Fremtidens arkeologiske funn, i dag!

- Et dypdykk i det beste av Ås sin gatekunst

Det er mye usynlig kunst på Ås, men brorparten blir dessverre gått hus forbi. Nedtegninger er ikke bare å finne i fortiden, skravert på fjell eller gravert inn i beinrester: De er i nåtiden! Nedtegnet på pulten du sitter ved, ja ved doen du driter i! Vi er her for å gi ære til disse fremtidige museumsgjenstandene og vår felles kulturarv, ja kanskje til og med inspirere dere til å ta en nærmere kikk selv?

«Samfunnet I Ås», kyss på gipsvegg, samfunnet

Jeg ser dessverre lite til kreativ bruk av redskaper på NMBU, så «Samfunnet I Ås» kommer som et friskt pust. Fargene er sterke, uten å overdøve hverandre og valget av lerret gir også en god kontrast til motivet. Kysset forteller en historie, og stempelet gir en viss sammenheng, uten å røpe for mye. Bildet er preget av å sitte på en hemmelighet. Sånn sett minner det om en ny Mona Lisa, som med sitt lure smil har gitt forundring til kunstelskere i generasjoner. Dette kan slik sees på som et postmoderne mesterverk, med knytninger til eldre pop-art og minimalisme. «Samfunnet i Ås» anbefales derfor på det sterkeste.

«Du er vakker», sølvpenn på skap, samfunnet

Som svar på den tradisjonelle graffitien der kunstneren har en tendens til enten oppheve seg selv, eller dra ned andre, går «Du er vakker» i mot strømmen. Verket står i sterk kontrast til det konvensjonelle ‘tusj-på-tre’ og bruker i stedet et rødt bakteppe i form av et toalettskap, med sølvpenn til å gi selve budskapet. Samspillet mellom disse fargene er modig og riktig i denne nye æraen, når tre viser seg mer og mer utdatert. Dette kan være en av de ‘beste av de første’ i den nye retningen av graffiti.

«Venus fra Økonomibygget», tusj på trevegg, Økonomibygget

På herretoalettet i Økonomibygget finner man NMBUs eget venusbilde, med en liten vri. De konvensjonelle venusfigurene er kun fruktbarhetssymboler, men «Venus fra Økonomibygget» spiller mer på den nylige oppdagelsen om at også kvinner må urinere og defekere. Linjene er tegnet skarpe med en selvsikker hånd, og representerer det fineste av klassisk graffiti. Det er ikke uten grunn at tusj og tre har gått sammen som hånd i hanske så lenge. Kunstneren virker tydelig inspirert av en bysantisk tilnærming, og lar derfor realisme falle til side til fordel for symbolikk. Selv om denne formen gjerne virker avleggs i dag, så har den en helt egen plass i kunsthistorien og kan absolutt anbefales.

«Stine mista troa», penn på pult, BioTek-Auditoriet

Til likhet med «Du er vakker» så gis budskapet til «Stine mista troa» primært tekstuelt. Motsetningsvis er førstnevnte skarpere i fargebruk og budskap, noe som dessverre er sårt savnet her. Hverdagsnihilismen som presenteres er flott gjennomført, og selve teksten gir assosiasjoner til måten mayaenes kunst ofte fremstiller selve endringsøyeblikket til blant annet dødstidspunktet. Skriften fikserer øyeblikket i tid hvor Stine mista troa på livet. En viss red. adm. har lagt til ‘også’, og selv om det skulle være riktig tar det vekk fra noe fra den opprinnelige kunsten. Som Leonardos maleri av Johannes Døperen ble overmalt for å i stedet vise den romerske guden Bacchus, mister det noe av sin opprinnelige mening, og fikseringen av øyeblikket føles plutselig mer tøyelig enn det kanskje burde. Idéen er altså god, men utførelsen har noen mangler.

«Emanuel Desperados», maling på gipsvegg, samfunnet

Det kan godt argumenteres for at denne vennlige apen opptegnet på veggen ikke bør sees alene, men som del av en kunstinstallasjon. Hvorfor har han en vaskekost? Fordi vi er i et bøttekott. Da er det lettere å stille spørsmål til om apen skal forstås satirisk, eller som en hyllest. Og det er kanskje nettopp denne dualiteten som er appellerende med verket: Er det mulig for noe å være begge deler på samme tid? Til nå har kunsten kommet som et tillegg til miljøet de er skapt i, men her fungerer «Emanuel Desperados» synergisk; Ikke bare eksisterer apen i miljøet – men han bidrar til det. Dette er et unikt tilfelle hvor å ta bildet ut av sammenhengen for å henge på veggen ville skadet kunsten, som gjør at jeg ikke kan si annet enn å anbefale turen inn på bøttekottet.

«Busk eller barbert?», penn og tusj på tre, Økonomibygget

Selv om det ved første blikk ser ut som et spørsmål om preferanser til intimbarbering, kan det også oppleves som et kritisk blikk på hvordan regnskogene behandles. Legg merke til at det starter med ‘skog’, men så snart det etableres en ‘flystripe’ opphører alle videre stemmer. Skog er skrevet i små bokstaver med penn, mens flystripe er skrevet i blokkbokstaver med tusj. Kraftig. Overkjørende. De innfødte får illusjonen av en stemme, men vestlige nasjoner oppretter disse flystripene for så å kutte ned resten av skogen. Dette er en kritisk røst om problemene rundt det moderne demokratiet, og er det klart mest politiske av kunsten som har blitt sett på i denne artikkelen. Verket er uttrykt svært minimalistisk og med imponerende tilbakeholdenhet, men med overaskende kompleksitet. Dette sprenger grensene for hva som er mulig å gjøre i klassisk graffiti, og er selvfølgelig verdt å ta en kikk på.

Epilog

Som man kan se så er det mange kulturskatter å finne på campus, men dette kan vi dessverre ikke ta for gitt framover. Etter hvert som NMBU pusses opp gjennom årene, forsvinner disse kunstneriske uttrykkene, og med toaletter som går fra tre til fliser vil heller ikke ny graffiti kunne ta dens plass, i hvert fall ikke i nåværende form. Det er svært spennende når arkeologer finner gamle skraveringer fra våre forfedre, så hvorfor skal vi ikke unne våre etterkommere den samme gleden? Jeg velger likevel å være optimistisk. Om det skraveres i fjell, tusjes på tre eller installeres som interaktive 3D-hologram, så vil graffiti som kunstart alltid overleve. Det eneste vi kan gjøre er å ta vare på det vi allerede har, for uten sammenheng, er kunst bare et pent bilde, og uten bilder, er fortiden kun en historie. Hold øynene åpne, og nyt hverdagskunsten!

Journalist og fotograf: Trond Kristian F. Andersen