) tok oss varmt imot og introduserte oss til Per Roar Nordby (62) som er prosjektsjef for brukerutstyr. Disse to er et radarpar som virkelig brenner for bygget de har laget og gjorde intervjuet til et sant slit for meg som ønsket å stille kritiske spørsmål. Av tidligere erfaring trakk Kim frem at han hadde jobbet på Østlandet Sykehus og Per Roar hadde jobbet på operaen. Sykehus og opera er en god metafor for bygget.   

Til sammen vet de alt om bygget, den ene med ansvar for bygningsmassen og den andre for de titusener av artikler, alt fra dørstoppere til labutstyr, som skal inn i dette bygget. Før vi kan forstå forsinkelsene må vi forstå bygget, for dette bygget er komplekst.  

Snåle pasienter 
Veterinærbygget er på mange måter et sykehus, og på dette sykehuset er pasientene varierte. De veier typisk mellom 20 gram og ett tonn, noen har lunger, ingen kan snakke norsk, og de tømmer tarmen når som helst. Pasientene er så primitive at de ikke bruker sko, så gulvet er belagt med et spesielt granulat for å bevare dyreføtter. Jernbanespor i taket med kraftige heiser gjør det enkelt å flytte store pasienter, og Kim mener at om det trengs skal man klare å behandle elefanter her.  

Frisk luft  
Ventilasjonen får et helt spesielt fokus i et slikt bygg, for operasjonssaler krever overtrykk slik at ingen mikrober kommer inn og setter seg i åpne sår. Et laboratorium derimot trenger et undertrykk slik at ingenting smittsomt kan slippe ut. Og dette er kort fortalt, for det er mange rom å passe på og alt skal fungere sammen. På vår vandring gjennom bygget passerte vi flere trykksluser og fikk til og med se et rom, hundre meter langt, med ventilasjonsrør i alle størrelser som sprang opp av bakken, falt ned fra taket og snodde seg om hverandre i en sensuell, metallisk slangedans på vei til sitt respektive HEPA-filter. «Nei, dere kan ikke si at dette bygget er koronatrygt. Men det har bedre luftkvalitet enn dere er vant til på grupperommene deres», lød svaret på et oppriktig spørsmål. Hele etasjer er fylt utelukkende med ventilasjonsrør. Til én lab er det gjerne to-tre etasjer med ventilasjon over, så 100 m2 lab kan ta opp 400 m2 gulvplass.  

Byggentusiastene Per Roar og Kim er også dyktige fotomodeller.

Byggentusiastene Per Roar og Kim er også dyktige fotomodeller.

Kokende vann er bedre enn sprit  
Vannet som renner ut får også spesialbehandling, for ingenting som er smittefarlig skal komme ut av dette bygget (ikke engang dyr). I kjelleren ligger alle vannrør lett tilgjengelig for rørleggeren og alt her skal høytrykkokes ved 160-170°C før det renner ut.  

Energibehovet til å varme vann og luft skal i stor grad dekkes av Statkraft Varme som ble bygget med Veterniærbygget i tankene. Forbrenningsanlegget ligger et bokstavelig steinkast unna, noe lengre enn et lovbok-kast. 

Forsinkelsene  
Et høyteknologisk bygg som dette er designet i konstant kontakt med brukeren og i løpet av de tolv årene siden vedtaket om samlokalisering har både behov og vitenskapelig ansatte endret seg mye. Per Roar, som har vært med siden starten, sier det er mye av grunnen til at bygget ikke var ferdig i 2019. Det har vært mer komplisert og utfordrende enn ventet.  

Korona er grunnen til at bygget er forsinket ytterligere. Kokeanlegget til kjelleren skulle komme fra USA, mange av arbeiderne fra Polen og Baltikum, og andre leverandører inkluderer Tyskland, Østerrike og Kina for å nevne noen. Sykehusutstyret de trenger ble det plutselig laber stemning for å levere da mange ville prioritere hjemmemarkedet sitt eller sykehus fremfor en veterinærklinikk. De er åpne på at det ville vært utsatt på tross av viruset, men det har ytterligere utsatt innflyttingen.  

NMBUvet-13.jpg

Jag kommer nu  
Intervjuet var før siste oppdatering og prosjektdirektør Kim Østensen kunne ikke si mye om innflyttingen, men han sa «det vil være veterinærstudenter her før sommeren». Den nyeste oppdateringen som er kommet etter intervjuet er at det skal begynne en trinnvis innflytting gjennom våren etter kullene leverer eksamener. Dette går an undervisningsmessig fordi de har blokkundervisning på Adamstuen. Det gjenstår å se hvordan det løser seg praktisk for studentene som skal flytte midt i semesteret sitt. Allerede i desember skal hesteklinikken komme, den har vært ubrukelig i ett år, men ikke pusset opp på grunn av flyttingen. Fremtidige strabaser til side, studentrådsleder for veterinærene, Eidbjørg Søreide, sier at hun gleder seg til flytting!