To kopper te med Eva

To kopper te med Eva

Har du en personlig relasjon med Sjaman Durek?
– Nei.

Trine Rein? 
– Nei, dessverre.

Det blir raskt klart at dagens gjest i To Kopper Te, Eva Weston Szemes, ikke har frekventert de røde løperne i like stor grad som Tun og Tres utsendte hadde håpet på. Sjansen for å få gitt våre lesere deres fortjente dose sladder og drama synes å være forsvinnende liten, men når vi først sitter der, prøver vi likevel å gjøre det beste ut av det. 

Journalist: Trygve Bø Kongsbakk
Fotografer: Jonas Lund Hagen and William F. Bakke Dahl

---

Ved ankomst på Sætra, Tradenighetens foreningshus, hvor intervjuet finner sted, ble vi møtt av et hus som yret av liv. Vennlige ansikter dukket opp fra alle kanter for å slå av en prat – det er tydelig at Eva er velkommen her. Husets beboere gjør seg klare for å dra med Flatlusa på øvingshelgshyttetur, og mens de pakker sakene, har vi funnet oss til rette i stuen, klare for å begi oss ut på en tur inn i Evas historie.

Avslører hjemplassen. Vi tar det fra begynnelsen. Historien begynner på Tonsenhagen i Oslo hvor Eva trådte sine barnesko. Født med en fysisk funksjonshemming i høyre arm og fot, var det usikkert hvordan det kom til å prege livet. Da hun var to år fikk foreldrene beskjed fra legene om at det kunne hende at hun aldri ville kunne gå opp en trapp, eller gå på vanlig skole. Det var langt fra åpenbart da at hun skulle ende opp som nyfrelst folkedanser tjue år senere.

Barndommen var preget av en følelse av å ikke helt passe inn: “Jeg var liksom hun litt rare på sidelinjen som haltet rundt der og var mest glad i matte og naturfag, sjakk og dataspill”. Barne- og ungdomsskoleårene bød på mobbing og utfrysning, men også noen nære vennskap. Hun har i tillegg alltid hatt tvillingsøsteren å støtte seg på: “Selv om vi ikke har hatt de samme interessene siden noensinne nesten, så er vi alltid der for hverandre”.  

Fra himmel til helvete. Overgangen til å begynne på videregående var en lykkelig sådan for Eva. Der fikk hun fra start ta del i et glimrende klassemiljø: “Folk hadde vokst opp litt over sommeren og det syntes veldig. Det var ikke så farlig at jeg var litt annerledes. For det var jeg på en måte fortsatt, og det kommer jeg nok alltid til å være, men det var mer takhøyde. I tillegg fant jeg fagfeltet jeg fortsatt brenner for, som er kjemi.”

Det gode videregåendeliv skulle dessverre ikke vare. Etter et halvår kom koronapandemien og landet stengte ned. Det ble “turen fra himmelen til helvete” for Eva: “For en person som er så avhengig av rutiner og at ting er som det pleier, så var det å konstant måtte forholde seg til ting som endrer seg svært tøft”. Gode lærere som fanget henne opp og tilpasset opplegg under de siste nedstengningene gjorde sitt for å holde henne flytende. 

Pandemien og videregående tok begge omsider slutt, og veien videre måtte stakes ut. At det var kjemi som var tingen var sikkert – men hvor skulle hun dra? Valget sto mellom Trondheim og Oslo, før kjemilæreren Halvor introduserte en tredje mulighet han trodde kunne passe: Ås, NMBU og studiet Kjemi- og bioteknologi. Eva fulgte rådet hans og siden har hun aldri sett seg tilbake.

Eremittkrepsen som tok steget ut i verden.Høsten 2022 troppet Eva opp på Ås som det hun selv beskriver som en “liten, livredd eremittkreps”. Starten på oppholdet bød på en mitraljøse av nye opplevelser. Hun hadde knapt fått satt fra seg tingene før det tikket inn en melding i faddergruppechatten fra en som ville finne på noe. I dag skjønner hun ikke hvordan hun turte å hoppe i det, men hun gjorde det, og møtte en trivelig kar som het Radek. “Det oppsummerer egentlig min tid i Ås. Jeg har vært omgitt av helt fantastiske mennesker som vil meg veldig vel”. 

Til journalistens store glede nipper vi til hver vår kopp te under intervjuet, ikke øl. Forklaringen finnes i de første ukene på Ås. Fadderuka beskriver hun som veldig morsom, selv om det også bød på sine utfordringer. Det var første møte med alkoholen og det skulle vise seg å være en dårlig match. Hun prøvde og prøvde, men tålte det dårlig. “Det tok litt lang tid før jeg innså at alkoholbruk ikke er et krav for å dra på fest”. 

Veien til paradis. Etter endt fadderuke ble hver onsdag tilbragt på bodegaen. Der forsøkte hun å finne svaret på hvor hun hørte hjemme på Ås. Hun funderte på Blæst’n, men spilte ingen instrumenter. Hun søkte på Lærken og Piratforeningen, men det ble ikke klaff noen av stedene. Hun ga aldri opp og standhaftigheten lønnet seg. En onsdagskveld i februar skjedde det som skulle forandre hennes liv. Flatlusa inviterte til intimkonsert i Klubben, og Eva hadde ikke noe bedre å gjøre. Hun møtte opp uten store forventninger og ble blåst av banen. Det var kjærlighet ved første blikk: “Folkemusikk var råkult”.

Eva la så merke til noen fargerike folk som danset livlig foran scenen, og dette synet tente en gnist i henne. Det de gjorde skulle hun også klare. Etter konserten fant hun veien ned i bodegaen hvor hun lokaliserte en to meter høy bergenser som hadde vært med på dansingen. Hun tok mot til seg og spurte ham hvordan hun kunne ta del i dansen. Det viste seg at veien til paradis var ganske enkel: “Møt opp neste onsdag, gå opp trappen og forbi et piano. Der finner du Leikarringen Frøy”.

Eva trappet opp på øving uken etter. Nye bevegelsesmønstre er ikke så enkelt med cerebral parese, så hun tråkket absolutt alle på tærne de første øvingene, men det sto ikke i veien for gleden. Hun storkoste seg. Hun hadde funnet sitt hjem på Ås. Med iherdig øving over tid ble det etter hvert også mindre av tåtråkkingen, og i disse dager skal det godt gjøres å finne et sted med folkemusikk i Ås og omegn der Eva ikke dukker opp, spesielt når favoritten Flatlusa spiller.

Tun og Tre. Frøy er ikke det eneste stedet Eva markerer seg. I publikasjonen du holder i hendene er hun aktiv oversetter og gjemselsdronning. Oversettingsarbeidet beskriver hun som svært nervepirrende. Ingen journalister har kommet løpende etter henne i sinne over ødelagte artikler enda, men redselen for at det kan skje er der hele veien. Gjemme seg har hun gjort i noen utgaver nå, men selv for en ekspert som henne blir det vanskelig å ikke bli funnet denne gang. 

Åpner opp om fellesskapet. Vi kommer tilbake til fellesskapet flere ganger i løpet av intervjuet. Hun har jobbet hardt for å få til alt det hun har fått til, men sier hun ikke ville klart det uten de gode folkene som har støttet henne: “Jeg tror ikke folk er helt klar over hvor mye det kan bety.” I Tradenigheten har hun funnet fellesskap, forbilder og et sted å vokse. 

Eva ser seg selv som et bevis på klisjéen om at du klarer de tingene du jobber for. I september fikk hun konstatert at hun befinner seg på autismespekteret uten at hun bruker det som en hvilepute. “Det var godt å få et navn på det. Da vet man hva man skal jobbe med”. Ulike utgangspunkt har vi alle uten at det trenger å stoppe oss: “Du trenger ikke å bli komitésjef på Samfunnet for å vise at du klarer. Du kan gjøre veldig mye nyttig og fint bare ved å være med i en forening og bidra der, eller gjennom å skape en fin vennegjeng på utsiden av foreningene. Det viktigste er at du finner din plass og din historie. Det er en plass til alle. Jeg fant ikke min før på fjerde forsøk, men det ordnet seg for det”.

Når intervjuet går mot slutten har solen senket seg på himmelen slik at lyset strømmer inn i stuen på Sætra. Det treffer ikke lenger en redd eremittkreps. I sofaen stråler nå en trygg folkedanser på hjemmebane. 

Hilsner

Kjære signalfeilfrie Eva! 

Du bidreg til tut og kjør, og er alltid i rute (og ruter). Takk for at du er vår største fan og har meir kontroll enn alle flatlus til saman. Kan du ikkje stille i styre til neste år? Du blir uansett ikkje kvitt oss! 

Vi er evig takksam for at du stiller opp og dansar og syng med oss til alle døgnets tider, og vi kan alltid stole på at du veit kva låt vi speler når vi blir usikre sjølv! 

Eva, du er skikkelig fin og god å prate med, og har alltid ei god historie eller ein refleksjon som gjer at det aldri blir keisamt å vere i samme rom som deg! 

Flatlusa set ordentlig stor pris på deg, og er uendelig glad i deg! <3

Stor klem frå alle oss i Flatlusa Spelemannslag!  

Kjære Eva. 

Man kan trygt si du betyr masse for Frøy, med perfekt oppmøte streak tror vi en hver ville blitt bekymret om de ikke så snurten av deg på øving. Du har kontroll på alt selv om det til tider kan bli “litt mange kokker på kjøkkenet” som du sier. Du stiller opp på hvert møte, i hver diskusjon og med råd og kunnskap på alle plan, desidert den beste kokken vi har. På en måte er du Frøy sin superhelt, alltid klar i flanellskjorte, sixpence og med naturlig polsgange (anonyme kilder kan bekrefte at hun har 8 flanellskjorter som går på rundgang). 

Som en ekte superhelt er du superydmyk, og selv om du kanskje ikke liker det, vil vi gi deg stående applaus. Du stiller til alle komiteer, og engasjementet stopper ikke i Ås, det tok toget til Oslo. Bak kulissene har du styring på alt rotet en gruppe folkedansere måtte komme med. Alt fra økonomi til medlemsstatestikk, og fakta om det meste innen feltet. Men når du trer frem fra kulissene som i revyen vår kan man ikke nekte for at rampelyset digger deg. Du er i alle fall den beste follobanen vi har sett! 

Vi er så glad i deg, din gamle sei, og som du alltid sier “TJO-HEI!”

Mange hilsener fra Frøy

Evas skål

Eva er en levende vikingsaga på 1 og ¾  ben. Hun begynte på Ås som mange andre: uten stamme, uten røtter og jævlig forvirra. Første gang vi så Eva var på Bohemen en kveld, der én kunne se spørsmålene koke under sixpencen. Tenk å gå rett fra videregående skolens “hvem-tror-du-at-du-er”-miljø til Pentagons “se-hvem-jeg-er”. Vi lot merke til deg med en gang, da du møtte opp til ett av Radeks teselskap. Du kom i en sixpence ned Nilen, og vi tok deg til oss (2 mosebok 2,3, i Saharasolens brann). Fra krybben kunne konturer av det som skulle bli Ås sin kjære Eva legges merke til.  

Den forvirrede Eva har vokst til å bli en tiltaksretta kvinne med bein i nesa. I løpet av ca. étt øyeblikk gikk du fra å delta på første Frøyøving til å bli en Frøyøving. Eva betyr blodig alvor. Når ansvar er sårt tiltrengt er alltid Eva der, og dette har hun vist oss gang på gang. Det er ikke Eva som retter seg etter målene, men målene som retter seg etter Eva. 

Du har for oss blitt et symbol på motivasjon og engasjement. En pågangsvilje som kunne fått Roald Amundsen til å gå og legge seg.  

Tre storslurper fra Benjamin og Camilla