Paradisfuglen fra Malta

Anne-Marie Austad sitter fargerik og lattermild med bena i kors i sengen på rommet sitt. I fanget har hun en fuglebok og rundt henne er hver millimeter med vegg dekket av bilder, tegninger, fjær og alt annet. Hun er kanskje mest kjent for sitt latterskrik, men denne eksentriske paradisfuglen har mye mer å by på. Hun har en fjær med i alt fra forskning i Peru til lyd på Revy og er alltid klar for nye eventyr.

Den første store reisen

Det er litt etter årtusenskiftet og to små øyboere springer rundt blant klipper og skog på Malta. Det er Anne-Marie og bror Martin, og de leter etter fugl. De har fått små kikkerter av noen turister og lillesøster Anne-Marie dilter storøyd etter broren. Årene går, Anne-Marie blir ungdom. Hun og en gjeng jevnaldrende gutter har gjenoppstartet Birdlifes ungdomsgruppe og tilbringer dagene i skogen. Det er spenningsfylt, ikke bare på grunn av fuglene, men også fordi mens de ligger skjult blant bladene kjemper de samtidig en stille kamp mot krypskyttere. På øya kan de reise nesten overalt på kort varsel og se på fuglene som kommer trekkende fra alle kanter. Er de riktig heldige kan de se en av de mer sjeldne fuglene som har blåst over fra Afrika. Med tiden blir Anne-Marie 19, og som trekkfuglene kjenner hun at det er på tide å dra videre. Hun forlater reiret til fordel for farens hjemland - Norge. Mor er ikke blid, men far er overlykkelig over at datteren endelig skal få oppleve å være norsk og ikke minst lære å gå på ski. Anne-Marie vinker farvel til klippene, snur nesa nordover og tar de første vingetakene på en verdensreise som kanskje kommer til å vare livet ut.

Fugl, fugl og atter fugl

I dag bor Anne-Marie på Ås, og lever og ånder for fugl. Hun har lenge jobbet med ringmerking og sett arter fra hele verden. Andre året sitt på Ås var hun 2.forfatter på en forskningsartikkel om fugl og har vært hjelpelærer i Zool210 (virveldyr). Når hun ikke ser på, tar på eller underviser om fugl, tegner hun fugl, og det er i dag lang venteliste for å få en av tegningene hennes. De få hun har beholdt selv henger trygt på veggen bak henne, deriblant originalen til en Tuntreetforside fra i våres.

Anne-Marie er nesten synonymt med natur. På Ås har hun bidratt til naturopplevelsene våre gjennom friluftslivgruppa eller å ta med seg de som vil på ringmerking. Som liten besøkte hun ofte familiehytta i Valdresfjellene og for å kunne ha råd til tur fra Malta til Valdres, jobbet de på geiteseter. Siden hun var 11, har hun løpt rundt i norske fjell med geiter og fugl som underholdning. Hun slår ut med armene og mimrer om naturen der og mangelen på folk. «Naturen er en av de viktigste tingene for meg. Jeg blir en sur og gretten kjerring når jeg er alt for mye inne, spesielt i mye bebyggelse og by. Da må jeg vekk, ut, natur!»

Hvert øyeblikk en mulighet for fuglekikking

Som fugler flest har hun ingen landegrenser og holder seg ikke bare innenlands. I løpet av litt over ett år har hun vært på Svalbard, i regnskogen og skal til Kenya i 3 uker med projects abroad over jul. På Svalbard fikk hun bli med å ringmerke Alkekonger, en fugleart som får henne til å hvine litt av glede. «De er kjempesøte og synger priipriipriiii og du kan høre at de krasjer i luften» ler Anne-Marie mens hun viser et bilde av en fra boken sin. Det virker som hvert øyeblikk er en mulighet for denne Malteseren, og hun kaster ikke bort tiden sin. To timer før hun skulle ta flyet tilbake til Norge sto hun i steinrøysa og tok oppgulpsprøver (når hun tok flyet tilbake fikk hun mystisk nok 3 seter helt for seg selv). På vei tilbake fra forskningsprosjekt i Peru var det samme sak. Reiseruten hjem gikk forbi Cloud Forest, så da ble det en natt på en fremmed lodge hun hadde hørt om for å se på Perus nasjonalfugl. Senere hadde hun en 20 timers layover i Lima, men istedenfor å vente benyttet så klart Anne-Marie sjansen til å se litt på.. ja nettopp, fugl.

Jungelånder og do-jaguarer

«Det var nesten som det var jungelånder som slukte meg og ville ikke la meg gå. Jeg har aldri blitt så fort forelsket i et sted som jeg ble der.» Jungelen i Amazonas, fugler og dyr overalt. Bekymringene dine er om et er en skorpion utenfor teltet ditt eller om du svømmer over en Caiman. Alt er ute etter å ta deg, du må passe deg for larver og alt mulig rart. Det er deilige bekymringer, synes Anne-Marie. «Jeg er aldri trygg i en by, det er for mye folk, for mange bygninger, alt for mye som gjør meg uvel. I naturen er jeg avslappet. Ja, jeg er redd, men det er trygt samtidig. Hvis noe skal ta meg, er det naturen og det er ikke så ille. Det er circle of life.»

Jungelen bød på livserfaringer for Anne-Marie. Hun er mørkeredd og måtte tørre å gå på do alene i en bekmørk jungel - men mørkeredd får en helt annen betydning når du har en jaguar mellom deg og doen. Selvkontroll lærte hun også, for hvis du blir redd og løper kommer jaguaren. Det samme gjaldt da hun kjente en caiman stryke mot benet hennes mens de badet. Da var det rolige tak inn mot land mens pulsen hamret i hemmelighet. Mestringsfølelse ble å komme seg til teltet på egen hånd eller ikke frike ut. Snorking ble positivt, for det betød at det ikke var fare på ferde.

Hva er greia med latteren?

Hvis du har vært på samfunnet og hørt et intermitterende høyt hvin, er det latteren til Anne-Marie du har hørt. I Peru ble det det fort et tema at latteren hennes var som en ynkende valp, noe som tiltrakk seg jaguaren. Dette fikk Anne-Marie til å le, og følgelig de andre til å prøve å få henne til å holde kjeft. Latteren har blitt berømt på campus - for halvannet år siden stoppet en standup-komiker showet sitt for å holde mikrofonen foran Anne-Marie. Folk har skreket etter astmamedisinen fordi de tror hun har anfall, og en gang hadde hun anfall men alle trodde hun lo. Men hvorfor ler hun slik? Gjør hun det med vilje? «Nei!», ler Anne-Marie «Jeg prøver å le normalt noen ganger men så sklir det over i min egen latter igjen.» Når hun var liten lo hun stille fordi hun var sjenert. Men etter hvert har hun begynt å tørre å le ordentlig og nå er det for sent å snu. Det er visst genetisk - moren knegger som en hest, så når de får latterkrampe drar resten av familien fra rommet en stund. Det plager ikke Anne-Marie at folk erter henne for latteren. Er man rar så får man heller bare kose seg med å være rar. Så får vi bare håpe at hun ikke blir spist av en jaguar en dag.

Storhjertet lærke

Anne-Marie er raskt ute med en klem, gir villig vekk av tid og ressurser og er lett å få til å le og smile. Under korhelgen sov det korister på stuegulv overalt på pentagon, mens Anne-Marie ga bort seng og soverom. De som har møtt på Anne-Marie mer enn en gang ser at hun får lett kontakt med folk. Enten det er felles fagfolk, medstudenter eller Lærker, slipper alle inn med en gang hos henne. Selv om hun selv føler seg mer hjemme i naturen, har hun klart et stort hjerte for mennesker også. «Jeg blir veldig fort glad i folk» svarer hun på om hun føler selv at hun får god kontakt. «Men jeg tror aldri folk liker meg før det er bevist. De behøver ikke si det, men det må komme noe som viser det.» Og når det skjer blir hun alltid smigret og overrasket. Men på Ås er det enklere, hun føler hun seg ikke like rar som andre steder, spesielt nå som hun ar blitt med i S. Lærken.

Gruet seg til Ås

Etter et år alene i Oslo var hun ikke klar for å prøve på sosialt liv. «Jeg var veldig utrygg når jeg kom hit. Jeg hadde ikke lyst til å begynne.» I Oslo hadde hun bestefar, som det er mye av på veggene på rommet hennes i dag, men hun hadde ingen jevnaldrende venner. Hun tok sjansen likevel, og møtte en bra fadderuke, et koselig kollektiv og skjønte etterhvert at det kom til å gå fint. Så åpnet hun seg mer og mer og begynte å ta på seg verv og frivillig arbeid. Ås har gitt mye i belønning for at hun turte og hun føler seg hjemme her nå. «Jeg føler jeg har vokst veldig mye. Jeg tør å være totalt meg og bare være rar. På Malta følte jeg at jeg alltid måtte passe inn og kle meg som de andre og sminke meg som de andre og passe i forkanten. Her kan jeg ta på meg hva jeg vil, jeg kan le, jeg kan snakke om det jeg virkelig mener og ha det gøy uten at det er et problem. Jeg kan engasjere meg for ting her. Det er veldig deilig.» Den følelsen har ført til 2 år i styret i friluftslivgruppa, bl.a. som leder. Det har gjort mye for Åslivet – utflukter, opplevelser og mennesker hun ikke ville vært foruten. I tillegg til friluftslivgruppa har Naturforvalterlaget, studentrådet MINA, fotoklubben, lydkomitéen, UKErevyen, Sangkoret Lærken og alle andre nytt godt av denne engasjerte, kreative damen.

En ekte paradisfugl

Du vet paradisfugler, de små fargerike artigklattene som samler på fine ting og farger, kjører sitt eget show og tiltrekker seg publikum med sine spesielle rop. Det er ikke til å unngå å se fellestrekk med denne fargerike Malteseren som ikke gidder bry seg om sminke og stell og bor i organisert kaos. Hun liker å samle på ting og pynter mye med dem. Hun samler på jokere, kortstokker og fjær. Hennes spesielle rop har vi alt vært innom. Hun er noe eksentrisk og trives best barbeint med turbukse. Hun er alltid i svevet og på vei ut, og føler selv at hun deler seg opp over mange verdensdeler. Ikke at det er en dårlig ting - drømmen er å være fugleforsker og fortsette å være spredt over hele verden. Det er likevel tropene som ligger hennes hjerte nærmest, det er så mye vi ikke vet der. Før den siste slurken tas, ber jeg om å få litt livsvisdom med meg videre. Kanskje den kan inspirere flere frie sjeler til å ta til vingene og kaste seg ut i det.

Anne-Maries livsvisdom:

«Aldri gi opp. Får du et nei, så betyr det bare nei for den gangen. Hvis du har lyst til å gjøre noe så gjør det som skal til for å få det til. Et nei betyr ikke at man ikke er flink eller at man ikke kan klare det, aldri gi opp. Det finnes alltid en vei.»

Favorittfugl: Tårnfalk (Falco tinunculus)

Antall jokere på veggen: 100

Antall arter sett på siste utenlandstur: 230

Antall ganger søkt Lærken: 7

Antall timer tilbrakt utendørs forrige uke: ~25

Antall navngitte tursekker: 4 (President Pingo, Blåtassen, Grønntassen, Mariposa Negra)

Antall land fuglekikket i: 9 (Malta, Spania, Sverige, Norge, Costa Rica, Peru, Irland, Svalbard, USA)

Livsambisjon: Forske fugl over hele verden, jobbe for stopp av plastbruk og generelt miljøsvineri.