Stemningsrapport fra valgvaka på samfunnet
Stemningsrapport fra valgvaka på samfunnet
Hvorfor i helvete gjør vi ikke dette oftere?
Som vi kom fram til i forrige utgave av Tuntréet: valg er vanskelige. Men selv om vi liker dem eller ikke må vi til slutt deale med dem, uansett hvor lenge vi prøver å utsette å forholde oss til dem. Den 8. september kunne vi ikke lengre gjemme oss; det var nemlig på tide å ta et av de største valgene vi nordmenn kan ta, nemlig valg av nytt Storting. Bli med når Tuntréet avlegger sin rapport fra valgvaka på Samfunnet!
Journalist: Hanna Lindeman
Fotograf: Eline Marie Alm
I det undertegnede går opp trappa til Samfunnet er det tydelig at det er en aktiv kveld på huset. Ikke bare skal det være valgvake, men halvparten av alle foreningene på Ås har visst stuet seg inn i samtlige små rom akkurat denne kvelden. Det er opptak og øving om hverandre, med vekslende hell. Du kan jo se for deg at det er litt vanskelig å prøvesynge til drømmekoret når noen blæster “Bailando” som oppvarmingsdans i naborommet samtidig. Rosehagen er spesielt stappfull – og da mener jeg stappfull – av studenter som kniver om plassen til å kunne twerke på scenen i Aud. Max. sammen med DÅs. Hvorfor de ikke heller søkte om å bli spillsideansvarlig i Tuntréet skjønner undertegnede ingenting av. Uansett, tilbake til viktigere ting.
Inni Festsalen er det gjort klart til en litt annerledes fest enn vanlig. Det er satt ut sofaer, flere bord og stoler, og diverse tidsfordriv er lagt ut i form av kryssord, quiz og selvsagt tidenes beste valgvakebingo (signert Tuntréet, selvfølgelig). Før det braker løs for alvor kl. 21 går markedsføringsansvarlig Sivert opp på scene for å lodde stemningen litt.
Her settes det i gang avstemming på storskjermen, hvor første spørsmål er om folk er klare for valgvake. De fleste er heldigvis “KLAR SOM FA”, mens jeg selv faller under (mildt) “STRESSA”. Man kan jo lure på hva resten gjør i salen. Jeg håper de har det hyggelig uansett. Ellers er det nok mang en gammel NLH-student som snur seg i graven ved synet av stemmefordelingen i salen, med kun én i salen som stemmer Senterpartiet. Det er SV og MDG som er klart størst, og dermed er det tydelig at et borgerlig flertall ikke vil bli tatt så altfor godt imot her i gården. Bortsett fra hos den enslige rakkeren som ønsker Sylvi Listhaug som statsminister, da. Det er lov å drømme, det er det virkelig.
I det valglokalene stenger kl. 21:00 ruller NRK ut sin første prognose, og jubelen bryter ikke uventet ut i salen når det blir klart at det ligger an til rød-grønn seier atter en gang. KrF ligger an til å havne over sperregrensa, Frp gjør brakvalg, SV går ikke overraskende noe tilbake og MDG går fra én til rundt åtte mandater på Tinget. At Venstre havner under sperregrensa utløser spontan applaus fra en opprømt sjel et sted midt i salen. Fra Høyre sin valgvake får vi se flere skuffa blikk, ettersom de gjør sitt dårligste valg på tjue år. Ouch.
Selv er jeg derimot mer bekymret over at Klubben snart stenger, men blir sjeleglad når jeg oppdager at TTs egen distributør Tonje begynner å sette opp kiosk i hjørnet av festsalen. Festen er altså ikke over, det er drikke igjen, for å (feil)sitere DeLillos. Når nervene så har lagt seg etter første prognose er det bare å lene seg tilbake og følge med på sirkuset. Vi er innom flere av partienes valgvaker i løpet av kvelden, og mange i salen kan fornøyd krysse av ruter på bingokortet etter hvert som kvelden drar på. Arild Hermstad drar opp en grønnsak igjen: check. Både Jonas og Jens har på seg røde slips: check. Noen snakker om sperregrensa: check x100 000.
Det er god stemning og høy chillefaktor i salen. Det er flere som har tatt med seg diverse snop, og jeg kan se flere bord hvor både vanlig kortstokk og Uno er hyppig i bruk mellom slaga. Det er god variasjon i klær også, noen har gått for å være komfortabel, andre har dukket opp nokså pent kledd for anledningen. Jeg vet ikke om de håper at det skal tippe valget i deres favør, men jeg setter nå alltid pris på et fint og gjennomtenkt antrekk uansett. Klokka 22:30 er 99% av stemmene er talt opp, og halvparten av salen har dratt hjem. Jeg kan bare anta at de er fornøyde, og de kan dermed heller begynne å tenke på å rekke kl. 8-forelesningen dagen etter. Selv om det nå har blitt mørkt ute er jeg strålende lys til sinns, for selv om jeg ikke fikk bingo har jeg innsett én ting: Hvorfor i helvete gjør vi ikke dette oftere?
Samfunnet er da så utrolig mye mer enn festkvelder og revy. Å samles på denne måten føles så godt – så riktig. Hvor ble det av Samfunnet som studentenes storstue, og ikke bare festlokale? Gi meg visning av fotball eller Formel1 på storskjerm. Gi meg en teit film jeg halvveis kan følge med på mens jeg forgjeves prøver å få unna litt skolearbeid. Gi meg et sted hvor det er helt vanlig å gå bort til vilt fremmede og slå av en prat. Et sted det er naturlig å gå alene til, fordi man alltid blir ønsket velkommen av noen i det man går inn døra. Gi meg et tredje sted mellom lesesalen og hybelen hvor vi kan samle oss og prate, flørte, drikke (moderat), tulle, diskutere og fjerne denne fordømte ensomheten.
Gjør Samfunnet chill igjen!
