Arkitekturoppgjøret - mer enn fasaden

Arkitekturoppgjøret - mer enn fasaden

Mange har i løpet av de siste ukene blitt bedre kjent med gruppa “Arkitekturopprøret”. Bevegelsen startet som en Facebook-gruppe for spesielt interesserte, og er nå å finne på Instagram med et bredt publikum. Gjennom kontoene kritiseres dagens monotone arkitektur, og det ropes sårt etter bygninger i lavere høyde, kvalitet i materialer og inspirasjon fra tidligere epoker. Arkitekturopprørets søkelys på dagens fasader og bygningers estetikk legger opp til en spennende diskusjon, men det kan også være starten på en større debatt om arkitekturen vi omgås. Det kan lede oss til helhetlig arkitekturopprør. 

Journalist: Ingrid Åsbø Sondov
Illustratør: Pauline Hovland

Arkitektur og byggeprosesser stiller oss kontinuerlig til veggs med vanskelige dilemmaer. De fleste synes campus ved NMBU er et fint sted å oppholde seg. Her finner vi en velholdt, bugnende park tegnet av landskapsarkitekten Olav L. Moen for snart 100 år siden, som omslutter ærverdige bygninger tegnet av arkitekten Ole Sverre. Å nyte lunsjen ved Andedammen eller i Vitenparken på en sommerdag er noe særegent. Å ha forelesning i Festsalen gjør at man føler seg som student med stor S. Likevel har ikke Veterinærbygget, den nye naboen i vest, blitt bygget etter samme konstruksjonsprinsipp, fått samme ornamentering og detaljrikdom som Urbygningen. Da måtte budsjettet blitt mangedoblet, eller prosjektets størrelse blitt kraftig redusert. Mange hadde undret seg dersom universitetsledelsen valgte tradisjonshåndverk framfor studieplasser og funksjonalitet i sin nye storsatsning. På den annen side hadde vi stusset, dersom veterinærstudentene skulle studere i en brakkerigg, slik som landskapsarkitektene har gjort lenge.  

Områder som Vollskogen som nå er regulert for bolig, reiser også spørsmål. Ås er den kommunen i landet som er spådd å ha høyest befolkningsvekst fram til 2040. Utbygging og utvikling er en naturlig del av planen for å huse flere innbyggere, samtidig som en bærekraftig utvikling nevnes som klare mål i kommuneplanen. Hvordan imøtekommer man begge disse behovene på samme tid? I storbyer snakker man om fortetting som en del av løsningen på å utnytte allerede bebygd areal bedre. Her spesialiserer arkitektkontorer seg på å omgjøre loft i bygårder til leiligheter, og på såkalt “infillarkitektur”. Men hva med plassutnyttelse på et sted som Ås? Når man bosetter seg her er det kanskje fordi man ønsker noe annet enn det en storby kan tilby. Man ønsker seg kanskje en hage hvor man kan dyrke litt selv, trampoline til barna, en hyggelig terrasse og kort vei til skog og mark. Det blir da et paradoks at når alle skal ha egen privat hage, spres boligfeltene ut, og enda mer urørt natur, matjord og rekreasjonsområder går tapt.  

Vi har lenge godtatt at det er de store entreprenørene og utviklerne som har fått sitte med byggeprosjektene i sin hule hånd. Lønnsomhet kommer i første rekke, og fagpersoner i andre. De med spesifikk kunnskap kommer ofte for sent inn i planprosessen. Dersom de med utdannelse i faget ble satt inn tidlig, og aller hest før utbyggere, kunne vi fått prosjekter med særpreg, og prosjekter som er lagt til steder de bør ligge og tar hensyn til andre ting enn lønnsomhet.  

NMBU utdanner landskapsarkitekter, plantevitere, regionsplanleggere, byggingeniører, økologer, naturforvaltere, agronomer, økonomer – alle med kunnskap som er relevant for et byggeprosjekt. Så når Vollskogen nå skal bygges ut, hvorfor ikke la studentene utføre mulighetsstudier for området? Som en del av et helhetlig og faglig begrunnet arkitekturoppgjør.