Kjære NMBU, jeg er ikke Norges mest fornøyde (internasjonale) student - men jeg har noen tips.

Kjære NMBU, jeg er ikke Norges mest fornøyde (internasjonale) student - men jeg har noen tips. 

Innsendt av Lindsey O'Neal
Oversetter: Vegard Sjaastad Hansen

Som svar på forrige måneds artikkel med tittelen "Kjære NMBU, jeg er ikke Norges mest fornøyde student - så langt", tror jeg at et internasjonalt studentperspektiv mangler i samtalen. Mitt håp er å belyse bekymringer som studenter kanskje ikke innser, og å oppmuntre til samtaler om inkludering ved NMBU. 

Da jeg først fikk vite at jeg skulle til Norge, googlet jeg NMBU-nettstedet, spent på å lære mer om min nye skole, og så at de var "kjent for inkluderende studentliv." Dette løftet om inkludering gjorde meg begeistret for muligheten til å lære om språket og kulturen i Norge, få norske venner og til og med lære av norske studenter i klasserommet. Men fra dag én ble jeg sjokkert over de mange hindringene jeg måtte overvinne for å føle meg som en vanlig student her i Ås. Selv om det alltid kan være vanskelig å tilpasse seg nye steder, holder NMBU de internasjonale studentene i sitt eget hjørne og kaller det inkludering. 

Velkommen til din nye boble 

Som “Kjære NMBU” skrev, er det en farlig boble knyttet til det å være i Ås. For internasjonale studenter startet det med vår første uke. De internasjonale studentene har en "fadderuke" før den ordinære NMBU Fadderuka. Dette betyr at våre sosiale aktiviteter, våre første venner og vår introduksjon var med andre internasjonale studenter. Siden internasjonal fadderuke foregår en uke før augustblokken, hadde ikke de norske studentene ankommet campus enda, noe som satte tonen for at vi ble isolert fra resten av universitetet. Selv om det er flott å møte mennesker fra ulike kulturer, tvang fadderuken oss inn i bobler. Det hjalp heller ikke at etter vår internasjonale fadderuke, hadde de fleste av oss tre uker fri. Det ble sterkt oppfordret til å bruke denne tiden til å reise rundt i landet. Bare de modige ble værende for å delta i den ordinære NMBU Fadderuka, som var smertefull for oss internasjonale studenter. Vi var utmattet etter de daglige aktivitetene i den forrige internasjonale fadderuken, og strukturen i Fadderuka gjorde det umulig å finne norske studenter med felles interesser. Det hjalp ikke folk å danne vennskap, fullstendig overså internasjonale studenter og utelukket internasjonal representasjon fra de populære foreningene og klubbene. Vi lekte ikke "bli kjent-leker", vi var ofte begrenset til små, klossete grupper, og de fleste aktivitetene inkluderte bare alkohol eller krevde at du kunne norsk. 

Å snakke med oss er en ulempe 

Selvfølgelig er det fullstendig logisk å snakke norsk som hovedspråk i Norge. Det er ikke det at det å snakke norsk er et problem. Snarere er det viktig å innse at den utilsiktede (og noen ganger tilsiktede) mangelen på engelsk ekskluderer den internasjonale studentmassen som ønsker å være en del av NMBU-samfunnet. Det er ikke for mangel på forsøk. Mange internasjonale studenter lærer språket, men norske studenter bytter til engelsk og tar seg ikke tid til å hjelpe oss med å øve - fordi det er kleint! Det krever innsats og mot fra begge sider, men det kan gi store belønninger om man jobber med det. Selv når det er upraktisk eller litt ubehagelig, er sannheten at de fleste norske studenter, ansatte og lærere har god kjennskap til engelsk, mens internasjonale studenter ennå ikke er flytende i norsk. Derfor er det urettferdig å legge forventningen på internasjonale studenter om å engasjere seg når vi ikke vet hvordan. Under mange feiringer på NMBU, som Fadderuka velkomst, Jubileum, Samfunnets frivillighetsorientering, og Grasskurs studentorganisasjonsmesse, ble kommentarer gitt på norsk. Det var tydelig at folk var villige til å etterlate oss til fordel for majoriteten, fordi det å snakke med oss var en ulempe. 

Større problemer 

Utfordringene internasjonale studenter møter ved NMBU reflekterer større problemer med flerkulturell integrering i Norge. Ikke-nordmenn møter en rekke usynlige utfordringer som gjør det vanskelig å passe inn. Det er begrensninger på arbeidstimer som begrenser vår inntekt, og det tar måneder å åpne en bankkonto, noe som betyr at vi ikke har Vipps og ikke kan kjøpe visse ting. For meg har jeg en viss fordel fordi engelsk er mitt morsmål. Men for mange internasjonale studenter og innvandrere som kommer til Norge uten å være komfortable med engelsk, blir det å lære norsk og gjøre hverdagsoppgaver vanskeligere. Mange av oss blir utslitte, og det gir fullstendig mening å finne trøst hos dem som snakker vårt morsmål. Over tid blir disse samfunnene etterlatt, dyttet inn i bobler, og verken de eller resten av Norge får virkelig dele alt de har å tilby. 

Takk til de gode eplene 

Det har vært mange gode epler som har vært unntak fra den bredere ekskluderende kulturen ved NMBU. Jeg synes at noen av de hemmelige tingene ved NMBU kan være ganske spesielle, som Tour de Kringla, Andedammen og Uka i Ås. Skoleånden og interne spøker kan føles tradisjonelle og - til tider - samlende. Jeg gir æren til de få norske studentene som deltok i den internasjonale fadderuken, organisasjonene som har lagt ut invitasjoner på engelsk og holdt presentasjoner på engelsk, og faddersjefene som fortalte meg om NMBU sine tradisjoner på engelsk, selv når de var fulle. 

Tips for å komme seg ut av boblen   

Til tross for alt har jeg et fantastisk semester og føler meg virkelig takknemlig for denne muligheten. Jeg har personlig hatt glede av å bygge relasjoner med mine norske romkamerater, klassekamerater og venner, men det har ikke vært en lett reise. Dessverre har jeg måttet komme meg forbi mange øyeblikk med avvisning, klassekamerater som ikke ville snakke med meg, faddersjefer som ikke inkluderte meg i festplanene, eller norske venner som droppet meg. Jeg har måttet komme meg ut av komfortsonen, prøvd å snakke norsk på en klossete måte, introdusert meg selv for nye studenter (noen ganger som tydeligvis ikke vil snakke med meg), meldt meg frivillig på Samfunnet og mange ganger ikke forstått hva som skjedde rundt meg, og brukt mye energi på å tilpasse meg Facebook-kommunikasjonskulturen for å delta på arrangementer.   

Mitt håp for alle - både internasjonale studenter og norske studenter - er at dere aksepterer at kulturell utveksling vil kreve innsats, men at dere må fortsette å prøve. Når du gir opp og holder deg til komfortsonen din, gir du opp muligheten til å få innsiktsfulle nye venner, lære nye språk og oppleve nye kulturer. Selv om det bare er én person, én klubb eller én mulighet, ta beslutningen om å berike tiden din på NMBU for å vokse som person og bidra til å gjøre campus virkelig inkluderende. 

Illustrert av Ingvild Sperstad