Den perfekte lesesal – ønskedrøm eller virkelighet?

Tuntreet og AU-medlem Vegard Sjaastad Hansen deler et felles håp om at den perfekte leseplassen finnes. Sammen begir de seg ut på jakten, som tar dem opp og ned trapper, inn og ut dører og flere år tilbake i tid, til den gang lesesalene var en skikkelig kampsak ved NLH.

Journalist: Ingvild Lauvstad

Fotograf: Margit Schrader Haugland og Nathalie Genevieve Bjørneby

Før vi begir oss ut på jakten, tar vi et møte på kontoret til Studenttinget og AU for å avdekke sagaen om NMBU og lesesalene. «Antall leseplasser har fryst i en del år nå, men studenttallet har jo økt», påpeker Vegard. «Det er vanskelig å kartlegge hvor mange som benytter seg av lesesalene, det er lettere å finne data på grupperom som kan bookes. Pandemien har nok hatt en innvirkning», sier han videre. Behovet for flere plasser avgjøres på fakultetsnivå, men Vegard understreker at AU kan ta saken videre hvis det berører store deler av universitetet. «Er man misfornøyd med lesesalen i seg selv, finnes det en nettportal for å melde behov, f.eks. dårlig ventilasjon», forklarer Vegard. «Sånt er universitetet flinke til å fikse fortløpende».

«AU har korrespondanse fra 80-tallet mellom studenter og universitet, hvor studentene kjemper om penger til å dekke leie for et eget lokale siden kapasiteten på lesesaler var sprengt», kan Vegard fortelle med et smil.

Dagens behov for lesesaler er nok mindre akutt - men kan man sitte overalt? «Det er ikke et spesielt reglement for masterplasser, det viktigste er at man viser folkeskikk – flytt deg hvis noen har reservert plassen», er siste formaning fra Vegard før jakten kan begynne.

Urbygningen

I Urbygningen - selve perlen av universitetets mange bygg, finner man lesesaler over to etasjer. Bygget er ikke bare forbeholdt LANDSAM-studenter, og plassene kan brukes av alle. Masterlesesalene i toppen av bygget er lyse og rolige, har et tradisjonelt preg, og en retro loftsfølelse. Leseplassene fordeler seg på fem rom av ulik størrelse. Det er kjøkkenfasiliteter (ja, de har mikro!) og man kan nyte godt av et areal for avslapping, med god utsikt over universitetstunet.

Det er imidlertid ett minus - dog et uanselig minus for den spreke NMBU-student – at man må klyve fire etasjer for å kunne gå inn dørene til disse praktfulle rommene. For den som ønsker litt færre trappetrinn, kan man benytte den mer klassiske lesesalen innerst til venstre i 3. etasje. Men frykt ikke! Urbygningen har en heis, så det er kanskje ikke et problem tross alt.

Sørhellinga

Sørhellinga kan på mange måter regnes som hovedstaden i NMBUs imperium av lesesaler. Den største salen er fordelt over tre områder hvor pultene er adskilt med skillevegger i fasjonabelt oransje. Mekka befinner seg rundt et stort, åpent område for avslapping, med kjøkkenfasiliteter (ja, de har mikro!). Alt dette oppdager man først når man kommer seg over at bygget benytter det engelske etasjesystemet, og at 1. etasje egentlig er 0. etasje.

Noe som skiller Sørhellinga fra de fleste andre lesesalene, er forbudet mot sko inne. Et minus vil kanskje noen si, men for oss som liker å kjenne tærne få skikkelig rom til å bevege seg, eller liker å kjenne de romslige tøflenes myke stoff mot huden, er dette et skikkelig pluss.

TF – bygget

I vårt alles kjære TF-bygg finner man også noen lesesaler. Dog er disse noe smale, til den grad at noen av dem fint kan benyttes som store grupperom - hvis man er mange nok og ikke egentlig har planer om å få gjort noe skolearbeid (forutsatt at det ikke sitter noen der allerede, husk folkeskikken!). Kjellerens lesesal har Stressless-stol (som i beste fall demper fengselsvibbene til en viss grad), og er naturlig nok en masterplass. Tuntreet dømmer ikke, da det å skrive master kan være hardt for både hode og rumpe.

Bikuben

Hvis man ønsker mer liv og røre, er Bikuben et fint sted. Her har man både kantine og det som NMBU selv omtaler som «studiesoner» - en mellomting mellom lesesal og kantinebord. Man kan velge om man vil ha mye lyd rundt seg ved å sitte i kantineområdet eller på bordene på toppen av tribunen, litt mindre lyd på grupperom, eller om man foretrekker total stillhet i lesesalen «Glassvingen». En stor bonus er salens store hjørnevinduer ut mot den lille skogen utenfor Bikubens bakre vegger. Hvis man er heldig og kaprer en plass langs disse vinduene, kan man se fram til en dag inne, men som nesten føles som en dag ute.

Veterinærbygget

Hæ? Må man ikke være veterinær for å sette sin fot innenfor veterinærbyggets vegger? Vegard oppfordrer alle til å benytte seg mer av universitetsbiblioteket, som er felles for hele universitetet. «Det hadde vært fint hvis vi alle sprer oss litt mer ved valg av lesesal. Veterinærene kan også benytte seg av alle lesesalene på campus» forsikrer han, da vi entrer byggets veldige foajé.

Siden universitetsbiblioteket er nettopp et bibliotek, er det veldig stille og rolig der. Her kan man velge både klassiske kontorstoler, eller dype, gode lenestoler for en god økt lesing av både pensum og annet. Ellers er det mange kule arrangementer på biblioteket, og Vegard håper alle tar turen dit neste gang det skjer noe!

Veterinærbygget

Tårnbygningen

Det kan gjerne føles litt som om Tårnbygningen, på samme måte som Ur, er satt av for Handelshøyskolens studenter, men lesesalene er åpne for alle. Kjellerens lesesal får kanskje prisen for morsomste planløsning. Den fordeler seg over to etasjer, men området er helt åpent med en trapp opp til 2. etasje. Selv om man sitter for seg selv i 1. etasje, deler man rommet med alle som sitter i 2. etasje også. Dette kan føles fint, men samtidig også litt trangt - lesesalen er definitivt verdt å sjekke ut! Et pluss er at dette er en stille lesesal for dem som lett blir distrahert, eller bare ikke ønsker å få med seg alt sidemannen opplevde forrige fest.

Jordfagbygget

Jordfagbygget kan for de som ikke tilhører MINA, oppleves som et aldri så lite mysterium. Bygget huser blant annet NITO og IT-avdelingen, samt en labyrint av rom og lesesaler. «Et mer uoversiktlig bygg har jeg ikke satt fot i», sukker Vegard, mens vi stiger ned i jordfagbyggets indre dype, også kalt kjelleren. Her finner vi en lesesal med et koselig kjøkkenområde (usikkert angående mikro!). Vegard forteller legenden om den gode kaffen på jordfag, og den må man nok til byggets kjøkkenområder for å teste selv!

BIOVIT

Det siste bygget som blir trålet for lesesaler, er BIOVIT. Her er leseområdene mer åpne, med bord og stoler, noen uten skillevegger, andre med. Det er ellers lyst og fint. Vi greide faktisk å finne en heve/senke-pult, men denne var reservert, og det er sikkert en student blant alle NMBUs kloke, unge hoder, som trenger akkurat denne pulten. Tuntreet forbeholder seg likevel retten til å drømme om en heve/senke-pult i framtiden.

Konklusjon

Etter en intens jakt kan Tuntreet konkludere med at det finnes mange flere lesesaler enn vi var klar over og man ikke må sitte sammen med hele universitetet på Sørhellinga. Vegard oppfordrer alle til å benytte seg av hele NMBUs spekter av lesesaler, og etter en god jakt er vi overbeviste om at den perfekte plassen faktisk finnes. Det er dog opp til deg selv å finne den, og her har du fått menyen servert. Lykke til!