Oslo Freedom Forum
Oslo Freedom Forum
Den 13. - 15. juni ble menneskerettighetskonferansen Oslo Freedom Forum holdt for 15. gang i Oslo Konserthus, under slagordet “celebrating solidarity”. Tuntreet avlegger rapport fra to tankevekkende og begivenhetsrike dager.
Oslo Freedom Forum (OFF) er en konferanse for menneskerettigheter som holdes i Oslo én gang i året. På konferansens egen hjemmeside sier arrangøren selv at konferansen er “a display of humanity, solidarity, and hope for the future”. Frivillige Liz Shelbred beskriver OFF som “Veldig unik. Den bringer sammen aktivister, journalister og teknologer til å fortelle og formidle historier” I dag deltar rundt 300 aktivister fra cirka 100 land.
Journalist: Ingvild Lauvstad Sunde
Medvirkende: Martin Hansebråten, Tord Kristian F. Andersen
Web distributør: Martha Ingeborg Evensen
Human Rights Foundation, organisasjonen bak OFF
OFF konferansen holdes i regi av den politisk uavhengige organisasjonen Human Rights Foundation (HRF). HRF, stiftet i New York i 2005, er en organisasjon som skal fremme og beskytte menneskerettigheter globalt, med fokus på lukkede samfunn.
HRF sitt motto er “When we rise, tyranny falls”, og med dette viser de at de har et spesielt fokus på autoritære regimer. På årets OFF var mange av foredragsholderne og panelistene politiske aktivister fra autoritære regimer, blant annet Iran og Russland. “Konferansen tar opp veldig vanskelige, men viktige, ting, men vi håper også at den skaper et fellesskap og en arena for likesinnede”, forklarer Shelbred.
“Oslo er perfekt”
HRF forklarer at det er mange grunner til at akkurat Oslo er perfekt for en slik konferanse. I tillegg til at Nobels fredspris deles ut på rådhuset i Oslo, peker HRF på hvordan Norge har vært fundamental i flere av verdens fredsforhandlinger, noe som viser at Norge verdsetter det fredelige demokratiet. OFF har likevel også blitt holdt i andre deler av verden, som Mexico City, Johannesburg og New York. Etter å ha vært arrangert i Oslo nå i sommer, vil den 15. OFF-konferansen gjentas på nytt i New York i september med nye foredragsholdere og panelister.
Dager med sterke inntrykk
Tuntreet deltok på to av konferansens tre dager. Dagene var bygget opp rundt to hovedseanser før og etter lunsj, med parallelle workshops, panelsamtaler og foredrag etter hovedseansene. Den første dagen deltok Tuntreet på en kort panelsamtale med temaet “Iran: The Final Revolution?”. På scenen snakket blant annet Masih Alinejad, en menneskerettsaktivist fra Iran som kjemper for kvinners rettigheter, og Yasmin Green, CEO i Googles enhet Jigsaw, som bekjemper trusler mot åpne samfunn, dvs. det motsatte av lukkede, autoritære samfunn. Alinejad er spesielt kjent som en uredd menneskerettighetsforkjemper med fokus på situasjonen for kvinner i sitt eget hjemland. Hun var håpefull og mente at dette var siste gangen man snakket om en revolusjon i Iran.
“Gender apartheid” og teknonologi i autoritere regimer
Det mest interessante ved panelsamtalen var å lære om såkalt “gender apartheid”. Panelistene kunne vise til Iran, hvor kvinner blir aktivt økonomisk og sosialt diskriminerte på grunn av deres kjønn. Hun kunne fortelle om hvordan teknologi blir brukt til å overvåke befolkningen i Iran. Til slutt i samtalen hadde Alinejad en siste innstendig bønn: “Husk alltid at Iran ikke er den islamske republikken. Det er det “iranske folket”.
Rettigheter for LHBTQ+ i Uganda
I vrimleområdet kom Tuntreet i kontakt med Edward Mutebi, masterstudent i sosialt arbeid og menneskerettigheter fra Uganda. Han kjemper spesielt for LHBTQ+-miljøet i hjemlandet, og har stiftet flere organisasjoner, blant annet Let’s Walk Uganda. Uganda er en republikk, men Mutabi forteller at presidenten minner sterkt om en diktator, da han med omskrivinger av grunnloven og andre metoder, har greid å sitte ved makten siden 1986. Det var sterkt å høre Mutabi fortelle historien om LHBTQ+ - miljøets situasjon i Uganda, og hvordan den på mange måter startet i 2009. Han presiserer likevel at myndighetene i lang tid, både før og etter, har angrepet LHBTQ+ - miljøet i landet. “I 2009 ble utarbeidelsen av den første anti-homofili-loven påbegynt. Disse forhandlingene pågikk til 2013”, forteller Mutabi. “I 2014 ble loven godkjent av presidenten”. Denne loven innførte blant annet dødsstraff for homofili. Loven ble imidlertid trukket tilbake bare noen måneder senere, fordi den ble erklært ugyldig i forhold til grunnloven. “Likevel ble ikke situasjonen vår noe bedre”, sier Mutabi. “ Kontoret til Let’s Walk Uganda er krisesenter for hjemløse i LHBTQ+-miljøet. “I 2019 gikk politiet til angrep på oss der”, forklarer han. Alle som befant seg på kontoret ble banket opp, og flere av de hjemløse ble fengslet, torturert og tvunget til å gjennomgå fysiske og psykiske undersøkelser.
“Nå i 2023, ble en ny anti-homofililov godkjent”, forteller Mutabi videre. “Det som er spesielt med denne loven, er at istedenfor at arbeidet gikk over flere år, ble loven forhandlet fra februar, og godkjent i mai, samme år”. Loven innfører ikke bare dødsstraff for homofile, men også straff for støttespillere med svære bøter eller fengsel opp til 20 år. Mutabi mener at “loven brukes for å distrahere befolkningen fra de virkelige problemene i landet. Uganda sliter med høy arbeidsledighet, fattigdom, barseldød og korrupsjon”.
OFF er en arena for å la aktivister som Mutabi fortelle sin historie. ‘Aktivist’ er imidlertid et vidt begrep…
Zara Larsson… på en menneskerettighetskonferanse?
På programmet til dag to, var det flere panelsamtaler, og deretter var det en kort konsert med Zara Larsson. Larsson er en svensk popsanger. Det føltes litt rart å gå fra humanitære kriser til lystig pop, og de mest ihuga aktivistene gikk etter hvert ut av salen. Det var likevel ikke helt ut av det blå Larsson var invitert. Hun har kommet med feministiske uttalelser og uttrykt kroppspositivisme. Det reflekteres likevel ikke helt i sangtekstene hennes, så selv om et dedikert hjørne av salen koste seg, bar konserten preg av at den ikke passet helt inn.
To dager med mening
Etter to dager på OFF ser de tre oppmøtte fra Tuntreet med nye øyne på lille Norge, og hvor godt vi har det her. OFF viser at det er mange arenaer for å høre historier fra resten av verden. Og nettopp det er jo det første steget for å få disse historiene ut i verden; å være de ørene som lytter.
