Masterpanikk
Masterpanikk
Skribent: Martin Hansebråten
Illustratør: Ingvild Sperstad
Vi har kommet inn i UKA – måneden med fæst. Det er tilfeldigvis også den tiden av semesteret hvor det begynner å gå opp for mange akkurat hvor stor masteroppgaven egentlig er. Og hvor mye arbeid som enda gjenstår (ihvertfall for de som skriver 60 poeng. 30 poeng merker ikke dette før rundt mars måned). Noen har imidlertid ikke kommet til en slik erkjennelse (enda), og har fortsatt en veldig ‘demure’ holdning til det hele.
En siste gruppe, som jeg regner meg selv som en del av, veksler mellom en eksistensiell angst der livet virker til å gå i grus, og en knusende ro over at prosessen går fremover, og at det hele kommer til å samle seg sammen til en fullverdig master til slutt. Noe det mest sannsynlig (?) også kommer til å gjøre. Her ved NMBU er det likevel også andre faktorer som tynger masterstudentenes sinn. Både enklere ting, slik som (manglende) kaffetilgang, og større strukturelle avgjørelser rundt oppgavetildeling. Begge deler påvirker imidlertid masterstudentenes hverdag.
Ulike tilnærminger og praksiser for tildeling av oppgaver på tvers av fakultetene gjør masterprosessen vanskelig. Det er ingen felles tilnærming for universitetet når det kommer til utdeling av oppgaver. Imens MINA har et førstemann-til-mølla prinsipp, har KBM gått over til et litt mystisk system som kort fortalt kan beskrives som en blanding av taekwondo og Lotto. Dersom det er stress å få tak i en oppgave, er det også en risiko for at stresset følger med over i skrivingen.
Videre preger diskusjonen rundt bruk av kunstig intelligens årets masterkull. KI er kommet for å bli, men reglene rundt bruk er ikke helt på plass enda. I et forsøk på å fikse opp i dette, har NMBU foreslått et reglement om våre dataprosesserende venner i eteren. Men disse (foreløpig foreslåtte i skrivende stund) reglene er alt for vage, og speiler ikke realiteten rundt KI-bruken ved de ulike studieprogrammene. For eksempel nevnes ikke bruk av KI i forbindelse med koding eksplisitt én gang i dokumentet deres. Kun en vag formulering om bruk i databehandling. Det er rett og slett for dårlig.
Masterarbeidet føles til tider som et skip lastet med KI-tvetydigheter, veiledere med stadig skiftende tidsskjemaer, mangel på kaffe, og en ustanselig strøm av arbeid som helst burde vært gjort forrige uke. Og oppi det hele er du selv ansvarlig for å løse alle masterknutene som måtte melde seg. Samtidig har man stor frihet. Frihet til bestemme seg for å ta fri når det kreves og jobbe når man må. Balansegangen mellom å arbeide jevnt, og å ikke brenne alt kruttet med en gang, er kanskje det mest essensielle oppe i det hele. Det er kanskje sånn en kan unngå å få masterpanikk.
En siste beskjed til NMBU: Fiks den jævla kaffemaskina på KBM! Å gi opp, og fjerne maskina, er ikke det samme som å løse problemet. Når en står opp om morgenen her er det større sannsynlighet for at NMBU har bytta rektor, enn at en kan få kjøpt seg en kaffekopp før forelesing på Åstveit.
