Det svinger av Swingklubben
Det svinger av Swingklubben
Etter noen tunge år med pandemi begynner det virkelig å svinge av Swingklubben Snurrebass igjen. Lørdag 18. oktober feirer foreningen 35-årsjubileum. Tuntréets utsendte tok turen på nybegynnerkurs for å oppleve swingens kraft og snakke med gjengen som driver foreningen opp og frem.
Journalist: Trygve Bø Kongsbakk
Illustratør: Johanne Lid
Hva skal man ha på seg på swing- nybegynnerkurs? Et enkelt spørsmål sto ubesvart femten minutter før kursstart der jeg vinglet mellom dongeri- og treningsbukse hjemme på rommet. Med dongeribuksa på gikk jeg til slutt ut i gangen for å møte vennene mine fra kollektivet som også skulle være med på kurset. En av dem var kledt i dongeri, den andre i treningstøy. Synet gjorde meg ikke tryggere på valget, så jeg spant rundt inn på rommet igjen og hoppet over i treningsbuksen.
Vel fremme ved Samfunnet ledet Swingklubbens skilt oss opp til kurslokalene. Jo nærmere vi kom, jo sterkere lød tonene av ‘La det Swinge’ fra høyttalerne. Jeg rakk ikke å reflektere stort over sangvalget før jeg til min lettelse oppdaget at jeg hadde truffet på bekledningen. Det vil si, det var vanskelig å trå feil. Her gikk folk med alt fra dongeribukse til treningsshorts.
Ved døren til salen dukket det straks opp et nytt spørsmål. Skulle skoene være på eller av? Man skulle tro dette var et enklere spørsmål å svare på siden jeg kunne observere svaret der og da, men 50/50-fordelingen av sko/ikke sko, var ikke egnet til å gjøre meg sikrere. Skoene fikk forbli på utsiden.
I salen var noen i gang med å danse ute på gulvet, mens andre slo av en prat langs veggene. Da klokka slo seks ble vi dratt ut av samtalen av en tilsynelatende vel innøvd klappesekvens. Klapp-klapp-klapp-klapp-klapp kom det fra kursholderne, før menigheten svarte med klapp-klapp. Jeg hang ikke med i svingene på klappingen, men jeg skulle heldigvis få sjansen til å prøve på nytt i løpet av kvelden.
På nybegynnerkurs i swing starter man med å bounce i knærne. Dette ble først gjort stillestående, så i bevegelse, baklengs, sideveis og til slutt med en snurr. Etter en stund med dette var det tid for å begynne pardansingen, men først måtte vi deles inn i førere og følgere. De som ønsket å være fører skulle rekke opp hånden. Det var nok et valg å ta, og etter litt nøling falt jeg ned på at førerrollen måtte bli valget selv om vi er i det 21. århundre, hvor alt går an.
Da førere og følgere var delt inn, var det tid for å finne seg en partner og jeg fant raskt en trygg havn i den ene i mitt følge fra kollektivet. Vi begynte med enkle konsepter. Det var postboks og brev i postboks, det var fram og tilbake. Etter en liten stund med dette var det klapping og partnerbytte. Ideen om evig troskap virket ikke å ha nådd swingen. Etter et kort “Hei, hva heter du?” var vi i gang igjen. Nye trinn ble lagt på litt etter litt mens partnerne kom og gikk, den ene blidere enn den andre.
Selv om min oppgave som fører stort sett bare var å stå på stedet hvil mens følgerne snurret rundt, var det krevende nok. Aldri ble det perfekt, men bedre ble det litt etter litt. Noen ganger ble det helt feil, og da var det bare å prøve på nytt. Gjennom det hele vekslet ansiktene i salen mellom det konsentrerte og brede smil som gjerne kom frem etter at noe gikk skeis eller når man fikk til noe som var til forveksling likt riktig.
Etter en liten time var kurset over, men dansen stanset ikke. Selskapsdans sto på programmet fra syv til åtte. Etter noen kjeks, litt prat og en ørliten dans til, sa jeg meg fornøyd for dagen og gjorde meg klar til å slå av en prat med Swingklubben ved timens slutt.
Vær velkommen
Først kom jeg i prat med Swingklubbens leder Elly van Duijn. Hun kunne fortelle om et svært åpent swingmiljø hvor alle er velkomne. På spørsmål om swing var noe for innesluttede nordmenn var hun ikke i tvil. I swingen kan man være med uten å trenge å snakke, fortalte hun. “Det eneste du trenger er å kunne si Vil du danse? og Takk for dansen!” Og vil man prate mer, er det mulig det også. Er man ikke norsk er ikke det heller et problem. Hvis noen internasjonale er til stede tas kurset på engelsk. Elly, som selv er nederlandsk, sa at Swingklubben er et bra sted å komme i kontakt med nordmenn for internasjonale studenter og vice versa.
Elly kunne bekrefte det jeg allerede hadde oppdaget. Å komme på kurs uten å ha med seg en partner er ikke noe problem. Det er ingen fare for å bli stående igjen alene. I Swingklubben er danserollene kjønnsnøytrale, så man kan føle seg fri til å utforske swingen som man vil.
Hun kunne også straks oppklare alt jeg hadde vært usikker på i forkant. På klesfronten er alt lov så lenge det kan danses i og ikke er til skade for noen andre. Det bør dog være klær man kan bli litt svett i. På skofronten er det glatte sko eller sokker (som kan slites ut) som gjelder. Har du langt hår og et ønske om å ikke bli lugget kan det være lurt å ha en strikk å sette det opp med. Har du dette på plass, er du klar til å danse.
I disse dager er Elly og Swingklubben midt oppe i forberedelsene til foreningens jubileumsfest. Alle husets saler skal gjøres klare til fest med musikk fra ulike epoker. I Festsalen skal Studentstorbandet spille opp til dans. I forkant har det blitt holdt flere nybegynnerkurs for å gjøre studentene klare til fest. Forhåpentligvis går det bedre med jubileet denne gang enn det gjorde for fem år siden.
Danset med trær
Etter praten med Elly fikk jeg snakke med to Swingklubbveteraner, Erlend Økland og Helene Gundersen. De satt i styret i 2020 og hadde brukt mye tid på å klargjøre til fest, men dagen før 30-årsjubileet skulle finne sted ble landet koronastengt. Det var startskuddet for en utfordrende tid for Swingklubben Snurrebass. Pardans var ikke perfekt kompatibelt med global pandemi, men de forsøkte å være kreative. Under aksjoner i Vollskogen danset de med trær, andre ganger ble det åpnet for swing med fast partner. Uansett hva de prøvde kunne det likevel ikke erstatte det som hadde vært, og ved pandemiens slutt var det bare de to igjen i styret, uten at de ga opp av den grunn. De fikk på plass et nytt styre og startet arbeidet med å bygge opp foreningen igjen. “Det største problemet etter korona var at man hadde gått glipp av to-tre kull med førsteklassinger”, fortalte Erlend. Det var krevende å rekruttere folk, men de fikk det til å gå rundt.
Gradvis har engasjement tatt seg opp og nå ser de lyst på fremtiden. De ser mye glede og glød i kjernen som driver klubben i dag, og ønsker veldig gjerne enda flere å dele dansegleden med. Nybegynnerkurs arrangeres første torsdag i hver måned, og ellers holdes det kurs hver mandag og torsdag. Er man nybegynner er det heller ikke noe i veien med å komme på kurs utenom nybegynnerkursene. Det sørges for at du får tilpasset opplæring. Har man vurdert å prøve, men ikke helt turt å ta steget, er beskjeden fra Helene klar: “Bare gjør det! Gjerne ta med en venn eller kom litt før kurset så man får snakket litt sammen på forhånd”. Hun nevner også at det er helt gratis å være med på kurs. Og skulle man fortsatt være i tvil blir man kanskje overbevist av leder Elly van Duijn: “Det å bevege kroppen, høre på musikk og være med andre gjør deg godt. Her gjør vi alle tre samtidig!”
