Kvinnehelse, hva er det?

Hva er egentlig kvinnehelse og hvorfor prates det mye om akkurat dette temaet i politikk og media i dag? Som ung kvinne har man kanskje ubevisst opplevd hva ordet handler om gjennom legebesøk, møte med prevensjon, og andre helseforhold. Hvorfor er akkurat kvinnehelse et superviktig tema i kvinnekampen? Det skal du få svar på nå.

Journalist: Silje Bie Helgesen

Fotograf: Synne Louise Stromme

Illustratør: Oda Braar Wæge

Kvinnehelse er helsen til kvinner. Kvinnekroppen fungerer, reagerer og gir noen ganger andre sykdomssymptomer enn hva mannekroppen gjør. I dag tar helsevesenet ofte utgangspunkt i at kropper virker på samme måte, uavhengig av kjønn. Dette kan føre til at mange kvinner ikke får riktig diagnose, får medisiner som ikke er testet ut på kvinner, eller ikke blir tatt på alvor da symptomene ikke krysser av på det som står i boka. Verden vet for lite om kvinnekroppen.

Noen som jobber aktivt for å motvirke denne kunnskapsmangelen er Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS), som har vært en forskningsaktør på dette siden 1916. NKS forvalter 20-25 millioner i forskningsmidler hvert eneste år, og akkurat nå drives 44 ulike forskningsprosjekter. Vi har snakket med forskningsansvarlig for NKS, Elisabeth Swärd, for å få forklart virkningen av kvinnehelse.

«Kjønn er mer enn biologi.»

Likestilling er knyttet opp mot kvinnehelse. «Alle i Norge har rett til trygge og gode helsetjenester, og derfor må man ha kunnskap om kjønnsforskjellene», forklarer hun. For å nå likeverdige helsetjenester, kreves det at kvinnekroppen ikke behandles som en mannekropp - for det er den ikke!

Det er dessverre lite likestilling innenfor forskning og innovasjon. I dag er det manglende kunnskap om sykdommer som kvinner lider av, men det er også et reelt problem at kvinner ikke får riktig behandling av sykdommer som rammer begge kjønn. Hun forklarer at det finnes store kjønnsforskjeller i diagnostikk og behandling.

Vi må se kjønnsforskjellene og mangelfull forskning i et historisk blikk for å forstå hvorfor det er sånn.

Historisk sett har det meste av medisinsk forskning basert seg på mannen som normen. Kvinner har også i stor grad blitt utestengt av legemiddelutprøving. Thalidomid ble gitt som legemiddel for å motvirke kvalme i svangerskap, og bivirkningene ble svært alvorlige for både mor og barn. Etter dette ble det frykt for å bruke kvinner i forskning av legemidler. I dyreforsøk har det blitt brukt hanndyr, blant annet på grunn av at menstruasjon forkludrer forsøkene. Swärd understreker at forskningen har blitt bedre, men at det ligger utfordringer i helsevesenet da man rett og slett ikke har kunnskap nok om kvinnekroppen.

Prevensjon som makt.

I 1967 kom p-pillen. Kvinnebevegelsen jobbet hardt for å legalisere prevensjon, slik at man selv kunne få makt til å bestemme om og når man skulle bli gravid. Da p-pillen først kom ut, inneholdt den fem ganger mer hormondoser enn i dag. På grunn av lite forskning på kvinnekroppen, visste man ikke nok om bivirkningene dette kunne medføre. Swärd sier at p-pillen mest sannsynlig ikke ville blitt godkjent i dag, men at dette er en kalkulert balanse mellom positiv og negativ effektene av prevensjon og målet om å forhindre graviditet. De positive effektene handler mye om seksuell helse, kvinners rettighet, og makt over egen kropp.

For å sette dette inn i nåtidens verdensbilde, kan man se at kvinnehelse og prevensjon er i to av FNs bærekraftsmål. Ved å gi kvinner i U-land makt til å bestemme over sin egen reproduktive helse, bidrar det til at hele samfunnet løftes opp. Dette henger sammen med retten og muligheten til å gjennomføre skolegang, jobbe for egen inntekt, og evnen til å kunne bryte ut av rollen som et reproduktivt, hjemmeværende individ. Swärd legger ikke skjul på at prevensjon og «familieplanlegging» er temaer som avfeies i mannsdominerte samfunn. Dette skjer fordi det ligger utrolig mye makt i det å kunne ha kontroll over kvinners reproduktive helse, og det er nettopp derfor prevensjon kan bidra med å legge makten i de rette hendene.

«Man må jobbe for å gi selvråderett over egen graviditet.»

Dette er et mye diskutert tema i mange land, også i Norge. Man kan se at rettigheter til egen kropp har en negativ utvikling på verdensbasis. «På 60- og 70-tallet hadde kvinner mer rettigheter enn i dag», sier hun. Dette vises spesielt i FNs kvinnekonvensjonsmøter.

«Det er for lite forskning på prevensjonsmidler og dens bivirkningsfare.»

Mens det i deler av verden fortsatt foregår en kamp om å kunne gi kvinner prevensjonsmidler, er Norge ett av de få landene som kan ta denne kampen ett steg videre for å diskutere og forbedre bivirkningsfaren. Swärd forteller at det er en forskjell mellom korttids- og langtidsvirkende prevensjonsmidler. Korttidsmidler som p-piller og p-ring gir større risiko for blodpropp, hjerte- og karsykdommer, brystkreft og andre bivirkninger. Langtidsvirkende prevensjonsmidler som spiral og p-stav har mindre fare for dette. Dersom man skal velge prevensjon, er dette grei informasjon å ha i bakhodet. Vær samtidig klar over at hormonene man får tilføyet er hormoner som kroppen allerede har, og at de er naturlige.

Selvråderett over egen graviditet er fortsatt et debattema i Norge 2022

Norge er ett av verdens mest likestilte land, men selv her vekkes det sterke debatter om kvinners valg til graviditet. Hvorfor det? Swärd forklarer at dette igjen handler om spesielt én ting; makt. Politikk, rettigheter og kunnskapsutvikling er temaer som alle kan knyttes opp mot prevensjon.

Hun sier at man burde være bevisste på kjønnsforskjellene, og at det også er viktig å være en samfunnsaktør med en stemme både i politikken og i fag. Det er nå blitt etablert et kvinnehelseutvalg av departementet, der Swärd er med som en del av utvalget. Oppgaven vil være å kartlegge kunnskapshullene om kvinnehelse i Norge, og legge frem tiltak for forbedring. Her understreker hun at utfordringene rundt prevensjon er ett av temaene som blir tatt opp.

«Det er viktig at Norge som er et relativt likestilt samfunn går foran og viser vei i et globalt perspektiv.»

Vi har gjennomført en spørreundersøkelse på NMBU hvor 123 kvinner har deltatt. 64,2 prosent svarte at de går på prevensjon, der de aller fleste går på p-piller, hormonspiral eller p-stav. 75,9 prosent opplever negative bivirkninger, der mensforstyrrelser, humørsvingninger og nedsatt sexlyst er de mest opplevde bivirkningene.

Av de som har gått på prevensjonsmidler tidligere, oppga 95,7 prosent at p-piller i høy grad førte til depresjon og humørsvingninger.

Covid-19-vaksinen

«Kvinners egne erfaringer må brukes som kunnskapskilder, det tar for lang tid før det blir tatt alvorlig.»

Swärd nevner at Covid-19-vaksinen er et eksempel på dette. Det kom inn mange meldinger fra kvinner som opplevde smerter og blødningsforstyrrelser som bivirkning, men det tok allikevel lang tid før Folkehelseinstituttet tok det på alvor. Situasjoner som dette blir bortforklart med at menstruasjonsforstyrrelser er vanlig og behøver ikke ha noen relasjon til vaksinen, som legemiddelverket debatterte frem i Dagsnytt 18 sommeren 2021.

Har du opplevd bivirkninger av vaksinen relatert til kvinnehelse?

I spørreundersøkelsen svarte 98,4 prosent at de hadde tatt Covid-19-vaksinen, hvor de aller fleste har tatt tredje vaksinedose. Her oppgir 43 prosent at de har opplevd bivirkninger etter at vaksinen ble tatt. 75,4 prosent har opplevd blødningsforstyrrelser, mens 30,4 prosent har fått sterkere smerter i livmor.

Swärd forklarer at det kan ligge andre grunner til smerter i livmor eller blødningsforstyrrelser, men at det i dag mangler en tro på at kvinner kjenner sin egen kropp best. Hun sier at vi ikke vet om disse bivirkningene vil påvirke fruktbarheten, fordi det ikke er nok forskning på akkurat dette. Det er mye vi enda ikke vet om kjønnsforskjeller knyttet til koronasykdom og vaksine.

Historier fra møter med helsevesenet

Jeg har slitt masse med problemer knyttet til menstrasjon (magesmerter, ekstreme humørsvigninger typ lettbipolar). Plagene mente legene kom av psyken, og jeg opplevde at de antok dette kun fordi jeg var en følsom kvinne. Men, etter å ha begynt på minipiller etter flere år med plager, kun på eget initiativ, så har alt dette forsvunnet. Jeg mener at kvinnehelse knyttet til menstrasjon- ikke bare i blødningsmåneden, men hele syklusen, burde tas mer seriøst.

Har ikke hatt noen opplevelser hvor jeg har blitt behandletdårlig eller kritikkverdig av helsevesenet.

Tok 8 år før jeg ble diagnostisert med endometriose/adenomyose. Så enda 1 1/2 år før fungerende behandling

eg opplevde at det var vanskelig å bli trodd på når jeg ønsket hjelp pga smerter. Enten så ble det bagatellisert eller legen mente det var min egen feil og la ansvaret over på meg. Det tok år og mange leger før jeg møtte ensom faktisk lytter og ga meg den hjelpen jeg trengte

Føler det er så mye vi ikke vet om oss selv, at når det kommer til å stille spørsmål til helsepersonell vet jeg ikke hva jeg skal spørre om

Jeg føler meg godt ivaretatt og hørt, men det kan være fordi jeg har en kvinnelig lege og har vært hos en kvinnelig gynekolog

eg har erfart at legen min tar meg veldig seriøst hva enn det skulle gjelde. En gang jeg var på helsestasjon for ungdom i min hjemkommune og skulle ta en graviditetstest (for første gang i hele mitt liv vel og merke) ble jeg møtt med at helsepersonellet antok at dette var noe jeg hadde gjort en million ganger (Kanskje ikke så alvorlig, men fortsatt en negativ opplevelse fra min side). Deretter har jeg bare brukt fastlegen min, og helsestasjonen her i Ås ettersom legen er i min hjemkommune, men hun svarer alltid raskt på mine henvendelser og følger ALLTID opp om det skulle være noe<3