Kamara? Kem'ere?
Kamara? Kem'ere?
Dersom man skal nevne én artist som har fått prege studiestarten for årets studenter, er det ikke vanskelig å si Kamara. Som første artist på Samfunnet på 1,5 år (nei, UKA telles ikke), og som en av flere til å bidra på åpningen av Veterinærbygget, har Kamara uten tvil fått satt sitt preg. Tuntreet har brukt anledningen til å intervjue henne.
Journalist: Tord Kristian Fjellheim Andersen
Fotografer: Partap Singh og Margreta Brunborg
«Kamara hater Ås»
Etter en lengre lydprøve møter vi en kvinne med lys grønn kjole, og et smittsomt smil. Hun introduserer seg selv som Fatumata, bedre kjent under etternavnet og artistnavnet Kamara. Det er første gang hun er i Ås får jeg høre, men selv om Kamara aldri selv har studert, har hun helt klart levd studenttilværelsen. Billig mat og alkohol er ikke ukjent for henne. For tiden jobber hun i bar på deltid. Selv som ikke-studerende student, innrømmer hun at hun aldri kunne tenke seg å bo her, og beskriver seg selv som en storbyrotte. Livstilen har en sterk sammenheng med hvor bestemt hun har vært på å satse på musikk.
Artistdrømmen
Den tidligere urørt-finalisten har «alltid» visst at hun skulle bli popstjerne, helt siden hun var en ung jente. Kamara forteller at hun setter mål for seg selv, men stresser ikke om det går skeis. Det at hun tar det som det kommer er mye på grunn av den personlige lidenskapen, mer enn et ønske om en karriere. «Jeg skriver for meg selv» røper artisten. Samtidig tror hun på konseptet «death of the author», og føler ikke nødvendigvis at hun «eier» sangene etter de er utgitt, det er alle de som hører på. Apropos det, via Spotify for artists kan hun røpe at de som hører mest på sangene hennes er 40- og 50-åringer.
3 KJAPPE
Favorittdyr: Orangutang, hunder (spesifikt border collie)
Hvor skal du reise når korona er over:Jamaica og dra på reggaefester
Sær mat du liker: Skive, smør, leverpostei med hvitost på toppen
Låtfabrikant
Når det gjelder å skrive sanger tar hun ofte inspirasjon fra venner, familie og filmer. Tekstene er ofte veldig personlige og fungerer litt som en tidskapsel. De reflekterer den hun var på den tiden og Kamara har ofte tenkt «Lol, hva faen loket du med» når hun synger tre år gamle sanger. Dette gjelder riktignok mest hennes egne sanger. Når artisten skriver for andre gjør hun det på bestilling, og tilpasser behovene til de hun skriver for. Samme kan sies når hun bidrar til andres sanger. Uansett er det tydelig at å skrive låter til seg selv er en stor lidenskap. «Det er lættis å skrive låter for andre, men jeg har veldig vanskelig for å ta imot låter [fra andre] selv».
«Lush Life»
I sangen 20-something lyder en strofe Make time, lush life, så hva er egentlig lush life for Kamara? «Ja, det er jo lush life» ler hun. «Det er det optimale… Det du har lyst til å få ut av livet». Det er likevel ikke bare lett, noe hun utbroderer om gjennom sangen Young Dumb Foolish Girl. Jo mer voksen du blir, jo mer skjønner du at ingen egentlig har peiling. «You sold me a fake dream!» sier hun litt halvfrustrert, og tenker tilbake til kvartlivskrisen hun hadde når hun flyttet til Oslo alene.
Helt personlig
Ellers er Kamara selvutnevnt dronning av prokrastinering. Når jeg spør hun hva hun egentlig bruker tiden på utenom musikk nevnes youtube-klipp av folk som bygger hus av ingenting ute i jungelen. «Når du først havner i et 'youtube rabbit hole' så er det vanskelig å komme ut». Minst like interessant er lidenskapen for True Crime sjangeren. Hun er også glad i mat, spesielt alt asiatisk, indisk, vietnamesisk og vest-afrikansk.
Å stå på scenen
Så hvordan er det egentlig å opptre? Det går fint, men når jeg spør hva som går gjennom hodet hennes når hun synger nevner hun noen ganger de rare tankene som løper gjennom hodet hennes. «Hva om jeg biter mikrofonen nå?», «Jeg har skikkelig lyst på sushi, håper ingen stjal nigiri biten min backstage», «Har jeg klippet neglene?». Å cringe over ting hun har gjort for flere år siden nevnes også.
When I'm Gone
Kamara har glede av musikk, og uttrykker klart at hun ikke har noen konkrete forventinger til hvordan musikken hennes skal bli mottatt. En ting er hun likevel klinkende klar på: «Musikken jeg lager kommer aldri til å dø». Mennesker svinner hen, men de utrolige tingene folk har gjort, kunsten de etterlater seg, det består. Kamara tenker seg om: «Jeg lager musikk, det er lættis, jeg koser meg», og er ikke det mer enn nok?
