Miljøvennlige kyr?
Miljøvennlige kyr?
Storfe. Ku, kalv, kvige og okse. Kanskje en av de største kontroversene i klimadebatten. Både globalt og i Norge trekkes storfeproduksjon ofte fram som noe vi må bevege oss bort fra for å leve mer bærekraftig. Er det nødvendigvis så svart-hvitt? Må man kutte ut storfe helt for å «redde verden»? Doktorgradsstipendiat Kirsti Winnberg ved fakultet for biovitenskap tror heller på å avle frem en mer miljøvennlig ku.
Journalist: Sofie Bergset Janols
Fotograf: Simen Walbækken Tangen
Fotograf: Nathalie Genvieve Bjørneby
Urettferdig stemplet som klimaversting?
Ifølge Winnberg er det noe urettferdig og unyansert å stemple storfe som klimaversting.
Hun peker på verdien de har for ressursutnyttelse og matsuverenitet i et land som Norge. Her er kun 3,5% av arealet dyrket mark, og under halvparten av dette egner seg til dyrking av noe annet enn gress. Det er nettopp det som er greia med drøvtyggere: de kan ta i bruk gress i innmark og utmark som matkilde. De kan mettes av gress, og vi kan mettes av dem.
Et potensial
Kirsti trekker også fram at utslippene fra landbruket har gått ned med 5% siden 1990, og nevner blant annet avlen på NRF som en årsak. Norsk Rødt Fe, bedre kjent som NRF, er nå den desidert vanligste kua i Norge. Den er avlet frem med formålet å produsere både mye melk og godt kjøtt, i stedet for enten-eller. Samtidig er lagt vekt på god helse og fruktbarhet. Ved å ha friskere kyr oppnår man større melkeproduksjon ettersom syke kyr ikke produserer melk som kan selges. Dermed bidrar altså NRF-kua til et bedre utbytte av ressursene. Kirsti kaller dette «ubevisst avl på klimavennlige kyr». Deretter stiller hun oppfølgingsspørsmålet om hva potensialet kan være, dersom vi bevisst går inn for å avle frem en klimavennlig ku?
I 2019 sto jordbruket for 8,8 % av norske klimagassutslipp, hvorav mesteparten av dette var metanutslipp fra drøvtyggere (Miljødirektoratet 2020). Å gjøre noe med dette utslippet, er hovedmålet til prosjektet Kirsti er med på. Dette skal de få til gjennom «seleksjon for redusert metanutslipp i NRF», forklarer hun. Før vi går videre til hvordan, må vi se på hvorfor.
«Magien bak en drøvtygger»
Vi starter med en grunnleggende innføring i hvordan kuas fordøyelse fungerer. «Magien bak en drøvtygger», som Kirsti kaller det, før hun begynner å tegne og forklare for meg. Vi starter enkelt: kua har fire mager. Vomma, nettmagen, bladmagen og løypen. Det er vomma som skiller kua fra mennesket. I vomma og nettmagen skjer en mikrobiell nedbrytningsprosess, eller fermentering, om du vil. Det som er spesielt, en del av magien bak drøvtyggeren, er at det ikke er kua selv som gjør dette. Det er bakterier som lever i vomma, i symbiose med kua. Bakteriene livnærer seg av å bryte ned cellulosen i gresset til flyktige fettsyrer, som igjen tas opp som energi av kua. Et biprodukt av denne prosessen er metan. Det vi ser, sier Kirsti, er at det er variasjon mellom individer på hvor mye metan som slippes ut.
“Lukter du godt?”
Kan vi påvirke hvor mye metan som slippes ut?
Ja. Én faktor er hva slags fôr som brukes - kraftfôr fører til mindre metanutslipp enn grovfôr, og kan dessuten tilsettes ulike ingredienser for å få ned metanproduksjonen. Samtidig kan vi ikke gå helt over til kraftfôr. For det første fordi drøvtyggere er designet til å spise gress, og dermed er avhengig av en stor nok andel grovfôr for å holde fordøyelsen og helsen ved like. For det andre handler det om ressursutnyttelse; vi har mye gress i Norge.
En annen faktor er genetikken til kua. Noen slipper rett og slett ut mindre metan enn andre, selv om de spiser det samme fôret, forklarer Kirsti. Oppgaven hennes er å se på arvbarheten av denne egenskapen og finne svaret på tilhørende spørsmål. Er arvbarheten høy eller lav? Kan man avle videre på kyr som slipper ut mindre metan? Hvordan henger metanutslipp sammen med andre prosesser? Stemmer det at mindre metanutslipp gir mindre melkeproduksjon, som noen funn indikerer? En utfordring er at metan ikke er målt rutinemessig før nå. For å svare på disse spørsmålene, må Kirsti altså gjøre mye grunnarbeid.
Innsamling av data
Det skal settes opp metanmålere, som kalles GreenFeed´ere, på de 15 gårdene som brukes i forskningsprosjektet. Hittil er de på plass på 8 gårder, blant annet senter for husdyrforsøk, Ås Gård. Fotografen og jeg fikk lov til å besøke fjøset, og fikk forklart hvordan måling av metan med GreenFeed´ene fungerer i praksis. GreenFeed´en er egentlig en kraftfôrautomat, og kua lokkes derfor til den for å spise. Mens den spiser, slipper den ut metan både gjennom pust og raping. Dermed kan utslippet av metan fra hver enkelt ku måles. Ja, for det er faktisk «en stor folkemisforståelse at kyr promper for mye», som Kirsti påpeker. Metanutslippene fra kua er fra «3% promp, og 97% rap».
Kirsti viser frem GreenFeed’en
«Avl er statistikk»
Kirsti bearbeider dataene med et programmeringsspråk som heter «R» - kanskje kjent for de som tar «STIN» og «STAT»? Personlig kjenner jeg det igjen fordi flere i kollektivet har sittet i stua og vært fortvilt over det. Når Kirsti åpner programmet på PC-en sin for å vise meg, og alle tallene lyser mot meg, kan jeg ane hvorfor. Det er nettopp dette hun bruker mesteparten av tiden sin på; å se på og analysere data. For det er i bunn og grunn dette avl går ut på – «avl er statistikk», legger hun til.
Foreløpig jobber hun mest med å programmere og skape orden i tallene. Det er mye som kan skape surr: en gasslekkasje i en fjøs har for eksempel hindret at det ble sendt inn tall en dag. Kirsti innrømmer at det hele kan være litt overveldende. Hun skal holde på med dette til 2024, og siden oppstarten for fire uker siden har det vært travelt. Og mye data. Det kan være lett å glemme at dette i bunn og grunn handler om levende dyr i en fjøs, som hun selv syns hun får alt for lite tid til å besøke. Men Kirsti blir motivert av det store bildet, og betydningen et prosjekt som dette kan få for et mer bærekraftig jordbruk og matproduksjon. Ikke bare i Norge, men også globalt.
Forskning fra lille Norge i en stor verden?
I 2014 og 2015 var nemlig NRF verdens mest solgte røde rase (Geno 2018). Det er stor internasjonal etterspørsel etter en frisk ku som produserer godt, noe som i seg selv er positivt. Bedre dyrevelferd og mer effektiv ressursutnyttelse. Kirsti forteller også entusiastisk at amerikanske samarbeidspartnere er interessert i prosjektet. Rekkevidden for et eventuelt positivt resultat av prosjektet er med andre ord stor. KUlt.
Litt «landbrukslingo» for nybegynnere:
Kraftfôr: «...er mat til husdyr som er spesielt utviklet for å dekke dyrenes næringsbehov og inneholder alle næringsstoffene de trenger: karbohydrat, protein og fett, samt vitaminer og mineraler». Består hovedsakelig av korn (Landbruk 2017).
Grovfôr: «... består i hovedsak av gress, men kan også inkludere andre grønne vekster som halm, poteter eller kålrot» (Landbruk 2019). Kan spises direkte (beite), eller konserveres og nytes senere. Da som surfôr eller høy.
Surfôr: «...er gress konservert ved hjelp av en luftfri gjæringsprosess». Rundballer og siloer er måter å lage surfôr på (Landbruk 2019).
Høy: Tørket gress. Ferdig snakka.
Kilder:
Geno (2018). Historie. Hentet 1/10-20
https://www.geno.no/Start/Geno-Avler-for-bedre-liv/om-nrf-kua/Historie/
Miljødirektoratet (2020). Klimagassutslipp fra jordbruk. Hentet 31/10-20.
Landbruk (2017). Hva er egentlig kraftfôr? Hentet 1/10-20
https://www.landbruk.no/biookonomi/hva-er-egentlig-kraftfor/
Landbruk (2019). Hva er egentlig grovfôr? Hentet 1/10-20. https://www.landbruk.no/biookonomi/hva-er-egentlig-grovfor/