Studenter fortjener ikke fattigdom

Skribent: Tobias Waage Bremnes

Illustratør: Linnea Santi Moe

Etter å ha studert i ett år kan jeg med sikkerhet si at studentlivet preges av stramme budsjetter som knapt dekker livets nødvendigheter. Vi kan ikke akseptere at studenter lever i økonomisk usikkerhet; vi er nødt til å sørge for at vi har en levelig økonomisk situasjon.

Det er ikke noe nytt at vi studenter har dårlig råd. Ifølge Norsk Studentorganisasjon (NSO) går studenter med nesten 7000 kroner i minus hver måned, noe som tvinger 9 av 10 ut i jobb ved siden av studiene.

Det er derfor mildt sagt kleint at Regjeringen sammen med SV støtt og stadig skryter på seg at de har økt studiestøtta historisk mye. Sannheten er jo at prisveksten er større en økningen, og at studenter faktisk har mindre(!) å rutte med hver måned nå enn for ett år siden.

At SV deler ut pizza for å feire økningen er å holde studentene for narr. Det er litt som å skryte på seg stor pikk.

Vi i Venstre sørget for 11. måneders studiestøtte, og har lenge tatt til orde for å øke studiestøtta til 1,5 ganger grunnbeløpet i folketrygden (G). Dette vil både øke støtten betydelig, og å knytte den opp mot G sikrer at den følger prisutviklingen i samfunnet. Dette gir mer forutsigbarhet og styrker studentenes kjøpekraft.

I gjennomsnitt jobber studenter 13,7 timer i uka ved siden av studiene. Å øke studiestøtten til 1,5G vil fikse tidsklemma mange møter på. Dette frigjør mye tid som heller bør gå til å studere og sosialisere. Det at studenter jobber mindre er rett og slett en investering i studiekvalitet og norsk kompetanse.

Det er flere ting man kan gjøre enn å bare øke studiestøtta som vil gi studenter større økonomisk handlingsrom, blant annet å øke Lånekassens inntekts- og formuesgrense. Dagens grenser er på 214 213 kroner i inntekt og 487 340 kroner i formue, noe som straffer dem som jobber ved siden av studiene og som er flinke til å spare. Går du over grensene blir stipendet omgjort til lån som må tilbakebetales, noe som gjør det vanskeligere for studenter å etablere en økonomisk sikkerhet og få boliglån i fremtiden.

Jeg tror jeg taler for de fleste når jeg sier at å komme inn på boligmarkedet virker som en fjern drøm. Da er det paradoksalt at om man er flink til å spare så blir stipendet omgjort til studielån, som igjen gjør det vanskeligere å få tatt opp boliglån når den tid kommer.

Når vi først er inne på bolig må vi snakke om mangelen på studentboliger. Tross alt står 15 000(!) studenter i kø for studentbolig og det lave tilbudet presser opp leieprisene som tar et stort jafs av bankkontoene våre.

Jeg har flere venner som må betale opp imot 11 000 kroner i måneden i leie, noe som tilsvarer hele studiestøtta. De er helt avhengig av jobb og støtte fra foreldrene deres for å ha råd til mat, pensumbøker og månedskort på buss.

Det er da paradoksalt at Regjeringen gir mindre penger til bygging av studentboliger og samtidig påstår at de skal bygge enda flere. De har nå også nektet non-profit aktører som Anker å fortsette å bygge studentboliger.

Det er mye vi kan gjøre for at studenter skal få bedre råd. Når alt tilsier at studiestøtta er for lav så er vi nødt til å ta grep for at vi studenter skal ha en levelig inntekt.