To brune: Idun Gjøby
To brune med Idun Gjøby
Når jeg spør Idun hvor hun føler seg mest hjemme svarer hun at Eika er det stedet som ligger hennes hjerte nærest. Så vi slår oss ned på en solfylt benk utenfor Eika med utsikt mot det ikoniske treet som treningssenteret er oppkalt etter. Idun er en person som gjennom sitt arbeid har motivert og berørt mange liv her på Ås, selv om hun kanskje ikke ser på det slik selv.
Journalist: Celine Våga
Fotografer: Astrid Moltu og Tuva Hebnes
Starten på en reise
Høsten 2018 starte Iduns reise her i Ås. Planen hennes var å bli veterinær, og ettersom begge foreldrene hennes hadde studert på Ås falt valget av studiested ganske naturlig her. Hun startet med å ta ett år med frie realfag med biologi og husdyrfag for å kunne spe på med relevante fag for å komme inn på veterinærstudiet. Tanken var egentlig å flytte hjem igjen til Toten etter dette året, men Ås falt virkelig i smak. Etter tre år surrende rundt på Ås kom hun også inn på det prestisjetunge veterinærstudiet.
I løpet av denne tiden ble hun dratt med på grupperimer på Eika av noen venninner, og da var det gjort. Hun ble bitt av basillen og forteller at hun endelig hadde funnet hennes greie. "Jeg ble jo avhengig. Jeg var der jo hver dag," ler Idun. I to år var hun ett fast inventar på treningssenteret før det ble lyst ut en stilling som gruppeinstruktør Eika. I begynnelsen tenkte hun at "Det tør jeg ikke å søke på," men hun viste også at det hadde vært dumt hvis hun ikke gjorde det. "Jeg var den som var mest på Eika på det tidspunktet," ler hun. Så hun bestemte seg for å søke og tenkte at dersom det skulle vise seg at det ikke var noe for henne likevel, så kunne hun bare slutte og vite at hun i det minste hadde prøvd. "Det er jo det beste valget jeg har tatt i hele mitt liv," innrømmer hun. Etter å ha blitt varm i trøya innså hun at dette var stedet hun skulle være og at «det føltes riktig».
Eika- Ett fristed og en sosial arena
Idun føler ikke at hun trenger sosiale arrangement for å bli sosialt stimulert og er ikke en av de som ofte drar på Samfunnet eller på fest. For Idun er Eika et fristed og sosiale arena. Det er her hun kommer for å trene, kose seg og være sosial utenom skolen. Det er på Eika hun finner de menneskene som har de samme interessene og motivasjonene som henne. "Jeg regner med at det er en del andre som heller ikke er en del av Samfunnet, men som heller er på Eika," sier hun. Hun tar opp at det ofte er ett sosialt press på å alltid være med på alle mulige ting. "Det er greit å si nei der man vil, men det er også sunt og bli pressa av venner," forklarer hun.
Mestring og motivasjon
På Eika kjenner Idun virkelig at hun får til ting, og mestringsfølelsen er stor. Hun forteller at hun gikk fra å være en usikker jente som ikke tror at hennes meninger betyr noe til nå å kjenne en unik form for mestringsfølelse på Eika. "Det har gjort at jeg er blitt tryggere på meg selv og at jeg har vokst mye som menneske," sier hun. Å kjenne mestring gjør også at en har det bedre med det en driver med, og for Idun fløy seks år som instruktør forbi. Idun mener at noe av det viktigste som trengs for å gjøre en god jobb og for å motivere andre er å selv være motivert. "Det skinner veldig gjennom at jeg selv koser meg," tror hun. Om hun skal jobbe med dette resten av livet, noe hun gjerne vil, er det viktig for henne å tilrettelegge for at hun selv synes det er gøy og selv er motivert.
Når jeg spør henne hva som motiverer henne svarer hun at "Tilbakemeldinger og skryt driver meg og motiverer meg til å gjøre enda bedre." Det handler om den tilliten du får av andre til å gjøre bedre og den tilliten som fremmede legger i deg og dine egenskaper. Hun forteller at hun har en grunnleggende tanke om at hun, og det hun gjør, ikke betyr noe. Det er når hun får tilbakemeldinger om det motsatt, at hun får en gnist som driver henne videre.
Hun innrømmer at da Covid slo inn mistet hun noe motivasjon, "Noe som var utrolig trist," forteller hun. Dette, samt progresjonen i studiet, har gjort at de populære gruppetimene hennes er blitt noe færre den siste tiden. Men gruppetimer er noe hun elsker å drive med, og tross det meste holder hun fremdeles step- og styrketimer. Selv om hun ofte kan virke som en sterk og sorgfri person på jobb har hun dårlige dager hun også. "Det er ganger jeg har møtt opp på jobb med kjærlighetssorg eller med dyp sorg etter tap i familien," forteller hun. Men på en eller annen måte har hun klart å møte opp, skru om og stå der med ett smil og en energi hun kan dele med andre. "Det går mye på vilje," sier hun. Til tider har det rett og slett handlet om å måtte skru om, og at det har skjedd mot alle odds.
Å være ett forbilde
Når hun står foran og skal lede en time blir hun fort ett ‘forbilde’ for andre. På gruppetimer som instruktør er hun rå, men hun skyter fort inn at "Platform har noe å si". Når hun står og skal holde en time er hun full av adrenalin og fokusert på å yte sitt beste for de som står i salen. De som kommer fast en gang i uka på timene hennes får ett bilde av hvem hun er og hva hun kan, de ser jo ikke alt det andre. Hun innrømmer lett at spinning og løping ikke er noe hun er mester på. Man blir som regel god i noe dersom man holder på en stund, så det er ikke rart at Idun ser sterk ut som instruktør på timene sine. "De får nok et glorifisert bilde av hvem jeg er, ...men jeg er jo mer enn bare den ene timen," sier hun.
Krevende studie og høye terskler
Idun legger ikke skjul på at veterinærstudiet er krevende. Det er mye lesing og mye jobb som skal til, og det kreves mye motivasjon og dedikasjon. "Det er mange veterinærstudenter som må ofre en del [for studiene]. " forteller hun. For mange ryker både det sosiale og familie. Fordi skolen er så tung, er det derfor desto viktigere med ett fristed hvor en kan føle at en får til ting. For Idun er dette fristedet gruppetimene på Eika, ett sted hun ofte kan løfte tankene sine. "Det har absolutt vært nødvendig for min del," sier hun.
Hun innrømmer å kjenne på den følelsen om at alle rundt deg er utrolige, unntatt deg. Hun forteller hvordan det er å jobbe beinhardt for resultater som ikke nødvendigvis kommer, og at det er en tung tanke å stå i. Hun har alltid vært åpen rundt det at å gå på veterinærstudiet ikke er en dans på roser. Selv har hun måtte slite med krevende fag og stryk på eksamener. Blant veterinærene er det ikke mange som snakker høyt om det å stryke på eksamener, noe som Idun egentlig savner og skulle ønske ble mer normalisert. "Det er tungt å føle at man er den eneste," sier hun. På ett prestisjestudie som veterinær hadde studentkulturen gjerne hatt godt av å senke terskelen for slike diskusjoner.
Å redusere stress
I fremtiden vil hun jobbe med mattrygghet, den eneste i sin klasse som lener seg denne yrkesretningen. Å være kliniker eller å jobbe med produksjonsdyr virker som litt for mye stress. "Jeg er ikke glad i stress," ler hun. Ett lykkelig liv for Idun er ett liv uten stress, så det å begrense det i hverdagen er viktig.
Veien videre
Iduns reise på Ås er snart ved sin endedestinasjon. Til jul blir hun ferdig med studiene og må si farvel til åtte, snart ni, flotte år på Ås. "Det blir utrolig vemodig," sier hun. Hun forteller at det er noe eget ved Eika, studentene og relasjonene som bygges der. Selv om hun skulle startet i ny jobb på nytt treningssenter ett annet sted ville ikke ting blitt de samme. Det er på Eika hun har vokst som person og her hun har hatt det mest gøy. Det er her hun ‘har vært for alltid’ og det stedet som definitivt har blitt en stor del av henne. "Jeg står i evig gjeld til Eika," smiler hun.
Hilsner til Idun
Fineste Idun, mange setter enormt stor pris på deg som treningsmotivator, og jeg gleder meg like mye hver gang jeg får ha deg som instruktør. Med din spesielle evne til å motivere, får jeg frem det lille ekstra giret som trengs for å komme meg gjennom selv om jeg bare ønsker å gi opp. På gruppetimene dine får man derimot kun en smakebit av hvordan det er å ha deg som livsmotivator.
Din unike evne til å dele av hverdagens mange oppturer og nedturer er av enorm stor betydning og hjelp for de rundt deg. Jeg er bombesikker på at det er mange flere enn meg som har deg som forbilde og bare drømmer om å være like sterk som deg (dobbeltbetydning)! Du er en person jeg tror mange søker til hvis de har det tøft og behøver litt trøst og noen å snakke med.
Du har ikke bare en utrolig evne til å vise omsorg, men er også fantastisk god på å spre glede i rommet med en noen ganger litt for gøy humor og en alt for smittende latter. Det er få jeg har hatt så mange latterkramper sammen med! Selv om jeg skulle ønske jeg fikk dele hele studietiden min med deg, er jeg evig takknemlig for det lille, men alt for raske halvåret jeg fikk! Gleder meg vilt til å se deg uteksamineres og følge med på veien din videre!
Stor klem fra Kristiane <3
Gode Idun! Du har vore ein veldig viktig årsak til at eg (snart) har kome meg gjennom dette studiet. Du var den aller første eg snakka med, på trappa utanfor hovudbygget på Adamstuen, og sidan har du vore ein ekstremt stor del av min studiekvardag, og ikkje minst, livet mitt. Eg er så uendeleg glad for at det var deg eg møtte på den dagen, og for at eg har fått delt desse sinnsjuke åra med deg. Du har vore der når alt har vore rævva, du har vore ein å klage til når ein ikkje orker fleire namn på muskler, nerver og celler, og når ein ikkje orker fleire frekke veterinærer i klinikken. Og ikkje minst så var du der når eg skulle ha baby igjen. Du kom midt på natta og passa på Ella, og tok ho med deg på Eika, sånn at eg kunne slappe av under fødselen, og vite at Ella hadde det bra. Eg kan med 100% sikkerheit sei at eg ikkje hadde klart dette utan deg, og sjølv om me har tulla i 5 år no med at me må ha felles autorisasjon, så meiner eg det litt og. Eg skulle gjerne hatt deg med i bilen til vestlandet, og delt den skumle kvardagen som veterinær med deg. Men eg får nyte det siste året på studiet med deg, og vere lukkeleg for at me får dele differensieringstida med kvarandre. Og så får du leve med at eg ringer deg dagleg for å be om råd og støtte når eg føler meg ubrukelig, eller er lei av mann, barn, kollegaer og produsenter. Så kryssar eg fingrane for at du ein dag ser kor fantastisk vestlandet er, og kjem og joiner meg i praksisbilen. Du er best, og eg er så glad i deg!
Love, Ingrid <3
Kjære Idun! Tenk at vi nå snart er ferdig. Takk for at jeg har fått blitt kjent med deg. Du er en sprudlende humørspreder, som ikke er redd for å vise hvem du er. Du er en vanvittig sterk person, både fysisk og psykisk, og det er beundringsverdig hvordan du jobber på videre, selv når ting er litt vanskelig. Jeg gleder meg til å se deg vokse i veterinæryrke. Takk for tiden på skolen, klinikken, studieturer, bilturer til Adamstuen og ikke minst at du alltid inviterer oss mødrene på fest. Burde nok også møtt mer opp på trening, meeen det får bli i et annet liv
Du er alltid velkommen til Vestlandet
Kiss and love , Agnes
"Kjære Idun! Hva er vel gruppetimer på Eika uten deg? Det kan ingen tenke seg. Takk for alle motiverende ord, spesielt på dager der treningslysten ikke er stor. Smilende, sprudlende, inspirerende og glad, med deg blir treningen alltid bra! Rim og regler til side - Idun, takk for at du møter opp hver eneste uke for å dele din treningsglede med oss. Det er et høydepunkt i vår hverdag og vi gleder oss til hver eneste time. Vi ser hvor mye innsats som ligger bak og setter pris på at du fortsetter år etter år. Vi kommer til å møte opp så lenge du er der! Eika (og alle studentene i Ås) er heldige som har deg. Vi sees på neste trening! Stor klem fra din trofaste Step-gjeng".
Med vennlig hilsen
Malin
Kjære Idun! Tenk at vi var så heldige at vi fikk bo i samme hus på Ås! Vi fant på så utrolig mye morsomt det året vi tre bodde sammen; temafester, x antall vors, middager, trening og ikke minst spilte vi ut flere blokker med maxiyatzy. Det er flere grunner til at vi liker deg. Du er raus og omtenksom. Du setter deg høye mål og går alltid all in når du bestemmer deg for noe. Du er en god samtalepartner. Du ser andre mennesker. Og noen ganger er du morsom! Du rocker både rollen som gruppetreningsinstruktør og veterinærstudent. Vi er stolte av deg, og er sikre på at vennskapet vårt varer livet ut!
Stooooor klem fra dine favoritter: Åse og Guro
I Brekkeveien har det under koronatiden hengt en plakat med påskriften “På By’n”. Den hang der fordi Idun syns det ble for gæli med alle de stengte utestedene, hun sørget dermed for at alle venna hennes fikk danset og drukket nok under en ellers ensom tid. Idun arrangerte hytteturer, bålturer og Ølympiske Leker. Hun åpnet “Kaisas Bar” med egen meny i anledning undertegnedes bursdag. Visse drakk nok til at ambulansen ankom, men det snakker vi ikke om.
Jeg er så heldig som ble kjent med Idun rett før pandemien, da det smalt dannet vi kjapt en kohort. Du bar meg gjennom masteroppgaven. I form av fast og flytende føde, middagsdansen og hundebunader motiverte du meg til å holde ut og sørget for at jeg ikke kreperte av kjedsomhet i den mest stusslige tiden. Vi inngikk en byttehandel hvor du skulle lære meg å trene mot at jeg skulle lære deg å drikke. Det siste var enkelt, det første strever du med fortsatt. Jeg er litt usikker på hva du fikk ut av den handelen, men jeg er evig takknemlig for at du stadig holder ut.
Du er klok, stødig og særs handlekraftig. Der hvor jeg er treig sørger du for at ting blir gjort. Du syns eksempelvis at jeg drøya for lenge med å kjøpe leilighet, da dro du like gjerne på visninger istedenfor meg. Jaggu ble det ikke kjøp også. Idun er den som slenger seg med på en ukes spontan roadtrip på fire timers varsel. Ved avreise er ikke bare alle overnattingene planlagt, det er også pakket nistemat.
Kjære Idun, takk for at du er så sterk at du våger være sårbar. Vi er mange som har hatt glede av visdomsordene dine under gruppetimene og det er en av mange årsaker til at vi alltid kommer tilbake. Tusen takk for evig mange minner, hundene og jeg er veldig glade i deg.
Mange klemmer fra Kaisa, Loffen og Binders.
