TABU TÅRNDATE MED REKTOR SIRI: TÅRNED ON ELLER TÅRN APART?
TABU TÅRNDATE MED REKTOR SIRI:
TÅRNED ON ELLER TÅRN APART?
Sola skinner, og jeg, en helt alminnelig skogfagsstudent, får tilbringe de aller første morgentimene av selveste kvinnedagen med den mest høytstående kvinnen i bygda. Jeg søker svar på følgende spørsmål: Kan jeg vinne rektors hjerte på halvannen time?
TEKST: ÅSMUND GODAL TUNHEIM
FOTO: INGUNN REIMERS
Siri Fjellheim, vårt flotte og nokså gåtefulle universitetsoverhode, har i hvert fall takket ja til å møte meg. En dame som henne, med en liten fjott som meg? Mange vil tenke at det er uhørt, og det har de rett i. Men like fullt finner jeg meg selv vandrende med en blomsterbukett i den ene hånda og en kaffetermos i den andre, helt ned til Tårn, der universitetsledelsen sitter pent på rekke og styrer NMBU-skuta med stødig hånd.
Og der står hun; en morgenfrisk og praktfull gudinne. Hun geleider meg inn i den trange heisen, som tar oss helt opp til det som hittil har vært toppen: Tårnbygningens femte etasje. Men rektor rasler med nøkkelknippet, og selveste Perleporten åpnes foran meg.
Plutselig står jeg der, på Ås’ kanskje mest uoppnåelige sted, sammen med Ås’ kanskje mest uoppnåelige dame. Morgensola kiler oss i huden, mens en bordløper bres ut og blomster settes frem. Vi setter oss til rette på hver vår side av bordet, og jeg kan allerede her merke kraften i blikket hennes. Dette er ei dame med tæl. Ei dame som snart skal bli forelska i meg.
Fra lomma drar jeg fram de mektige trylleformlene: 36 vitenskapelig funderte spørsmål, som ifølge veientilhelse.no skal kunne føre til et sterkt og intimt bånd mellom to fremmede mennesker. Jeg spør om hun er klar. Hun trekker pusten og smiler: “Ja”.
Første sett. Svarene kan dessverre ikke gjengis i detalj grunnet mangel på plass, men jeg skal prøve å gi dere essensen. Allerede fra første stund gjør Siri det klart at hun er glødende interessert i forskning og akademia. Når jeg spør hvem av alle i hele verden hun ville hatt på middag, svarer hun Rosalind Franklin, som var essensiell i bekrivelsen av DNA-molekylet. Siri er nemlig over snittet interessert i både gener og kvinner i vitenskap.
“Om man først skal drømme, skal man drømme stort”, mener hun. Aller helst vil hun ikke være berømt, men dersom hun skulle vært det ville hun vært berømt for en stor vitenskapelig oppdagelse, som fikk positiv innvirkning på samfunnet og livene til folk.
Siri er “veldig, veldig morgenfugl”, og en perfekt dag for henne begynner med en tidlig morgen med kaffe, jobbing med spennende problemstillinger om gener og gress, padling på stille vann, og å henge med … familien. Her må hun dessverre røpe at hun både har mann og to barn, og at hun gjerne ville dratt på båttur og grillet på terrassen med dem. Den kamelen får jeg bare svelge.
Siri spiller piano, men er ikke særlig stolt av sangstemmen sin. Sist gang hun sang i nærheten av noen andre var på Slottet for et par uker siden, hvor hun blant annet satt i sofa med Kongen. “Der synger man nasjonalsangen, og det er litt flaut, for jeg satt til bords med vokalisten i Seigmen, som nå er operasanger. Så jeg prøvde å vri meg litt unna han, og lytte til hans synging av nasjonalsangen, og heller tone litt ned min egen.”
Mens Siri forteller at hun gjerne ville våknet opp og plutselig hatt dreisen på politiske debatter, ringer plutselig “Lars<3”, mannen til Siri. Det er fryktelig kleint. Vi blir likevel enige om at det er greit at vi begge har fast følge, med tanke på rektor-skogfagsstudentrelasjonen. Men målet er jo forelskelse, og Siri tenker høyt: “Kanskje dette blir helt katastrofe: ‘Rektor forlater familien sin, mister jobben, ble forelska i student.’ Det sku’ tatt seg ut. Vi får satse på at fornuften seirer.”
Jeg ber Siri om å dele historien om livet sitt på fire minutter. Hun forteller om en fin oppvekst i Horten, med foreldre som lærte henne masse om vitenskap og natur. Allerede i 8. klasse bestemte hun seg for å bli biolog, noe som endte med master, og deretter doktorgrad på NMBU, før hun fortsatte her som underviser, forsker og professor med spesialisering på gress, “verdens viktigste plantefamilie”. De siste årene har hun også gått inn i diverse lederjobber, både som faggruppeleder, instituttleder, prorektor og nå rektor. På privaten forteller hun kjapt om 24 års samliv med denne “Lars<3”, og sine to fantastiske døtre på 14 og 16. Jeg nikker høflig.
Andre sett. Det første settet er over. Jeg merker at jeg begynner å bli litt varm i trøya, og at energien i rommet stiger i takt med sola som klatrer stadig høyere på himmelhvelvingen. Siri blir kulere og kulere, og det er helt tydelig at hun DIGGER forskning. Men klarer jeg å komme nærmere innpå?
“Åh, det er så vanskelig”, hvisker hun frustrert når jeg spør henne om hennes livs største prestasjon. Etter en liten tenkepause får hun fram at hun kanskje ikke er så prestasjonsdrevet: “Målet mitt er å ha det gøy, og forfølge det jeg er interessert i.” Og dersom hun kunne stilt ett spørsmål til en allvitende krystallkule, ville det vært: “Er det mulig å komme tilbake til en vitenskapelig karriere, eller er jeg ødelagt for livet?”
Når Siris mest verdifulle minne etterspørres, lander hun på det å ha født to barn. Hennes frykteligste minne, derimot, var da hun fikk i oppgave å levere en forskningssøknad på vegne av veilederen sin, men ikke rakk å levere den i tide. “Det var jævlig”, grøsser hun.
Sorg har ikke Siri så mye av i livet sitt. “Har mista to bestemødre liksom, men det er lenge siden. Så har vært forskånet for mye sorg, rett og slett.” Siri har visst kontroll på det meste, og det virker generelt som om det er lite som plager denne dama. Er det for godt til å være sant? Ja. “Lars<3” ringer igjen. “Stakkars gubben som er ute og reiser, i Bergen, helt aleine”, sier Siri. Han får vente, og vi setter i gang med siste bolk.
Tredje sett. Etter et par innledende spørsmål utfordrer jeg Siri på hva hun liker med meg. Hun svarer at jeg er veldig ærlig og åpen, og at jeg har bra driv. Selv trekker jeg fram hennes enorme positive fremtoning og energi, og at hun er en rektor jeg blir mer og mer stolt av her jeg sitter. “Nå ble jeg litt rørt,” sier hun.
Siri er nemlig lettrørt, og gråter stadig vekk, både alene og foran familien sin, særlig til film. Men hun liker ikke all underholdning. “Gauteshow […] er helt forferdelig!” utbryter hun. “Det å gjøre narr av svake grupper, det synes jeg IKKE noe om. Kan man ikke bare la være å gjøre det?”
Tusenkronersspørsmålet. Etter at jeg og Siri har sittet i nesten halvannen time, sett hverandre inn i øynene og svart etter beste evne på så nær som alle de 36 spørsmålene som visstnok skal føre til forelskelse, er jeg nødt til å spørre: “Ble du litt forelsket i meg?”
Her må jeg sitere ordrett, så vi får det svart på hvitt. “Litt, absolutt”, sier hun, og klarer ikke la være å smile. “Du er nå den studenten på NMBU som jeg kjenner best, og som jeg har nærest forhold til!” Jeg klarer ikke la være å slippe ut et gledesbrøl, og må meddele at dette var litt stort. “Ja, det var litt stort det her”, sier hun. “Jeg tenker, drit i de Tinder-greiene liksom, bare ta det her, det er jo vitenskapelig fundert!”
Siri lever for å ha det gøy. Hun har et godt forhold til familie og venner, lite uoppgjort, og ikke minst – hun digger forskningen sin. At en slik kvinne, selveste overhodet ved Universitetet i Ås, nå går rundt og kanskje er ørlitegranne forelsket i lille meg, er et privilegium jeg ikke kommer til å nøle med å skrive på CV-en. Så gjenstår det bare å se om vi følger opp. Jeg skal ikke utelukke at det var skammelig trivelig.
