Sekularisering på Ås: Svekket religiøs tro og praksis

Sekularisering går ut på frigjøring av religiøse autoriteter og normer i samfunnet, og innebærer å ikke ha noen statsreligion. Flere melder seg ut av Den norske kirke, og mangfoldet av religioner øker med innvandringen. I denne artikkelen skal vi ta et dypp i religionens historie, og gjennom en undersøkelse gjennomført av Tuntreet se på hvilket forhold Ås-studentene har til gud, religion og livssyn.

Journalist: Sofia Basma Moen
Illustratør: Oda Braar Wæge

En verden styrt av religion
En tredjedel av verdens befolkning er kristne, og kristendommen er dermed verdens største religion. Over en milliard av disse er katolikker, 800 millioner er protestanter og i underkant av 300 millioner er ortodokse. Etter kristendommen følger islam med 1,6 milliarder tilhengere.

Hinduismen er den eldste av dagens store religioner, og er verdens tredje største med en milliard tilhengere. Buddhismen, med sine 500 millioner tilhengere, bygger videre på deler av det hinduistiske verdensbildet med gjenfødelse og karmaloven, men har ingen gud.

Jødedommen, kristendommen og islam har utspring i den semittiske tradisjonen som blir tilskrevet Abraham. Disse religionene er monoetiske, og baseres på at historien har en begynnelse og slutt. De oppstod alle i Midtøsten, og både kristendommen og islam bygger videre på jødedommen. Likevel er jødedommen den minste av de tre, med 14 millioner tilhengere.

Kristendommen startet som en liten jødisk sekt. På 300-tallet ble kristendommen statsreligion i Romerriket og den ble dermed den regjerende religionen i Europa. Senere ble den romersk-katolske og den gresk-ortodokse kirken splittet. Reformasjonen, hvor deler av Europa gikk fra å være katolikker til protestanter, ble utløst av Martin Luther på 1500-tallet. Ved kolonialismen og imperialismen mellom 1500 og 1900 ble kristendommen spredt til alle verdens hjørner. Fra år 610 ble islam grunnlagt på Den arabiske halvøy av Muhammad. Både islam og kristendommen spredte seg ved frivillig omvendelse, men også ved tvang, erobringer og kolonisering.

Kristningen av Norge
Det var vikingtog og handelsforbindelser Norge hadde med Europa, men også ulike misjonstiltak, som forårsaket kristningen av Norge. Kristningen gikk trolig over et par hundre år før Olav Haraldsson gjorde kristendommen til landets offisielle religion på starten av 1000-tallet. Eliten ble kristne først, mens for bøndene tok det lengre tid. De som nektet kunne miste eiendommene sine, bli torturert og i verste fall drept. På 1400-tallet eide kirken halvparten av all jord i Norge.

I 1536 ble katolisismen forbudt i Norge da den dansk-norske kongen bestemte at riket skulle være evangelisk-luthersk. Dette gjaldt frem til dissenterloven ble vedtatt i 1845. Denne loven åpnet opp for andre kristendomsformer enn kun den lutherske.

Kirkeforliket
I 2012 ble Den norske statskirke opphevet, og det ble innført en ny kirkeordning hvor kirken fortsatt er folkekirke med en egen lovparagraf i Grunnloven. 52% av NMBU-studentene er glade for at Norge ikke lenger har statskirke, og en tredjedel har aktivt meldt seg ut av kirken.

Kristendom på Ås
Den norsk lutherske kirke: På Ås er det 38% som har tilhørighet til Den norske kirke, noe som bare er halvparten av andelen i Norges befolkning. I nesten 500 år har denne protestantiske kirken vært den største i Norge. I verden finnes det 70 millioner lutheranere.

12% av de som svarte på undersøkelsen angir tilhørighet til andre kristne trossamfunn.

Norsk luthersk misjonssamband: Én student oppgir tilhørighet til dette trossamfunnet. Det ble grunnlagt i 1891, og har omtrent 50 000 medlemmer. Har hovedsakelig fokusert på misjonsarbeid, men definerer seg som et trossamfunn.

Pinsebevegelsen: Tre studenter ved NMBU svarer at de tilhører pinsebevegelsen, hvor én oppgir å tilhøre filadelfiakirken og én den karismatiske tradisjon. Den er både en vekkelsesbevegelse og et kirkesamfunn med opphav i USA i 1901, og kom til Norge i 1906. Innenfor pinsebevegelsen er det flere ulike samfunn og menigheter, og den er en av bevegelsene som vokser raskest i verden. Pinsebevegelsen har mellom 200 og 600 millioner medlemmer, avhengig av hvordan man avgjør antallet. Omtrent 40 000 av disse bor i Norge.

Adventistkirken: Én NMBU-student oppgir tilhørighet til adventistkirken. Den er et kirkesamfunn som holder sabbaten hellig og som tror at Jesus Kristus vil vende tilbake. Har 20 millioner medlemmer på verdensbasis og nesten 5000 medlemmer i Norge.

Ingen som har svart på undersøkelsen har oppgitt tilhørighet til islam, jødedommen, hinduismen, buddhismen eller ortodoks og katolsk kristendom.

Veganisme
En student angir veganisme som sitt livssyn, men det er nok flere på Ås som føler en tilhørighet her. I 2015 anerkjente likestillings- og diskrimineringsombudet veganisme som et livssyn. «Å være veganer er en måte å leve på som går dypere enn bare hva man spiser. Det er en etisk overbevisning om at dyr har en egenverdi, og denne overbevisningen styrer livsstilen vår», uttalte daværende leder for Norsk vegansamfunn.

Livssynshumanisme eller ingen tilknytning
Så mange som 39% av NMBU-studentene svarer at de ikke har noen tilknytning til et tros- eller livssynssamfunn. 9% av studentene svarer at de er medlem av Human-Etisk Forbund. Over dobbelt så mange har konfirmert seg humanistisk, men man er ikke automatisk medlem av Human-Etisk Forbund av den grunn. Human-Etisk Forbund forklarer humanisme som «et livssyn som setter mennesket i sentrum, og ser på vitenskapen som beste kilde til kunnskap om verden.» På verdensbasis tilhører hver sjette person livssynshumanisme eller har ingen tilknytning til noe tros- eller livssynssamfunn.

Gudstro
Nesten tre fjerdedeler av studentene svarer at de ikke tror på en gud eller at de ikke har noen spesiell oppfatning. Samtidig er 38% medlem av Den norske kirke og 70% har konfirmert seg kristelig. Det er tydelig at det er svært mange som er kristne på papiret, men som ikke har en gudstro. Det ser ut til at kristendommen for NMBU-studenter i større grad betyr tradisjoner og kultur enn gudstro og livsvalg. Heller ikke mange tror på gud utenfor et religiøst bilde.

Særlig den religiøse troen, men også praksisen, ser ut til å svekkes. Det foregår en sekularisering på Ås. Dette leder meg til spørsmålet: Vil gudstroens og religionens død gå utover menneskers håp og lykke? Eller er det nettopp dette som skal til for å oppnå en rettferdig verden hvor alle er like mye verdt, på tvers av kjønn, hudfarge og legning?