EN SAMTALE MED KURT STILLE
EN SAMTALE MED KURT STILLE
Den 44. utgaven av Kurt Stilles minneløp er overstått, og folk har evakuert Svanedammen til fordel for Karskrennj og forberedelse til afterski på Samfunnet. Jeg sitter i passasjersetet i bilen til hovedpersonen, dette var et egnet sted for gjennomføring av intervju mente han, og jeg kunne si meg enig i det.
TEKST: AKSEL NJAA
For de som ikke er helt oppdatert, er Kurt best kjent blant folk flest som en tidligere dansk skøyteløper. I 1964 skrev han historie ved å ta niendeplass på 10 000 meter under vinter-OL i Innsbruck, noe som forble Danmarks beste individuelle prestasjon i vinter-OL fram til 2018. Men på Agrarmetropolen er han mer berømt som inspirasjonen bak et tullekunstskøyteløp, et årlig eventyr startet av Sangkoret Lærken i 1974. Selv om han teknisk sett er dansk, har Kurt kalt Norge sitt hjem siden 1958 og er nå bosatt i Fetsund. “For det første så er jeg egentlig ikke ordentlig dansk.” Han forteller at faren var tysk og politisk aktiv, noe som var høyst risikabelt i Tyskland på 1930-tallet – hvis du befant deg på ‘feil’ side. Faren så seg nødt til å flytte, og dro til Danmark i 1933, hvor han traff Kurts mor, og året etter ble Kurt født.
Etter fire år som lærling i København, trakk eventyrlysten ham til Finland. Der livnærte han seg som gitarist i et danseband i tre år, men fikk etter hvert øynene opp for skøytesporten. Han hadde allerede vunnet danske mesterskap i ‘54 og ‘56 og konkurrerte i skøyte-VM i Östersund i ‘57. Her bemerket han seg med nest sisteplass, foran en spansk-norsk boktrykker som stilte for Spania. Drømmen om større skøytesuksess førte ham til Norge; “Jeg flyttet til det som den gang var skøytesportens Mekka”, forteller Kurt, og refererer til Hamar. Med et OL-eventyr i Squaw Valley i 1960 og et besøk hos Sonja Henie i Hollywood, som han beskriver som en stor opplevelse – levde Kurt ut drømmen. Hans skøytekarriere kulminerte med en niendeplass på 10 000 meter i Innsbruck-OL i 1964, “som regnes som mitt beste resultat”. Etter den internasjonale idrettskarrieren har Kurt forblitt aktiv, med 4 NM-gull i maraton for veter aner, 30 Birkebeinerrenn på ski, og 20 på sykkel, til tross for helseplager som forkalkninger i knærne, en pacemaker-operasjon, og flere runder med kreftbehandlinger. “Jeg kjenner turen over fjellet”, sier Kurt humrende om sine utallige Birkebeinerritt. “Det er ikke den samme gutten lenger, men jeg henger delvis i hop”, sier han med en galgenhumoristisk tone. Den 19. november fyller Kurt Stille 90 år, og årets minneløp betrakter han som en “fantastisk prolog til feiringen”.
Intervjuet svinger inn på den nylig avholdte begivenheten. Kurt forteller at Sangkoret Lærken, som på den tiden var i småbarnsalderen, ønsket å skape oppmerksomhet rundt foreningen ved å arrangere noe spesielt. Valget falt på skøyteløp, som på den tiden var Norges ubestridte vinterfavoritt – større enn langrenn, alpint, og skiskyting. Dette skyldtes delvis at TV-sendingen ikke kunne følge utøverne i sistnevnte idretter forteller Kurt, det kunne derfor ikke matche spenningen skøyteløp ga foran skjermen. En danske som hadde blandet seg inn i den “norske nasjonalsport nummer én”, ble derfor et ypperlig trekkplaster til Lærkens nye arrangement. Kurt syntes det er fantastisk at minneløpet fremdeles er en tradisjon og deler at de senere år har vært de beste, “fordi det kommer flere og flere folk” til arrangementet. Han mimrer også om da Erik Diesen fra NRK kom for å rapportere om landbrukshøgskolen, men endte med å dekke minneløpet isteden. Kurt smiler over minnet: “Det var jo så fargerikt med alle draktene […], han trengte ikke å leie inn folk og kle folk opp!” Han kommenterer at “det er ingen av mine gamle skøytekollegaer som har et slik arrangement. De riktig store har en statue, men min statue er levende. Den lever!” Han avslutter med en munter anekdote om året da Knut ‘Kupper’n’ Johannesen måtte steppe inn for Kurt. “Han visste ikke hva han kom til for han kom i lakksko, han trodde det var innendørs!” ler Kurt.
En hyggelig samtale med en vaskeekte kulthelt i dansk-norsk idrettshistorie går mot slutten idet skumringen kryper på, og Kurt ser behovet for å kjøre hjem før det blir helt mørkt. Jeg takker for nå, trer ut av bilen, og ser den spreke, lune og snart 90-årige dansken kjøre forbi SiÅs-postkontoret og ut på veien, retning Fetsund.