To brune: Victor Haugen Kristiansen
To brune med Victor Haugen Kristiansen
Hvis du har sett ukerevyen 2020, har du sett Victor som skuespiller. Har du sett ukerevyen 2022 har du derimot ikke sett Victor, for der har han nemlig vært forfattersjef. Tuntreet fant ham i dyp konsentrasjon i et rotete klasserom i KA-bygget, og etter litt pirking begynte han å snakke.
“Det var på Jutulkøpp på Fossum, der løp jeg nedover banen alene med keeper. Også bomma jeg da, selvfølgelig. Filmene vil alltid ha det til at hovedpersonen klarer det i det viktigste øyeblikket. Det gjør man aldri i virkeligheten.”
Journalist: Benjamin Alexander Faulkner
Fotograf: Emilie Reistad
Grusslottgutten
Victor vokste opp på Haslum, Bærum, Oslo, Norge, verden. Han gikk på skole som alle andre barn gjør, og fotballen kunne han ikke fordra. Han ville helst bygge grusslott på treninga, og fulgte ikke med i det hele tatt. Han ble satt i forsvar, for alle de dårlige ble jo det. Hvordan kunne denne mannen, som bygde grusslott og sugde i fotball, bli noe tess? Han likte kunst og håndverk, men ingen lærere likte ham. Han var lærerens verste lille mareritt, og gjorde absolutt ingenting hvis han ikke skjønte hvorfor han måtte gjøre det. Det betydde at han aldri møtte opp i klasserommet igjen etter friminutt. På et tidspunkt vurderte moren hans å sette ham på Steinerskolen, men det skjedde aldri det heller.
Kunstnergutten
I forsøket på å få et utløp for hans kreative innfall begynte han på teater, som han likte godt. Han ville aldri slutte der. Det skulle teaterlærerne ønske at han gjorde. Victor forklarer det med at det antageligvis var noen “16 år gamle folk som gjorde det som deltidsjobb, og jeg var ikke flinkere til å høre etter der enn andre steder”. Han har aldri vært glad i regler og rammer, og kjøper alltid notatblokker uten linjer. Vi snakker om en provoserende artiste passionné allerede da, og en reell tornepigg i baken på kontaktlæreren hans, Sølvi Malfoy, som var veldig streng. “Hun hadde vært en Smygard”, sier Victor. “Ikke fordi hun er ond, men Smygard er litt elitistiske og glad i system.”
Førstereisgutten
Han slengte seg på studiespesialisering på Sandvika VGS, og ut av det blå bestemte han seg for å reise til Amerika. Han bosatte seg i Fargo, Minnesota, for han hadde en fiks idé om at han skulle bli proff amerikansk fotballspiller. Han gikk som utvekslingsstudent på en ekte «high school», der han stusset over at det ikke fantes noen fast læreplan. Man kunne velge mye ting selv. Han valgte naturligvis "weight lifting” og "calculus”, og han endte opp med å bli en merkelig hybrid av «jock» og nerd som svevde mellom de to klikkene på den vesle skolen. Han fikk innpass hvor enn han gikk, for han var en eksotisk nordmann. Men han kom ikke ordentlig godt overens med noen. Victor likte å sitte på rommet og skrive fortellinger og bygge universer, mens de lokale var mest opptatt av å jakte fasan.
Kreativ type
I tredjeklasse skjønte han at han skulle bli arkitekt, for det var det mamma sa han kunne bli. Hun så at han var en “kreativ type”. Men alle planene endret seg etter at han ble introdusert til skuespillerlivet på Sandvikarevyen. Han skulle søke Teaterhøgskolen, men søkte heller NTNU filmproduksjon, “fordi det er gøy”.
Så dukket et brev i posten opp om at han skulle tjene Kongen som artillerijeger, selektert fra bermen med oppgaven om å overvåke og bekjempe viktige mål bak fiendens linjer ved hjelp av koordinert ildstøtte. Etter to uker søkte han om utsettelse, og han er glad Russland ikke har invadert ennå; han sier: “da dør jeg, jo. Jeg kommer til å dø, liksom.” Victor er faktisk nå sertifisert filmarbeider, og i Trondheim startet han et program i studentradioen kalt “Harselas”, som han beskriver som et slags «fattigmannens Misjonen». Der ble han oppmuntret til å si så dumme ting som overhodet mulig - å pushe andre til yttergrensene.
“Mildt sagt, en interesse for kart”
Senere tok han en bachelor i geografi. Nå var spørsmålet om han skulle ta master, eller begynne på Nordisk Institutt for Scene og Studio. Han valgte landskapsarkitektur på Ås, for han har, som han sier, “mildt sagt, en interesse for kart”. Alle fantasiverdenene og universene han lager har han tegnet ned til minste høydekurve i kompliserte kart. Han ville kombinere geografi med noe kunstnerisk. Han ble immatrikulert som student på Ås i 2018. Hans eneste mål som student her på Ås er egentlig å bli ferdig så raskt som overhodet mulig. Ikke på vilkår om han skulle involvere seg i ting på sida.
UKA i Ås
Første året bodde han med Samfunnshøvdingene Oskar Mork og Erik Tylleskär; begge var svært aktive i alle aspekter av livet på Samfunnet. Han sa seg enig i å bli med som tekniker i UKEradioen. Han merker forskjellen på Ås og Trondheim. Frivilligheten på Ås er koblet til en sterk foreningskultur, mens frivilligheten i Trondheim er koblet til prosjekter på Samfunnet. Han foretrekker det sistnevnte og har aldri hatt ønske om å delta i foreningslivet. Sin sosiale sfære har han i Oslo, og det holder i lange baner. Koronapesten kom, og da holdt han seg mest til seg selv med sine prosjekter. I 2019 ble han med i UKErevyen – mest for prosjektets skyld, men han fikk også noen gode venner på veien. Han er tross alt glad i prosjekter. Her ble hans talent for å sette ut andre tatt i god bruk. Det er nemlig noe veldig kaotisk som ligger nederst i Victors hjerte.
Kaos og annet kos
Denne mannen verdsetter kaos mer enn noe annet. Han nevner et eksempel på hvordan kaos er bedre enn alt annet. Woodstock 1999, en godt planlagt festival, endte med et drita publikum som rev ned lydtårn og brant ned alt, forteller Victor om med et guttete glis. Den siste dagen måtte de ansatte flykte, og man måtte sette inn Nasjonalgarden for å stoppe festivaldeltagerne. Tross det sinnssyke utfallet av festivalen, sa alle deltagerne at det var det beste øyeblikket i deres liv.
Samfunnet kan kanskje lære å ha det gøy. I dag er det for kontrollert, mener Victor. “Og jeg lurer på -- hvorfor er det så mange som må sitte og passe på dører? Er det ikke bare å låse dørene?” spør Victor åpent. Iblant er det like mange som sitter på krakker med gule vester som det er folk i salen. En kunstig jobb som ikke tjener noen særlig hensikt. Samfunnet har glemt hva det er for – og det er å gi folk en arena hvor mange kan ha det moro. “Det er når man gjør de tingene som ikke er helt lov, det er da man morer seg mest», mener Victor. Vi må krysse linjene for å kjenne dem. Det er da man oppnår en “større gøy”.
Masteroppgave og livet videre
For masteroppgaven skal han undersøke muligheter for et hageanlegg i Larvik som kan dateres til 1680. “Det er egentlig litt spennende. Jeg må liksom jobbe med det, så jeg sitter alene på rommet mitt mesteparten av tiden”, forklarer han. Årsaken til at han valgte nettopp dette temaet er at det er det veilederen sa han skulle gjøre. Når han er ferdig nå til jul, er mulighetene for ham mange. Som han sier: «Teatervirksomheten er primær, og landskapsarkitekturen sekundær.” Sammen med revyinstruktør Mathias Falch, har han vært instruktør for blant annet Sandvika VGS sin revy. Det skulle ikke forundre noen om en lang karriere innen revy blir Victors geskjeft. Tuntreet ønsker ham lykke til videre, der han sitter alene på rommet sitt og gleder seg til jul.
Hilsner til Victor
Kjære Victor, Lite visste jeg hva som lå meg i vente den skjebnesvangre natten vi flyttet inn i samme kollektiv. Din humor er av ypperste klasse, og du oser en aura av komisk geni. Jeg har med stor glede nytt alle de stunder vi har tullet sammen.
-Hilsen Anders (tidligere romkamerat)
Jeg føler jeg har fått litt blandede signaler fra deg, og jeg skulle ønske du kunne vært litt mer tydelig i kommunikasjonen. Det er på ingen måte meningen å være vanskelig, men jeg mener det vi har er spesielt nok til å kjempe for<3 Takk for at du er den du er. Jeg gleder meg til å se hvordan du utvikler deg videre; Med eller uten meg. Ring meg.
-Filippa
Jeg og Victor jobbet sammen på et folkemuseum i Trondhjem. I bunn og grunn gikk jobben ut på å underholde barn som besøkte museet med ablegøyer basert på gamle dager. En gang hadde vi en vanskelig barnehagegruppe som ikke reagerte på de vanlige vitsene. Da var Victor ekstremt på og sa "Vet dere hva det beste jeg vet er å ha på skivene? Tyttebæsj-syltetøy!" Barnehageungene gapskrattet og resten av opplegget gikk som en lek. Det var slik jeg lærte av Victor at det er absolutt lov å være skamløs hvis målet er å få folk til å le.
-Sven (tidligere kollega på Folkemuseet i Trondheim)
Deilig gut, deilig mann, deilig fyr! Bak den stramme fasaden skjuler det seg ei unik drivkraft. Ei drivkraft som skaper og gir, profesjonelt som på privaten. Dette meiner eg på ekte. I tillegg har eg også sett hans lem ein gong og ser framleis ikkje fargar.
-Gøran (Studentradioen i Trondheim)
Kjære snille og pene Victor. Du var allerede som barn veldig engasjert og kreativ i leken. Du likte å høre og lage gode historier og fortellinger. Du drømte om bygging av borger, vollgraver og trojansk hest. Du var til tider så engasjert at du glemte tid og ting. Har du fortalt vennene du har vært med i to hestefilmer, kjent under navnet «Gustav»? Du er flink til å sette deg mål og du har evnen til gjennomføre arbeidet ditt. Vi er imponert over alt du får tid til med studentradio og studentrevy, i tillegg til studier. Vi setter stor pris på det gode humøret ditt og omtanken for venner og familie. Vi er veldig stolt av deg.
-Klem mamma og pappa <3
Det sies at kjær løk har mange lag, og Victor er absolutt en løk. Kreativ, omsorgsfull, gæærn, handlekraftig og helt sjuk i huet! Man kan være sikker på at det kommer noe gull fra Victor når han stirrer tankefullt opp i taket. Det tar kanskje litt tid, men det er sjeldent ikke verdt det. En elendig taper er han også. Vi har videobevis på at det ikke var du som vant vinterturneringa i Hi-Ha-Ho i 2020. Nå må du innrømme nederlaget Victor. Du skremmer de rundt deg med din intense innlevelse! Du er også en spennende kombinasjon av veldig pliktoppfyllende og utrolig lite punktlig. MEN heldige er de som får oppleve deg når du Clicker til ‘Bet on it’.
-Vennene
