To brune: Tord Kristian “F.” Andersen
To Litago med
Tord Kristian “F.” Andersen
Bebrillet, med skjegg i trynet, og sixpence hvilende på hodet møter vi Tord i hans andre hjem: Tuntre-kontoret. Her sitter han godt planta i den brune skinnsofaen omringet av utallige Tuntre-utgaver fra alle år klistra på veggene.
For ham rommer dette stedet minner fra ulike saker, redaksjoner, venner og ideer. På bordet har han satt fram sin favoritt drikke: Litago! En drikke han har konsumert i store mengder gjennom sin tid i Ås. Vi starter intervjuet med å skåle Litagoene før Tord utbretter om sitt Ås eventyr.
Journalist: Marie Tjelta
Fotograf: Tuva Hebnes og Elina Turbina
Kunsten å fryse et øyeblikk
Han vokste opp på Nesodden, et snodig sted utenfor Oslo. Å bo nærme skog og sjø er noe som har preget oppveksten. «Ås er så klaustrofobisk!» Siden han har vært liten er det spesielt to interesser som fremheves: Hatter og foto. Tord har brukt hatter og luer siden barneskolen. «I første klasse fant jeg en hatt utenfor huset mitt, og siden har jeg brukt hodeplagg. Den hatten har jeg for øvrig enda.» Interessen til foto går tilbake så lenge han kan huske. “Jeg har alltid tatt bilder, så for meg er det toppen av Maslows behovspyramide” Å ta et bilde handler for ham om å fryse et øyeblikk. “Det er litt som visuell poesi. Det minnet vil jeg alltid kunne gå tilbake til å se på.”
Lov å ombestemme seg
Etter ett år på fotolinje på folkehøgskole var Tord klar til å ta fatt på studielivet, men det skulle ta noen forsøk før han endelig fant sin rette vei. Han prøvde ut både Geofag og Arkivvitenskap i Oslo uten at dette var riktig for ham. Det er en viss ironi i at begge disse årene hadde han NMBU på andreplass da han søkte studier, så tredje gangen tok han en sjans og tok det på første plass - dette ville vise seg å bli hans endelige hjem.
Da Tord kom til Ås var han fast bestemt på å ikke engasjere seg i noe annet enn skole, ettersom det var viktigere å endelig fullføre en utdannelse. Dette varte ikke lenge. Allerede i fadderuka ble han introdusert for Tuntreet. Han kræsja på sofaen hos en kamerat og da han våknet kom han i prat med en tidligere fotoansvarlig som fikk han til å ta kontakt med avisa. I starten så var det bare en unnskyldning til å ta bilder. «Da jeg så Tuntrehyllene første gang, tenkte jeg at det ikke var så interessant egentlig.»
Når han ser tilbake på det, så er det med glede for at han gikk utenfor komfortsonen og prøvde noe han var usikker på. “Det er lov å ombestemme seg og like ting bedre enn du tror”. Denne studentavisen skulle nettopp vise seg å bety mye for ham de kommende årene. En ting han likevel per dags dato ikke har prøvd seg på er foreningslivet. Til tross for likheten til Rævne sine luer kan Tord røpe at han er en BEdrager, og ikke tilkjenner seg medlemskap i hverken kor eller sosial forening. «Det er uansett flere som tror jeg er med i Lærken,» humrer han.
Største kjærlighet på Ås
“Tuntreet er min første og største kjærlighet på Ås”. Denne utgaven er den 45. han bidrar til. At han nå er på femte år på geomatikkstudiet har kanskje mer med ønsket om å bidra frivillig, enn ønsket om å skrive master. Opprinnelig var planen å stille til redaktør for Tuntreet da han fortsatt var på bacheloren, men da han ble oppfordret til å søke redaksjonssjef for UKA 2020 ble dette utsatt. Den naturlige løsningen var selvfølgelig å fortsette med master slik at han kunne stille som redaktør året etter. «Jeg skal jobbe resten av livet, dette her kan jeg bare gjøre nå,» reflekterer Tord over valget.
Korona: morsomste og verste tiden av studietiden
Midt under planleggingen av miniUKA traff koronapandemien. De første dagene og ukene beskriver Tord som veldig morsomme. «Vi drev jo bare å så på film hele dagen.» Det var når ukene ble til måneder at ting ble verre. Det at man likevel fikk arrangere UKA tenker han i ettertid over som et mirakel. «Jeg ventet konstant på at alt skulle bli avlyst, men det skjedde ikke.»
Umiddelbart etter UKA ble Tord valgt som redaktør for Tuntreet. For ham er det viktig å ta valg av de riktige grunnene, og det å være Tuntreet sitt ansikt utad var noe han tok gravalvorlig. Tord forteller at han kan huske at det var ganger hvor han lå utslitt og immobil i senga uten motivasjon til å reise seg, men det at han hadde ansvaret for Tuntreet fikk ham opp.
Tuntreet var helt essensielt for Tord å holde seg i gang under koronatiden. Det var ikke alle som fikk anledning til dette, spesielt våren 2021. Tord var fult klar over at dette var “Et snev av normalitet som resten av Studentsamfunnet ikke fikk anledning til”. Ettersom Tuntreet ikke var avhengig av fysisk oppmøte fikk avisen drive tilnærmet normalt i et ganske unormalt Studentsamfunn. «Jeg var på mange måter på riktig sted til riktig tid, til feil tid»
En gammel sjel
Tord finner frem en av de tykke bøkene i hyllene på TT-kontoret. Han dytter brillene lengre opp på neseryggen og blar gjennom de store sidene. Under bakteppet til 75års-jubileet til Tuntreet bestemte han seg for å dekke hele Tuntreets historie, men hvor skal man starte? Jo, å lese gjennom alle i underkant 800 utgavene selvfølgelig. Senere har han også blitt «uoffisiell» arkivansvarlig på Samfunnet, da arkivar ikke lenger er en stilling på Samfunnet.
Tord tenker høyt om at det er noe med mystikken i å gå tilbake til kildene. «For meg gjør det en tid som ikke eksisterer lenger levende». Han synes arkivet til Samfunnet og Tuntreet er alt for interessant til å la gå i glemmeboken. «Hvis ikke noen skriver det ned blir det jo glemt!». Han har fått et innblikk i studentenes hverdag for over 75 år siden og har egentlig innsett at studenter er studenter, nå som før.
En dannelsesreise
Etter endt redaktørtid skulle han egentlig sette seg i baksetet, men det var før han begynte å snuse på UKErevyen. «Jeg må innrømme at jeg lusket mye i kulissene til revyen UKA 2020.» Vippepunktet hans var da han gjennom Tuntreet intervjuet Halvor Holtestaul, som hadde vært revyskuespiller og revyforfatter i mange år. Holtestaul beskrev det å drive med revy som «det beste jeg har gjort». Tord søkte, og fikk jobben som forfattersjef. I etterkant beskriver han revy-tiden som «veldig gøy, men selvutslettende». Han forteller videre at revyblokka er noe for seg selv. «De jobber utrolig hardt, hardere enn UKEstyret er villige til å forstå, og det er litt ironisk med tanke på at UKA tradisjonelt har vært en kulturfestival, og ikke en konsertarena.»
Til tross for harde stunder er Tord glad for å ha kastet seg ut i det. Han beskriver seg selv som en gummistrikk, at strikken er tøyelig og du kan tøye grensene dine, så lenge strikken ikke ryker. « Jeg unner alle det å kjenne hvor egne grenser er.» Tord er egentlig en innadvendt type som ikke liker å snakke høyt i forsamlinger, så for ham så er det å være frivillig på Ås hans dannelsesreise. «Det er en forskjell på å studere og å være student»
Tre rørende øyeblikk
Tord er en tungrørt kar og det er ikke ofte han har opplevd å bli grepet. Men han har tre distinkte minner han drar opp. Den første var den gangen han vant en Oscarspris i Tuntreet for beste bildeserie på sitt andre semester. Han beskriver det som øyeblikket hvor han følte at han virkelig bidro til Tuntreet og ikke bare var der.
Den andre gangen var på 75års-jubileet til Tuntreet. En redaktør fra 70-tallet for Tuntreet hadde banet seg gjennom folkemengden for å rose arbeidet han hadde gjort for historieserien og at han hadde tatt 70-tallet på kornet. «Det er det største komplimentet du kan få … at man har skrevet det slik som det var, selv om du ikke var der selv».
Den tredje gangen Tord opplevde å bli rørt var under UKErevyen da den siste strofen under studentpremieren ble sagt. «Det jeg kommer til å sitte igjen med, er ikke det jeg har gjort, men hvordan det fikk meg til å føle meg.» Avslutningsvis legger Tord til at han stilte spørsmål til hvorfor Tuntreet ville ha To Brune med ham i sin temautgave om sex. «Til jeg innså, at jeg er jo helt åpenbart universitetets største sex-symbol» med et lurt smil om munnen. Jaja, ingenting galt med selvtilliten hvert fall. Vi ønsker Tord lykke til videre i livet uansett
Hilsner til Tord
Hey dude!!
Nå er vi her, etter 4,5 år med deg i TT, og det er DIN tur til å få to brune. Det er på sin plass at du får dine egne sider dedikert til bare deg, for det kan umulig være noen andre som har vært like dedikert til Tuntreet.
Dine utallige timer på TT-kontoret må ikke glemmes. Pirking på detaljer i Photoshop som kun vi vet om. Uendelige stabler med TT-arkiv der det stikker lapper ut over alt. Frenetisk skriving på artikler og ledere til siste øyeblikk. Skravling i tide og utide. Nintendo Switch og Mario Kart. De hysterisk morsomme snappene dine, keep it up. Anekdoter, historier, film (spesifikt LoTR), historiske fakta om TT/Samfunnet/NMBU/NLH/you name it, idemyldring, hatter, lista er lang. Nevnte vi anekdoter? Her har vi en om deg:
En forsommer gikk to redaktører fra Samfunnet mot Åsgårds skole, midt på sletta møter de den nylige ansatte Curt Rice. Tord introdusere dem ved å si: “ Det er vi som er Tuntreet”.
Tuntreet er mer enn bare to redaktører, men du har hatt mange av de resterende rollene også. Du er et ja menneske som alltid stiller opp på kort varsel, og uten å forvente noe tilbake når man trenger noen å støtte seg på. Tusen takk for alt du har gjort, er og kommer til å gjøre/være!
Så til neste gang vi sees: Hvilken hårsveis/skjeggstil har du nå? Det er aldri godt å vite.
Hilsen fra gode venner i Tuntreet
Kjære F. Vi har kjent deg i snart to år (Helga har kjent deg i Fem år). Det er en gave å ha mennesker rundt seg som er seg selv så mye som du er. Som Tion Medon Fortjener du mer skjermtid. Du har en væremåte som er så gjenkjennelig at vi bruker deg som reFeranse For å Forklare hvordan andre oppFører seg. DerFor Fortjener du en egen Fanwiki, og der ville Følgende artikler vært mest lest: Hatter, Switch, Mario Kart, Guttevors, Fs Fanwikier.
“Du er en av de rareste personene jeg kjenner”, sa noen til deg på ungdomskolen. Det er treFFende, For hvem andre kommer til premieren på egne revyer i Leprechaun-drakt?! Du er som en hobbit. Du lever i din egen verden, men når noen må bære ringen til Mount Doom er ingen mer verdig. Du lever ikke på lembas, men nyter Litago til Frokost og second breakFast. Som Pippin skvetter du deg gjennom livet, og du lander på beina blant gode venner uansett. Du har kontroll på mye til å ha såpass liten kontroll. Ingen kan så mye unødvendig som deg, og godt er det, For det blir det revy og gode minner av!
Hilsen KK
Tord. Det er ganske utrolig at en fyr kan vite så mye, men samtidig så lite. Tuntreet, som dette så poetisk står skrevet ned i, har vært viktig for oss begge. Vi møttes når jeg blei rekruttert inn for å kjøre bladet rundt på campus, og du skulle hjelpe. Et par år bodde vi sammen. Når korona kom, var det vel hovedsakelig vi to som holdt fortet hjemme på Mølla. Jeg aner ikke hvor mange filmer vi så, og heller ikke hvor mange turer vi gikk Ås' relativt lite eksotiske natur. Jeg er glad for at jeg hadde deg på laget for å drive fram Tuntreet det halvåret. Du gjorde tida under lockdown så mye mer levlig for meg, så veit du det. Du er en god venn. En som bryr seg om det andre tenker. En knallgod redaktør. Og du har jævlig dårlig humor, omtrent like dårlig som min. Så Tord. To Brune. En milepæl for en Ås-borger. Gratulerer! Takk for lån av sofa. Det blir sikkert flere bakfulle morgener og pannekaker på nasj de neste 50-60 åra. Vel blåst! PS: Bobby killed a guy.
Hilsen Herman
