To gin & tonic med Ingvar Pipkin
To gin & tonic med Ingvar Pipkin
«Jeg har aldri drukket så tidlig på dagen før, tror jeg», ler intervjuobjektet mitt, idet han åpner den ferdigblandete gin & tonicen jeg hadde med til oss. Vi sitter godt plantet ovenfor hverandre i hver vår sofa backstage bak Halvors, et rom som ble valgt ettersom det nok er det rommet han har vært mest i på sin lange fartstid på Ås. Jeg åpner pc-en og gjør meg klar for å intervjue lederen av Rockeklubben, nemlig Ingvar Pipkin.
Journalist: Hanna Lindeman
Fotografer: Jørgen Berg Yndestad og Jonas Lund Hagen
Ingvars historie starter langt vekk fra Ås, for han er nemlig født og oppvokst i Russland. Faren hans ble derimot introdusert til Norge gjennom kulturutveksling, og familien flyttet derfor hit i 2009. De bodde litt forskjellige steder i Follo, men på et tidspunkt flyttet de inn i den gamle delen av Skogveien, lenge før dagens moderne studentboliger ble en realitet. «Jeg blir fortsatt nostalgisk når jeg går forbi, selv nå når alle de nye byggene har kommet.», sier Ingvar. Dermed var han ikke fremmed for Ås da han begynte her som student i 2018, men det var ikke derfor han endte opp med å studere her. «Jeg ville studere noe miljørelatert, og da var fort NMBU det mest aktuelle universitetet. Det var bare et pluss å kunne være i nærheten av familien i samme slengen.».
Det tar likevel ikke lang tid før vi begynner å snakke om musikk, som alltid har vært en del av livet til Ingvar. Faren hans spilte en haug med forskjellige instrumenter, og ønsket at sønnen skulle gjøre det samme. Ingvar prøvde mange instrumenter, blant annet saksofon, men klarte aldri å slå seg til ro med noen av dem. Enten var læreren fæl, eller så fenget det rett og slett ikke interessen hans. Det var før han fikk prøve bass på ungdomsskolen, som for han var den perfekte sammensmeltingen av rytmikk og melodi. Likevel, å ha vært innom så mange instrumenter ser han på som en enorm fordel. Det ga han et godt – og ikke minst bredt – musikalsk grunnlag, som uten tvil ville komme til nytte senere i livet.
De første årene
Tro det eller ei, men det første året hans på Agrarmetropolen tilbrakte han på Hankattenes Faderloft: «Selv om jeg hadde bodd der før visste jeg jo ingenting om Ås sin studentverden.», ler han. Førsteinntrykket var til å få bakoversveis av: den hundre år lange historien og alle tradisjonene som fulgte med, men han sitter likevel igjen med mange gode minner fra tida som hankatt. Det var fint å bo i et så sosialt kollektiv hvor det var mange som kom og gikk hele tiden, og ikke minst fikk han en pangstart inn i foreningslivet.
Likevel, etter et år kjente han at det var på tide å pakke ned bassen og flytte til Mølla. Ingvar ønsket å se om det var noe annet som kunne passe han bedre, siden han følte at livet som hankatt ikke var noe for han i lengden. Det var ikke akkurat vanskelig, det er flust av foreninger på Ås. «På et tidspunkt tror jeg det faktisk var en forening for folk som liker putene sine kalde.», ler han. «Det eneste jeg visste var at jeg ikke ville være med i en forening som krevde altfor mye oppmøte, og hvor det ikke var et sterkt hierarki innad.».
Valget falt til slutt på Rockeklubben, hvor Ingvar kjente noen folk fra før. Da han meldte seg inn var de rundt 15 medlemmer, og Rockebodegaen var ikke i nærheten av det fyrverkeriet av et show det er i dag. Det var en mindre affære nede i Halvors, men det betyr ikke at det ikke var folk der; ofte var det helt fullt i det lille rommet. Så kom covid, og Rockeklubben fikk seg, som så mange andre foreninger, en knekk. I 2020 var de bare rundt 6 stykker igjen. Ingvar fikk et ultimatum i fanget: enten tok han over som leder, eller så kunne de like gjerne legge ned foreningen. Mye ansvar å legge på ett par skuldre, kan man si, men Ingvar tok det på strak arm. Dessuten kom plutselig tiden hans i Hankattene til gode, for han hadde fått mange venner og bekjente fra folk i foreningslivet som nå viste seg å være verdifulle kontakter.
Etter den verste karantenetida var ferdig fikk de i 2021 på nytt muligheten til å arrangere Rockebodega, men denne gangen i utvidet form. Nå skulle de innta festsalen. Kvelden ble en skikkelig fulltreffer, og det var stinn brakke inni salen. Braksuksessen førte til at en strøm av nye medlemmer fant veien inn i foreningen. De opplevde også at de begynte å bli mer anerkjente i foreningslivet, og begynte plutselig å bli invitert i både bursdager og jubileer til andre og mer etablerte foreninger. Dagene hvor de kun spilte i det dunkle lyset nedi Halvors var over; de satte opp konserter på mindre scener både i Ås, Ski og Oslo, og overalt dukket det opp publikum som ville vise sin støtte.
Å finne sin plass
For hver lille tenkepause som oppstår mens han snakker ser Ingvar seg rundt i rommet. Selv om det er sparsommelig opplyst er det fullt mulig å se hva som står skrevet på veggene rundt oss, i alle forskjellige farger, former og størrelse. Forskjellige bandnavn og artister skriblet både høyt og lavt, og Ingvar kjenner mange av dem. Han peker på dem, og slenger gjerne med både årstall og om de spilte under UKA, på Sprellfestivalen eller en semesterkickoff. «Sliteneliten!», bryter han ut med et stolt smil. «Mange av dem starta i Rockeklubben.»
Under Ingvars ledelse har Rockeklubben gått fra 6 til 90 medlemmer, og har dermed blitt en av de største på Ås. De har utvidet tilbudet med flere sosiale arrangementer, hatt samarbeid med Lærken om åpen mikrofon på Bohemen og arrangert både musikkbingo og sangskrivekurs. «Jeg er veldig stolt over der vi er nå, at vi har klart å skape så mange arenaer hvor medlemmene våre kan utvikle seg musikalsk. Det var spesielt kult å se på Rockebodegaen i november i fjor.», konstaterer han, «De fleste av bandene som spilte der var ganske nye, men de tok det veldig seriøst og la ned en stor innsats for at det skulle bli så bra som overhodet mulig.». At han har vokst inn i rollen som leder er også tydelig: «Det var mye lettere å arrangere det denne gangen enn i 2021, for nå visste jeg hva jeg gikk til.». Likevel, han gjør det også helt klart at han ikke hadde vært der han er i dag hvis det ikke var for folka han har hatt, og har, rundt seg. «Jeg har vært ekstremt heldig med dem, at de har bydd på seg selv og har giddet å stille opp til enhver tid.»
Noe av det viktigste for Ingvar er at alle skal føle seg inkludert i Rockeklubben. Derfor har de engelsk som foreningsspråk, som har ført til et stort mangfold av medlemmer. «De internasjonale studentene er en stor undervurdert ressurs som ikke blir inkludert nok!», slår han fast. For han er Ås stedet der alle kan finne en gjeng å være med i, eller at man kan skape sin egen. Det skal være rom for å være forskjellig: «Det viktigste er å være seg selv, og ikke la andres innflytelse påvirke dine idealer - ikke minst godhet. Never compromise.».
Selv om det har tatt sin tid å fullføre bacheloren, angrer ikke Ingvar på det et øyeblikk: «NMBU har latt meg ta mange flere emner enn jeg måtte, som har vært kjempespennende». Dermed har Ingvar endt opp med kompetanse innenfor blant annet økologi, zoologi, forvaltning og internasjonal utvikling, i tillegg til en bachelor i fornybar energi. På spørsmål om hvor veien går videre er han ikke helt sikker, men han er ikke i tvil om at det hadde vært kult å jobbe innenfor musikkbransjen, enten det er som musiker eller som organisator. Nå kan Ingvar se tilbake på mange innholdsrike år på Ås, men allting har tross alt en ende. Ingvar er kanskje ferdig med Ås for nå, men det er ingen tvil om at alt arbeidet han har lagt ned i Rockeklubben vil bære frukter i mange år fremover. Hvem vet, kanskje sitter han igjen i samme sofa om noen år, men denne gangen med sitt eget bands navn på veggen?
Hilsener
Kjære Ingvar!
Første gang jeg møtte synes jeg du var stor, skummel og streng. Det har derimot vist seg at det motsatte er sant, og du er en av de varmeste og mest inkluderende personen jeg kjenner. Du er en rettferdig og god leder for Rockeklubben, og jeg har satt pris på dine innspill når det kommer til å lede Studentstorbandet.
Du er en fantastisk person, og jeg setter evig pris på alt du gjør for alle rundt deg. Takk for både ditt lederskap, men kanskje aller mest ditt vennskap.
Kyss og klem: Torebassen <3
Halla bitchboi, nå har åra gått, og om sider forlater du åsreviret.
Så her er en liten hilsen fra oss i ditch til deg, vår stødige og pålitelige fantastiske bassistjævel.
Det sies at kvantitet er sin egen kvalitet, og det viser seg at ingen kvanta kan måle seg med jernhånda Ingvar Pipkin, for akkurat her er kvaliteten i det aller ypperste.
Én ting er å holde liv i en forening, en annen ting er å dynamisk lede en gjeng surrete studenter med musikkglede gjennom stenging av scener, frarøvelse av rockebodegaer, tap av øvingslokaler, flytting av lagre osv.. Ingvar får til alt, bortsett fra å holde hodet kaldt på lydprøver kanskje.
Ingvar er en klippe i Ås; ikke bare fordi han er stødig og pålitelig, men også fordi han er så enormt høy!
Ingvar er ikke bare en tiltrekkende mann med karismatisk lederstil, nei Denne ungkaren sjarmerer alt og alle rundt seg med sin kraftige kropp og halvlange hår! Eller kanskje er det ketamin-dealer stilen han stiller i på scenen under konserter?
En ting kan vi med sikkerhet si: Uten deg hadde Rockeklubben vært lagt ned for lengst. Du er like mye drivkraften der som i bandene du spiller og har spilt i. Du løfter både kvaliteten og gleden med å spille.
Uten deg Ingvar, hadde ærlig talt bandet vært litt dritt. Med sterke hender og et blikk som gjør beina svake og kroppen varm, bærer du oss til gode minner med god kvalitet som vi alltid vil sette pris på, og håper du gjør det samme.
Mer solid bassist skal man lete lenger etter. Når du plukker opp bassen er du høyere og stødigere enn alle andre.
Det har vært en ære å oppleve ditt rise, nå håper vi at du ikke faller; er litt mye å ta imot…
Rock on babe,
Hilsen alle oss i D.I.T.Ch
Ære være vår supreme leder, president Ingvar!
Neida, vi veit at du nå sitter å vrir deg av å lese denne hilsen, men samtidig, joda, du er vår supreme leder, og Rockeklubben hadde ikke vært det den var i dag uten deg. Du har lagt inn sinnsyke mengder med innsats for å få klubben opp å gå, og selv om du til tider kan ha litt pækkern, har du samtidig stålkontroll. Du er en god leder, og en god venn, noe som gjør at møtene våre, som «bare» skal vare en time, er kjempekoselige selv når de strekker seg ut i de små timer. Du motiverer oss og gjør at vi yter vårt beste, både for deg og for foreninga. Derfor hilser vi deg, vår supreme leader who rules with an iron fist, and who will continue to haunt us (and the storage room) in good and bad.
Klem fra resten av RK styret <3
