God dag, mitt navn er Brox
God dag, mitt navn er Brox
Hva skal man si om en mann som Ottar Brox? En som har markert seg like mye i samfunnsdebatten så vel som i forskningen. En bauta som er kjent langt utenfor NMBU sine parkområder. Likevel hadde han begge beina godt plantet i bakken, og tok gjerne en lengre samtale med redaksjonen han ledet for snart 70 år siden.
Journalist: Martin Hansebråten
Journalist & fotograf: Tord Kristian F. Andersen
Ottar begynte i Tuntréet høsten 1955, som redaksjonsmedlem 102. I 1956 ble Ottar redaktør i studentavisa. Denne perioden var preget av en lekenhet og glede etter krigen, men også hint av de mer seriøse sakene som tidvis la seg som en skygge over humoren. Første nummeret med Ottar som redaktør, i januar 1956, husker han med stor glede: “Det var ganske profesjonelt gjort, både som student og som journalist. Det er sånne ting jeg blir litt kry av når jeg ser det nå.”
Produksjonen av Tuntréet var veldig varierende. Brox forteller at det kunne ta alt “fra tre uker til tre dager”. På den tida var det en lovnad om 10 utgaver i året, men størrelsen på bladene kunne variere fra 12 til 28 sider; det typiske var rundt 20. Utgivelsene var heller ikke koordinert med eksamenene: “Stadig vekk ble det kollisjon, mellom det som måtte gjøres ...”, “og det man ville gjøre?” skyter Tord inn. Ottar ler og nikker i enighet. Produksjonen av Tuntréet var veldig travel, og det var lite tid til hver enkelt sak (litt som i dag).
Brox jobbet for at Tuntréet skulle være en mindre pretensiøs avis. “Man prøvde jo å få så mye humor som mulig inn i bladet, men alt var ikke like barnslig”, sier han med en latterfull røst. Å ikke ta det alt for seriøst kom blant annet som en motreaksjon til innholdet i andre studentaviser: “Antallet latinske ord bør ikke være kriteriet.” Brox var likevel ambisiøs med det akademiske selv, noe han lett innrømmer å ha dumma seg ut på til tider. Ellers hadde Ottar veldig glede av å jobbe i Tuntréet, og han hadde egentlig tenkt til å bli journalist. Tuntréets grunnlegger Jakob Kringlebotten uttalte i et intervju til 25-års jubileet til Tuntréet: “Personlig synes jeg Tuntréet hadde en særdeles god periode midt i 50-åra. Ottar Brox imponerte meg. Debattstoffet i hans redaktørtid var utmerket.”
Det var veldig vanlig å skrive under pseudonymer på den tida. Selv med sterke meninger kunne det være krevende å bli eksponert med fullt navn. “Hovedskribenten var ofte redaktøren”, forteller Ottar. Dermed var han kanskje også den med flest pseudonymer. “Men mange var ivrige på å skrive.”
Flere i Tuntréet har senere begynt å jobbe i journalistikken. Brox drar fram Andreas Vevstad som en av hans studiekamerater og redaksjonsmedlemmer som fortsatte i journalistikken. Han var senere redaktør i fagbladet Norsk Skogbruk. “Mange fikk sitt yrkesarbeid prega […] av redaksjonelt arbeid i Tuntréet”, forteller Brox.
“Det var ikke ualminnelig at vi hadde litt mindreverdighetskompleks, fordi at vi ikke skrev sånn virkelig stoff.” “Det lever jo litt enda”, forteller Martin. Ottar forteller at Tuntréet likevel hadde en mer jevn kvalitet enn mange av de andre studentavisene (red. anm. slik er det fortsatt).
ukeREVYER
Brox forteller at han var med å lage to UKErevyer på Ås da han gikk i første og tredje klasse. Han begynner å synge på sangen Høyskoleproffer (proffevisa) fra UKErevyen ‘Ku vadis’ fra 1950. Han synger:
“Vaskemaskin fikk fru nabo av sin Proff da han kom fra U-hu-S.A.”
Selv var han med på å lage ‘Rustica’ fra 1956, hvor han tar en trall fra sangen ‘Alma Mater Grisen’. Han synger videre.
“Det var da je traff a’ Alma hu var budeie hos’n Sjur […] Nå har a’ Alma begynt å falma men for meg ... (osv.)”
Ottar sier han var hovedforfatter til sangen, men da han hørte låta igjen på et radioprogram med studentviser senere, hadde noen helt andre fått æren for teksten. Martin røper med dette navnet på miniUKErevyen, ‘Har du hørt at?!’, til Ottar og Tord, to uker før slippet. Oops. Engasjementet til Ottar strakk seg over lang tid i Ås, og han ble ridder av Hestehoven i 1970.
‘God dag, mitt navn er Brox’
Ottar forteller til Tuntréet at han også var sekretær for ro-foreninga ‘Ta det med Roklubben’. Han forteller at han aldri ble tatt ut, men var med av den ene grunnen at han hette Brox. For de som ikke kjenner til det, så var en av datidens memes ‘God dag mitt navn er Cox’. Dette kom fra en veldig populær serie NRK-hørespill på 50-tallet. “Det var så UTROLIG morsomt”, sier Ottar sarkastisk, mens Tuntréets utsendte forsøker å ikke tisse på seg (for det var veldig morsomt).
Vanskelige avgjørelser
Som student var det mange vanskelige valg som måtte tas. Det fremste er kanskje det som ble utgreid i utgave 8 i 1955. Spørsmålet var om bruk av Studentsamfunnets ‘Mathall’, som vi tror lå i deler av det som i dag er Johannes’. Ved å bruke dette tilbudet slapp man nemlig unna et av livets store problemer: “Der slipper man å treffe den vanskelige avgjørelsen om en skal spise fire eller fem kjøttkaker”, som Brox svarte den gang. “Det dagligdagse problemet, for eksempel med antall kjøttkaker; det er klart at det fortjente at det ble behandla”, sier Brox anno 2024.
Professorer, kamerater og damer
Brox forteller at de aller fleste professorene like gjerne kunne ansees som studiekamerater. Han forteller at det var noen få akademiske snobber, men det var utrolig få: “Det var utrolig lite overdreven akademisering. Jeg kunne ha nevnt en to tre stykker, men det er unødvendig å henge de ut så lenge etterpå.” De fleste var både med på debatter og festmøter på Samfunnet.
Ottar snakker varmt om hans gode venn Kåre Lunden som senere ble en kjent historiker. Ottar forteller at han var spesialisert på tida fra “Svartedauden til 9. april”. “Hvis det var noen akademiker av oss i det kullet, så var det Kåre.” Kåre Lunden var òg med i redaksjonsstaben på samme tid som Ottar. Han forteller at Kåre var en av de som skrev mest i avisa på denne tida. Brox berømmer hans akademiske evner og ikke minst at han var en svært allsidig idrettsmann.
Vi spør også Ottar om hvor mange damer det var på NLH på det tidspunktet. Han forteller at det foreløpig var rekord med åtte damer i fellesklassen av totalt 70 stykker i hans kull. På 50-tallet var det tre årganger, dvs. totalt rundt 200 studenter.
Livet etter studiet
Det Ottar Brox er mest kjent for er hans arbeid som politiker, samfunnsdebattant og forfatter. En av forgjengerne hans, Helge Solli, skrev om mange av de samme temaene, og var initiativtager til å opprette ‘Rural sociology’ på NLH som et eget fag. Ottar mente likevel at Helge tenkte for komplisert. Det var kanskje derfor Ottar brukte så mye tid på å skrive bøker om disse temaene med allmenn appell.
Ottar satt på Stortinget i perioden 1973 til 1977. Under perioden satt han i sjøfartsog fiskerikomitéen og i kommunal- og miljøvernkomitéen. Han var også for øvrig vararepresentant til FNs generalforsamling. “Hva skjer i Nord-Norge?” er hans mest kjente verk. Boka kom ut i 1966 og diskuterer utfordringene med industriutviklingen i Nord-Norge. Brox mente at næring og arbeidsplasser ikke skulle påføres utenfra, slik som det i stor grad ble gjort gjennom de Arbeiderpartistyrte regjeringene i etterkrigstida, gjennom for eksempel nasjonal utbygging av fossekraft og kraftkrevende industri. Han mente at Nord-Norge burde basere seg på lokale ressurser; hovedsakelig fisken, som har en enorm verdi i seg selv. “Hva skjer i NordNorge?” ble i 2008 kåret til en av etterkrigstidens viktigste norske sakprosautgivelser. Dette setter han i selskap med forfattere som Arne Ness, Hanna Kvanmo og Thor Heyerdahl.
Fraflytting, mye på grunn av trålerindustrien, er fortsatt et enormt problem for norske l o k a l s a m f u n n på kysten. Brox spådde mange av disse utfordringene allerede på 60-tallet. Han mente at fiskenæringen burde basere seg på sjarkfiske/småbåter og var en stor kritiker av det nåværende kvotesystemet hvor de store trålerne får utdelt fiskerettigheter på kystbefolkningens bekostning.
Argumentene hans gjelder ikke bare fiskeindustri i Nord-Norge. Idéen om at et lokalområde burde basere seg på lokale ressurser og folk, og ikke noe påført utenfra, er noe universelt for alle små lokalsamfunn. Lignende problemer finner en også i for eksempel landbruket, hvor det har blitt mer og mer vanlig med store bruk. I tillegg satte han på dagsorden at Nord-Norge ikke bare er et økonomisk tapsprosjekt, men at det faktisk produseres noe av verdi der.
Selv om han har vært aktiv i samfunnsdebatten, og gjort viktige ting ‘i den virkelige verden’, så vender samtalen stadig tilbake til studietiden. Ottar forteller at han har hatt stor nytte av å være i Tuntréet. Verkene han er mer kjent for legger han mindre vekt på. “Jeg har skrivet noen tynne små bøker”, sier han ydmykt. Han fortsetter med at Tuntréet var en veldig viktig utviklingsperiode for han: “Perioden som redaktør var veldig avgjørende for hva jeg kom til å bruke tida til etterpå.”
Rett under tre uker etter at dette intervjuet ble gjort, døde Ottar Brox. Han står igjen som en av de virkelig store NLHstudentene; en som virkelig hadde evnen til ikke å la en debatt dø ut, men holde den i gang og få den på den nasjonale agendaen. Han hadde en evne til å formidle som mangler sidestykke, ikke bare i Tuntréet, men også i Norge og den store verden. Ottar er kanskje borte, men det broxianske perspektivet lever videre. God natt, herr Brox. Takk for laget.
