En lengre (og veldig hyggelig) samtale med Herborg Kollsgård

Etterkrigstid, strenge professorer, UKErevyer, frysere, vaskemaskiner og utviklingshjelp: En lengre (og veldig hyggelig) samtale med Herborg Kollsgård 

Noen har kanskje hørt legenden om ei dame som har sett alle UKErevyer siden tidenes morgen. Konstant gjennom de siste 70 år. En virkelig ildsjel. Så hvem er egentlig denne UKErevydama? Hvorfor gjør hun dette, og hva er hennes historie? Tuntreet har vært så heldig å få slå av en prat med Herborg Kollsgård. 

Journalist og fotograf: Tord Kristian F. Andersen

Den spede begynnelse 
Herborg vokste opp i Ås, på en gård helt på grensa mellom Ås og Vestby. Her var hun med på å drive gården med familie. Selv om hun aldri selv gikk på Landbrukshøyskolen har hun fortsatt fått med seg mye, både til UKA, men også rundt Samfunnet og Landbrukshøyskolen. 

Under krigen var samfunnet brukt av tyskerne, men etter dette brakte det løs med fest og moro. Hver andre uke var det samfunnsmøte, og etter det var det dans, noe Herborg deltok hyppig på etter hun begynte på gymnas i 1947. Som ung pike fikk hun da komme inn og danse med kandidatene på Landbrukshøgskolen. Det gikk mye i dans som vals, tango og foxtrot, men Herborg regner seg som et par år for gammel til at hun lærte seg swing, noe som etter hvert også ble populært. Når jeg spør om en kommentar til moderne dans så synes hun det er litt merkelig, med bare hopping opp og ned ikke nødvendigvis i par en gang. Før i tiden måtte jentene bli bydd opp. 

UKErevyen 
Det var i denne perioden Herborg begynte å se UKErevyen. Som ekte Åsborger ønsket hun å støtte studentarbeidet som ble gjort i hennes nærområde. Få personer kan sies å kjenne UKErevyen på samme måte som Herborg Kollsgård gjør, for siden 1946 har hun fått med seg hele 36 av 37 UKErevyer. Selv om hun har sett så godt som alle revyer siden, så er det nettopp hennes ungdoms revyer som sitter best, spesielt 46' 48' og 50'. Herborg arbeidet også som frivillig på noen revyer. Når arbeidet var gjort, fikk hun se resten av revyen fra bakerst fra salen. 

Proffer og gårdsbruk 
For å gi sammenheng til noen av sketsjene begynner Herborg å fortelle om professorene som fikk videreutdanning i USA, før de returnerte med eksotiske varer som frysere og vaskemaskiner. Da ble kona glad! På denne tiden fantes det fryselagre man kunne leie, men man hadde jo ikke noe eget selv. Dette var noe revyen hadde med i form av teksten Herborg spant opp fra eget minne: 

“Proffer i frøy hø i kok bæ og mø, stå i kø stipender strø, professor farer over sky over sjø vinker stolt av flott adjø, Winnipeg, Texas, Minnesota, Nevada, veldig flott derfra, nå kan vi norske forske alt de kan ha fra USA til Florida, fluefantomet med tolv kromosomer en rødblakk barokk kakkerlakk, fluer med klumpfot og kviser og purrer befruktet med tjukk pastinakk,  alt hva vi vil i fra klumprot til dill kan vi forske i USA, hva var de du da dollar vil ha, vi er i Amerika.”

Som ikke-student hadde ikke Herborg alt for mye med disse professorene å gjøre, men faren kjente tilfeldigvis en fra tidligere. Før i tiden var det ikke det store Universitetet det har blitt til i dag, og Herborg kunne navnet på flere av disse professorene – på etternavn vel å merke. Jeg blir fortalt at det bare var 5 linjer på denne tiden: Husdyr, skogbruk, utskiftning, meieri og hagebruk. Gården hjemme hadde blant annet samarbeid med Landbrugsteknisk og Plantevern, for å teste ut stort å smått av metoder og maskineri i form av såmaskiner, og skurtreskere. 

Foreningslivet i gamle dager 
Foreningene var forholdsvis stille under krigen, men jeg får se bilder fra 1947 (evt. '49) som viser sprøytetoget der X-Clusive stiftelser som PB, Nordlands Trompet, Hankattene og Trøndernes Fagforening deltok. Dette var på ettermiddagen, et mindre formelt alternativ til det mer formelle på dagtid. I sprøytetoget var det f.eks. folk som satt på klosett på tilhengere som del av opptoget. Tross alle andre endringer så har Ås-ånden bestått siden den gang. Tuntreet var å oppfatte som et medlemsblad for samfunnet forteller Herborg, så selv om foreningene ikke var ukjent for den øvrige befolkningen, så var mye av det skjult – den gang som nå. 

Senere erfaringer 
Etter å ha gått på husmorskole i Eidsvoll har hun bare bodd utenom Ås i to perioder. Det var på denne skolen hun møtte sin fremtidige ektemann. Han var militær, og på grunn av dette bodde hun mellom 55 og 57 i Bergen, og mellom 68 og 70 i Stockholm. Det var mens hun bodde i Bergen i 1956 at hun mistet sin første og til nå siste revy. På 70-tallet tilbake på Ås minnes hun om utenlandske studenter som fikk undervisning under Landbrukshøyskolen, før de og dro hjem med frysere, selv om de ikke skulle ha tilstrekkelig strømtilgang en gang. Nå var det vi som plutselig var Amerika. 

Det er ikke mye konkret jeg blir fortalt om de senere revyene etter dette, men til spørsmål om hun tror revyene har endret seg, svarer Herborg bestemt nei. Det er fortsatt politikere og andre kjente personligheter som for gjennomgå. Det er kanskje en høyere russefaktor over studentlivet generelt, men revyen består urørt. Om det er noe å nevne så måtte det være at det har i større grad blitt et show, og et større ensamble. Selv om hun selv bare har vært interessert i revyen har hun lagt merke til at UKEmaskineriet har økt over sine egne bredder. "Nå er det nesten studentrevyen som er det minste" sier Herborg tankefult. "Før var det bare revyen". I år har UKA i Ås jubileum, og det vil bli interessant å se hvordan den 50. UKErevyen velger å hedre disse tradisjonene. Og Herborg er selvfølgelig invitert.