French intervjuer French og French

Journalist: Anna Gjems French
Fotograf: Eline Marie Alm

I et rødt hus i en idyllisk gate i Ås ble hver krik og krok fylt med musikk og barn. Her er nemlig de fire French Bolstad- barna vokst opp, også kjent som de fire S-ene, Syver, Selma, Sunniva og Solveig. Denne saken handler om dem, eller to av dem. Selma French, en vaskeekte superstjerne, sanger og musiker i band som Masåva og i sitt eget soloprosjekt (Selma French), og Solveig French, NMBU-studenten. Spørsmålene er mange når jeg setter meg ned foran dem på et øvingsrom i Oslo, klar for å stille mine to kusiner alle spørsmålene jeg aldri har turt å stille dem. 

Født inn i musikken: tvang eller skjebne? 

Hjemme hos the French-Bolstads har de aldri vært helt sikre på om de har drømt en valdres-springar eller om den faktisk har lekt seg gjennom gangene i løpet av natten. Aldri vært helt sikre på om de var med på UKA-revyen på 80-tallet eller om de bare har blitt sunget sangene til minnets bedrag. På hjemmebane ble musikken gitt intravenøst, og om en skulle begynne å spille et instrument var ei et spørsmål i denne familien. Solveig French forteller at en liten kvart-fele ble lagt i hennes fang rundt spedbarnsalderen og at den etterhvert ble flittig brukt selv om hun prøvde å gjemme den både under dyna og på baderomsgulvet i tidlig alder. Storesøster French forteller at hun selv begynte å spille fele av inspirasjon etter sin eldre kusine i Valdres – da kan lillesøster French fortelle at hun begynte fordi hennes storesøster begynte å spille – og da kom jeg på at min storesøster French begynte å spille fordi kusine French spilte – og da begynte selvfølgelig også jeg å spille fele. Fri vilje når det kommer til valg av instrument er dermed ikke et fenomen hos Frenchene, og som Selma French sier “Det var egentlig ikke et aktivt valg, det var bare andre som spilte også ville vi bli som dem”. Dessuten forteller hun at hun ikke var så interessert i å ake og leke i snøen, hun ville heller spille piano. Heldigvis tar hun seg i det før jeg gjør det og utbryter “NERD” i latter. Musikk er noe hele familien har drevet med, men hva er det som har gjort Selma til superstjerne og de andre familiemedlemmene til ivrige hobbymusikanter? Kanskje var det Selmas akeaversjon som gjorde at hun ble litt flinkere til å spille og synge enn de andre søsknene sine, kanskje fikk hun noen ekstra spissfindige spillegener, det er nok et spørsmål vi aldri vil finne svaret på. 

Hvordan skriver man en sang? 

Det er en kunst å spille musikk og en annen å skape den. Når jeg spør hvordan musikken hennes oppstår, forteller Selma at melodier kan falle inn i hodet på vilkårlige tidspunkt, eller komme til henne når hun klimprer på gitaren (må ha vært noe spesielt i mjølka til Selma i oppveksten). Solveig forteller at hun har opplevd at Selma tar opp telefonen og spiller inn en melodi på en spasertur gjennom byen. Når melodien er funnet kommer det gjerne en tekst, og den kan Selma fortelle at ofte kommer fra ting hun tenker på, med to gjennomgående hovedinspirasjonskilder: gutter og politikk. 

Det er ikke få saker i norsk media hvor familieromaner har gitt stort tilbakeslag, som låtskriver kan en kanskje forvente å få samme respons? Jeg spør derfor hva Solveig tenker når Selma skriver sanger som ‘Little Sisters and Freinds’, hvor hun kanskje har inspirert sin søsters musikk. Til dette svarer Solveig at hun med glede er til inspirasjon og at sangene blir ekstra relaterbare, litt som trøstesanger. Hun legger da til at hun ikke kommer til å saksøke Selma for mild utlevering (glad vi slapp den familiefeiden). Selma presiserer også at det er viktig å huske at tekstene kanskje er løst basert på virkeligheten, men at det er følelsen de formidler som kanskje er den mest virkelighetsnære.  

Når vi snakker om Selma sine sanger, er det nærliggende å spørre de to søstrene hva deres favoritt Selma-låt er. For å bryte stillheten som skapes av dette spørsmålet skyter jeg inn at ‘Marble’ er min favorittlåt, hvorpå Solveig sier seg enig og legger til at ‘Goodbye Jane’ er en slager. Selma synes det er vanskelig å bedømme favoritter i eget landskap, men synes det er gøy med sanger som endrer seg og får nye fasonger og dreininger, slik hun opplevde med låta ‘Listen to the kids’ sist de spilte den live.  

Spelemann < Felejam i en båt i Skottland 

Til tross for at Selma har vunnet Spellemann og Solveig har hatt sin helt egen anmeldelse her i Tuntréet (TT04) er det helt andre ting som blir nevnt når jeg spør de to French-søstrene hva som er deres karrierehøydepunkt. Ydmyke Selma forteller at hun ikke er så glad i sånne ‘Spellemanns-kontekster’. Hun foretrekker å ‘jamme’ med folk hun møter i fjerne og nære strøk, og forteller om en episode på hennes reise med kjæresten til Skottland. På deres vei fant de en mann som bydde dem inn i sin hytte laget av en gammel båt (jeg vet, dette høres sykt ut og jeg var ikke helt sikker på om jeg trodde på Selma selv). Men om vi skal tro Selma blir de så bedt inn og spilte seg gjennom hele natten, dette belyser noe av det hun synes er aller vakrest med musikk, "Når man spiller musikk sammen er det som om man deler noe viktig fra første stund”.

Solveig på sin side forteller om Strunkeveko, kappleik og go´kartevling som høydepunkter i hennes karriere. Kanskje er dette som gresk for den gemene leser, og akkurat det at det er en liten hemmelighet gjør at Solveig føler seg så heldig som har visst om dette miljøet. 

Internasjonale stjerner fra og på Ås 

Til tross for det internasjonale navnet og de tradisjonelle hobbyene har de musikalske jentene hverken vokst opp i London eller Valdres, de er nemlig fra Ås. Attpåtil er de NMBU-babies og Selma har til og med bodd på Campus kun et steinkast fra Andedammen.

De forteller at det var mye realfag i oppveksten, og med en mor som er professor var det ikke mangel på spennende internasjonale doktorgrads-stipendiater i deres lille Ås-boble.  Når Selma nevner dette så blir Solveig umiddelbart redd for overskriftene ‘Professor tok med masse rare folk hjem’ og påpeker at det var morsomt med en liten smak av akademia helt ned i barneskolealderen. Solveig som har fulgt i sine foreldres fotspor kjenner nå på noe av det fantastiske studielivet som har blitt beskrevet opp og ned og imente i deres oppvekst. Med en mamma som var med i Lærken og som var UKA-skuespiller og en pappa som var med i Studentstorbandet føler hun at deres historier har fått litt ny mening. Til tross for dette er de to enige om at det er stor forskjell på oppveksten på Ås og studentlivet. “Man tenker egentlig ikke så mye over studentene når man bor her”, forteller de. 

Frenchmen in England eller Englishmen in France eller Englishman in New York? 

De er kanskje musikere, og fra Ås, men det vi alle lurer på har enda ikke blitt besvart; Hvorfor heter de French? Før vi kan få svaret på dette må jeg stille et enda viktigere spørsmål, og det er, er vi i slekt med Joshua French? Her lyder et rungende “Nei” fra begge (det var godt å høre). Nå til hvorfor vi heter French. Til stor overraskelse for mange, er det  ikke fordi vi er franske, men engelske! Hvorfor da French, kan du spørre. Dette kan Selma forklare med at våre forfedre smuglet franske varer fra Frankrike til England. Da vår bestemor dro til England på 60-tallet, under den store Beatles-hysterien, forelsket hun seg i en smugleretterkommer, og sin helt egen Paul Mackartney-lookalike. Som døpefont for mye musikk var det kanskje Beatles som også skulle være denne musikkhistoriens sanne far? 