Fullføre studiene på normert tid?
Fullføre studiene på normert tid?
De fleste studenter seiler effektivt gjennom studiene, før de havner trygt i klørne på det forførende arbeidslivet. Men en god del studenter trenger mer tid. Hvorfor? Er vi så fornøyde med studenttilværelsen at vi velger å utsette voksenlivet?
Journalist: Åsmund Godal Tunheim
Illustratør: Ingvild Sperstad
Thorvald med sugerør i statskassa
Som norske studenter er vi velsignet med det såkalte «gratisprinsippet». Myndighetene finansierer hele utdanningen vår, i tillegg til å støtte vårt livsopphold gjennom stipender og lån. Dette systemet er en enorm investering i kunnskap, som på sikt forhåpentligvis gir avkastning gjennom alle våre kommende høyproduktive, arbeidende år.
“Det er faktisk bare rundt halvparten av de som begynner på en bachelorgrad på NMBU som fullfører den på normert tid.”
Men gratisprinsippet er ikke fritt for betingelser; For det første må du være fra et europeisk land (en diskusjon vi lar ligge i denne omgang). Du får også kun stipend og lån til maksimalt åtte studieår, der du i gjennomsnitt må ta minst 60 studiepoeng i året. I tillegg holder lånekassen igjen 38% av stipendet ditt helt til du har fullført en grad på normert tid, og her er ikke årsstudium inkludert. Og sist, men ikke minst: For hvert år du studerer og lever på lånekassa, vokser gjelda seg litt større.
Tallknusing
Til tross for alle disse insentivene til å skynde seg gjennom studiene, er det mange NMBU-studenter som velger å bruke mer tid. Det er faktisk bare rundt halvparten av de som begynner på en bachelorgrad på NMBU som fullfører den på normert tid. Nærmere 15% slutter på NMBU i løpet av graden (de fleste i løpet av første semester), og 10-15% bytter til et annet studieprogram. Ser man bort ifra disse er det rundt 70% som fullfører graden på normert tid, og 30% som må utsette fullføringen ett eller flere semester. På masternivå er det litt flere som fullfører på normert tid, og på profesjonsstudium (altså veterinær) er det flest.
Årsaker til forsinkelse
Som tidligere nevnt er det en solid andel som ikke følger normert studieløp. Ole-Jørgen Torp og Knut Løvold på studieavdelingen jobber med å innhente og analysere disse tallene. De forteller at NMBU ikke skiller seg markant fra de andre universitetene, og at årsakene studentene oppgir kan være mange og varierte. Noen studenter finner raskt ut at studiet ikke passer for dem. Andre får barn, opplever samlivsbrudd, eller har fysiske eller psykiske utfordringer som gjør det vanskelig å fullføre obligatoriske aktiviteter.
Distraksjoner utenfor lesesalen?
Og så har vi de som tilsynelatende trives altfor godt. De som er på bodega hver onsdag, er med i to-tre foreninger, engasjerer seg i UKA eller på Samfunnet, i studentdemokratiet, eller i en eller annen interesseorganisasjon. Ås er viden kjent for sin sterke kultur for å engasjere seg utenfor pensumbøkene, og her legges det ned uhorvelige mengder dugnadstimer. Men kan dette engasjementet også stjele oppmerksomheten fra studiene, og gjøre at flere stryker i emner og må utsette graden?
Jeg tar en prat med SiÅs’ studentlivskoordinator Marit Raaf, som jobber med å tilrettelegge for økt trivsel og helse blant studentene. Hun forteller at til tross for det utbredte bildet av at «alle» på Ås er engasjert i organisasjoner utenfor studiene, gjelder det faktisk bare 43% av studentmassen.
Marit har heller ikke oppfatningen av at studentengasjementet i seg selv har en negativ effekt på studiene, snarere tvert imot: «Engasjement utenfor studier er en fin avkobling som gir energi. Hvis man har mange ting man ønsker å få til, blir man rett og slett mer effektiv», hevder hun. Hun peker på frivillighet som en positiv ressurs som bidrar til at studentene får et sosialt nettverk de kan trives i. Å finne medstudenter med felles interesser, eller å finne et lag eller en organisasjon der man får kjenne at man betyr noe for andre, tror hun har en sterk positiv påvirkning på studenters trivsel og generelle gjennomføringsevne. Hun ser likevel at noen kan bli overveldet hvis de påtar seg for mange verv, og i de tilfellene råder hun studentene til å justere mengden engasjementer utover studiet.
Økonomi som faktor
Oskar Solberg Lægland, leder av Studenttingets Arbeidsutvalg, er enig med Marit i at studentfrivillighet er en positiv faktor. Ifølge ham utgjør økonomi en langt større hindring for studiegjennomføring. Mange studenter er tvunget til å måtte jobbe ved siden av studiene for å få endene til å møtes.
“Gjennomsnittlig jobber studenter på landsbasis rundt 10 timer i uken. Dette kan påvirke hvor raskt man fullfører en grad.”
Oskar reagerer på at myndighetene på den ene siden kommer med flere insentiver for å få oss gjennom studiene på normert tid, samtidig som de bevilger oss stadig mindre kjøpekraft. «Gjennomsnittlig jobber studenter på landsbasis rundt 10 timer i uken. Dette kan påvirke hvor raskt man fullfører en grad», påpeker han. Han fremhever også regjeringens ferske forslag om å ta betalt for konteeksamener (dersom man vil forbedre karakteren i et emne), som kan føre til at flere velger å gå for «strategisk stryk» i semestre hvor jobb, verv eller problemer på privaten har gjort det vanskelig å få has på skolearbeidet. Dette kan utsette fullføringen av studieprogrammet, og er dessuten et brudd på prinsippet om gratis utdanning, mener Oskar.
“Selv om både universitetet, myndighetene og mange studenter ser verdien i å fullføre på normert tid, viser både tall og erfaringer at veien gjennom studiene kan være kronglete.”
Travelt?
Til syvende og sist er kanskje ikke det å fullføre studiene på normert tid det eneste målet som teller. Selv om både universitetet, myndighetene og mange studenter ser verdien i å fullføre på normert tid, viser både tall og erfaringer at veien gjennom studiene kan være kronglete. Livet skjer – det dukker opp utfordringer og distraherende gleder som ikke alltid passer inn i timeplanen. Kanskje er det viktigste at vi alle fullfører studiene på egne premisser, med både kunnskap og erfaringer som ruster oss for et meningsfylt (arbeids)liv?
