Fra student til banebryter

«Bli en banebryter» var reklamen til NMBU da jeg startet å studere for fem år siden. Gjennom hele studiet hørte vi historier om tidligere studenter som hadde oppnådd store ting, gått rett ut i spennende og relevante jobber, og brukt kompetansen sin fra NMBU til å gjøre verden et litt bedre sted. I vår leverte jeg min master og fikk en spennende og relevant stilling etter kun noen få måneder. Jeg var i ekstase. Endelig var jeg en banebryter.

Jobben min innebærer en fin tittel i en svært relevant bedrift i forhold til utdanningen min. Det var perfekt. Men det tok ikke lang tid før jeg innså at det ikke var det jeg så for meg. På første møte spurte de; «Kan du skrive referatet?». Det var null problem, så jeg skrev referatet. Neste møte spurte de som det samme, og jeg sa «ja!» og gjorde det igjen. Og igjen. Etter en stund begynte jeg å stusse. I arbeidsbeskrivelsen min sto det at jeg skulle lede disse møtene, ikke skrive referatene. Jeg prøvde å si ifra, men fikk beskjed om at det var en del av opplæringen min. I tillegg ber sjefen meg om å gjøre oppgaver utenfor prosjektet som jeg er ansatt til. Typiske assistentjobber som å booke møterom og videresende e-poster. Det går greit, men jeg trodde jeg skulle bruke tiden min på å lede prosjektet jeg er ansatt for. Når jeg først får relevante arbeidsoppgaver, blir de dobbelt- og trippelsjekket av sjefen. Tilbakemeldingene er så omfattende at jeg ikke kjenner igjen mitt eget arbeid når jeg sender det ut.

I tillegg begynte jeg å merke at de ikke brydde seg om mine innspill. Selv om innspillene mine var basert på ting jeg har lært igjennom studiet, virker det ikke som at de helt stoler på at jeg vet hva jeg snakker om. En kollega fortalte meg: «Du må huske at du egentlig ikke vet noe om [fagfeltet jeg skrev master om].» Til slutt måtte jeg spørre rett ut «hvorfor er jeg egentlig her? Trenger dere egentlig kompetansen min?».

En av kollegaene som hørte dette utbruddet inviterte meg til en prat. Hun er en eldre kvinne med lang arbeidserfaring innenfor mitt fagfelt. Jeg fortalte henne hvordan jeg hadde hatt det på jobb. Hvordan jeg ble satt til assistent-oppgaver når stillingen min tydelig sa jeg skulle lede arbeidet, og hvordan jeg følte at de så ned på meg. Hun kjente seg igjen og sa: «du er en ung kvinne, det vil ikke være lett for deg. Men du må stå på. Ikke la deg tråkke på. Ta den plassen som stillingen din sier du skal ha. Vis de andre at du er verdt å ha der. Vis dem at du vet hva du snakker om. For om du ikke oppfører deg som en leder, vil du alltid være en assistent.»

Noen ganger virker det som at masteroppgaven har ingenting å si, og at det er mer viktig hvilket kjønn jeg har og hvor gammel jeg er. Jeg har tenkt at så fort jeg får mastergraden vil jeg kunne bruke kompetansen min til å gjøre verden en bedre sted. Men i stedet blir jeg møtt av fordommer og motgang. Jeg må jobbe ekstra hardt for å i hele tatt bli hørt og trodd på. Det er svært frustrerende og noen ganger har jeg lyst til å gi opp. Men man blir vel ikke en banebryter hvis man ikke møter motstand?