Skyt ikke hesten før rennet er gått

Hva drev folk med på vinterstid i Ås før i tiden? På jakt etter gode vintersporthistorier fra trakten tok Tuntréet kontakt med lokalhistoriker Håvard Steinsholt. Han kunne blant annet fortelle om hvordan skimiljøet i Ås var med på å endre skisporten til det bedre, og om hvordan dette ‘nesten’ resulterte i en hestemassakre.

Journalist: Trygve Bø Kongsbakk

Det stod i den trykte utgaven av TT01 2026 at bildene fra hoppbakken var arkiv, men dette er ikke riktig. Riktig kreditering er Helge Stikbakke

Tuntréet møter Steinsholt utenfor Boksmia. Det blir raskt klart hvorfor vi møtes akkurat der. Basert på tolkning av en gammel artikkel fra Akershus Amtstidende om et kombinertrenn på Campus i 1892, har han resonnert seg frem til at den første kjente hoppbakken i Ås må ha ligget i dette strøket. Hopp var den mest populære øvelsen den gangen, og avsluttet kombinertkonkurransen, som også besto av langrenn. I artikkelen kan man lese at en mann ved navn A. Utsond seiret, men Steinsholt spør seg om avisens journalist bommet på navnet, og om det heller kan ha vært telemarkingen Anders Upsond som svevde lengst i bakken ned mot Andedammen. Han forteller at Upsond var et stort navn i skisporten på den tiden og en tidlig skigründer. I Stockholm startet Upsond en profesjonell skiskole hvor de svenske kongelige var blant elevene.

Lange tider med vinteridrett

Den første preparerte langrennsløypen i Ås kom i 1972. Før den tid var det manuell tråkking som gjaldt. Fire mann krevdes, to for selve sporet og to for å lage spor til å sette stavene i. At det var Den Høiere Landbrugsskoles Skiløberforening som arrangerte det første kombinertrennet viser at det allerede så tidlig som på 1890–tallet var et aktivt skimiljø.

Ved langrennkonkurranser var det lenge hemmelig på forhånd hvor løypa skulle gå. “Kanskje var det av frykt for at du kunne kutte litt hvis du var kjent?” undres Steinsholt. Selv med hemmelige løyper var det noen gjengangere. Deriblant studentløypa som gikk fra Storebrand til Campus, videre inn i Nordskogen, via Bergfossen og Dylterud, og tilbake til mål på Storebrand. For å være god langrennsløper på den tiden, holdt det ikke å være god til å gå fort på ski. Løperne måtte også være i stand til å forsere de naturlige og unaturlige hindrene som løypa bød på. Det kunne være alt fra beitegjerder til bekker, veier og raviner. “Det å hoppe gjerder på ski var en egen del av idretten. Noen var innmari gode på det”, forteller Steinsholt.

Studentidretten

Det var et skarpt skille mellom studentidretten og den “sivile” idretten. Studentene holdt seg mer for seg selv, og studentmesterskapene var en stor begivenhet. I vintergrenene skal det ha vært flere møtepunkter og mer harmoni mellom de to gruppene: “Det var ikke så gærent som i fotballen og friidretten. Der var det hatforhold”. Studentene og skiklubben gikk blant annet sammen om å bygge lysløype i Nordskogen på 60–tallet. “Den var jævla tung. De benytta alle motbakker som var å finne der borte”, sier Steinsholt.

Fortidens vintersportarrangementer av den mer studentikose sorten lever videre gjennom PBs Hup–Cup og Kurt Stilles minneløp. Steinsholt forteller at ovarennet i tidlige Hup–Cup–utgaver startet på verandaen til professor Bøhmer på toppen av bakken ved Pentagon, og at bakken derfor bar det kledelige navnet Bøhmerwaldbakken. Også på den tiden var det en konkurranse fylt av luftige svev og knallharde landinger.

En tradisjon som derimot har falt fra på veien, er rennet Thorvald Trimmer Tremila hvor både trente og utrente studenter karret seg tre mil gjennom skogene før en real fest ventet ved målgang. Mens det var hard konkurranse om de prestisjefulle plassene øverst på resultatlisten, var det for listefyllet liv, røre og den etterfølgende festen som var den viktigste motivasjonen.

Likestillingskamp

Steinsholt forteller at skimiljøet på Ås spilte en sentral rolle i likestillingskampen i langrenn på 60–tallet. Norge hang etter når det gjaldt likestilling i idretten. Under OL i Oslo i 1952 ble det for første gang åpnet for at kvinner kunne konkurrere i langrenn. Det eneste landet som stemte imot, var Norge selv. I årene etter ble det åpnet for konkurranser for kvinner også utenom OL, men fortsatt var det lenge kun lov med konkurranse med stilbedømmelse for jenter. I Ås og Follo sa man seg ikke fornøyd med dette, og i 1962 fikk jenter delta i de lokale vinterlekene, til forbundets store forargelse.

I kampen mot forbundet fikk de støtte fra andre klubber, og jenter fikk etter hvert endelig delta også i resten av landet. Ved tiårsjubileet for jentenes inntog i 1972 ble Ås IL hedret med æren av å være arrangør for jentenes hovedlandsrenn.

Da det nærmet seg tid for jentehovedlandsrennet i Ås, var mangelen på snø prekær. Det lille som fantes rundt om ble forsøkt skrapt sammen, men smeltet raskt bort. Lenge så det ut til at rennet måtte flyttes, men like før den endelige avgjørelsen falt, begynte et kraftig snøfall. Plutselig sto man i en situasjon hvor pendelen hadde svingt helt over til en innstilling på avlysning grunnet for mye snø. Den nyinnkjøpte snøskuteren som skulle tråkke løypen taklet ikke snømengdene. Heldigvis var løypesjefen en løsningsorientert mann – og sjef i heimevernet i Ås attpåtil. Han så derfor sitt snitt til å kalle inn soldatene til tråkkeøvelse. Løypene endte da opp med å bli så fine at rideklubben ble fristet til å teste dem ut til hest. “Det har aldri vært så stor sjanse for billig hestepølse i Ås som da”, humrer Steinsholt.

Ønsker du å lese mer om hoppbakker i Ås skrev Steinsholt en lengre artikkel om de 51 kjente hoppbakkene i kommunen i 2020–utgaven av Follominne. Er du mer interessert i Ås ILs historie kan du lese i hans jubileumsberetning, med egen del med lokale røverhistorier, som ble gitt ut i forbindelse med klubbens 100–årsjubileum i 2022.