Tuntreet tiår for tiår: 60-tallet

60-tallets Tuntreet er på mange måter vanskelig å oppsummere. På tidlig 60-tall er det åpenbart for meg at avisa begynner å bli selvbevisst på humor og dekningsområde. Sent 60-tall prøver på den andre siden å snu om på denne etablerte formelen. Så hva preget egentlig 60-tallet i Ås? Og hvordan håndterte Tuntreet det? La oss ta en nærmere kikk.

Journalist: Tord Kristian F. Andersen

"Hva er Tuntréet?"
Jeg begynner med å lese i et intervju av daværende formann, Kjell Aksnes, fra 1962 at "Studentsamfunnet skal feste blikket mot en større verden enn den som åpenbares innen fagene." Senere samme år besvarer han spørsmålet "Hva er Tuntréet? Jo det er Thorvalds eget blad". For noen kan dette kanskje virke som en motsetning, men man trenger ikke nødvendigvis dra til fjerne land for å oppdage verden rundt seg. Studentsamfunnet gikk for full maskin, og foreningene virker svært viktige i denne perioden.

Å lage avis på gamlemåten
I tillegg til å ha vært formann, så var Kjell Aksnes redaksjonsmedlem i 1961. Jeg ringer han for å høre om arbeidsflyten, og blir fortalt, blant annet, at trykkeprosessen var en seig prosess. Nå kan alt gjøres via PC, men da måtte alt gjøres analogt. Alt av tekst måtte føres inn på skrivemaskin, for så å klippes og limes til et utkast som sendtes inn med post til trykkeselvskapet. Så ble det laget blysatser basert på innholdet, som ble trykket. Det kunne ta flere uker før den ferdige utgaven ble sendt tilbake.

Av innhold husker han mye av dekningen på Samfunnet. Det kan sies at det er en fin balanse mellom det som var moro, og det med substans. Selv om Tuntreet hadde kontor tilgjengelig ble mye av arbeidet utført på de diverse hyblene folk bodde på. Dette var mens folk fortsatt bodde på Circus og Tivoli.

«Så har me juksa litt»
Jeg tar kontakt med Jon Godal som var redaktør i 1962. Han kan fortelle meg at å lage bladet kunne være strevsomt, spesielt når de hadde få folk. På denne tiden var det ikke flere enn i overkant 200 studenter på NLH, så rekruttering kunne være vrient. En løsning på problemet var å skrive under pseudonymer, og Godal kan fortelle at han hadde minst fire så det ikke skulle virke som at alt var skrevet av samme person.

Kvalitet og mentalitet
Kvaliteten til Tuntreet er et tema som tas opp mye. I lederen fra utgave 7 i 1963 forklares variasjonen slik: "Som unnskyldning for et dårlig resultat kan en fritt velge mellom 1: Udugelig redaktør, 2: Uinteresserte og slappe studenter, 3: Den finansielle stilling tillater ikke full "bevegelsesfrihet"." Ellers beskrives bladet som redaktørens personlige talerør. Dette er lett å se med hvordan fokuset skifter etter redaksjonen endres år etter år. I et sitat av en tidligere redaktør konkluderes det med at "Det er ikke godt å vite om en bør gratulere eller kondolere en nybakt redaktør".

Samfunnsstruktur
I 1963 begynner Samfunnsstyrets nåværende form å titte frem, med et liknende antall stillinger med liknende spesialiseringer, i tillegg til valg både høst og vår for å sikre kontinuitet. Tuntreet på sin side var organisert noe annerledes enn i dag. Det var en redaktør hvert halvår, og de satt alene. Mot slutten av tiåret ble dette håndtert med å ha en redaktør, og en påtroppende redaktør.

Tuntreets økonomi
I sisteutgaven fra 1963 står det om hva Tuntreet koster å produsere. Papir/trykk i tillegg til andre omkostninger lå på rundt 1500kr. Annonser kunne gi opptil 1500, og salg av bladet ytterligere 400. Vent … Er det sant? Gikk Tuntreet.. med profitt?? Kanskje ikke så rart når annonsesamlerens arbeid var lønnet, med 10% av de totale annonseinntektene. Annonsesjef emeritus Osmund Asheim forteller i første utgave fra 1964 at dersom 1/3 av bladet ble prydet av annonser ville trykkostnader være dekket. Dette var også noe han stort sett lykkes med.

Pentagonisme, jubileer og ost
På denne tiden ble det lyst ut navnekonkurranse for den nye studentbyen vi i dag kjenner som Pentagon. Her var det navneforslag som Solbakken, Kilejordet, Kjerringhagen og Mekka. Det er vanskelig å tenke seg noe annet navn enn dagens navn. Grunnsteinen her ble lagt ned under en seremoni 3. november 1964. Noe som bekymret litt på denne tiden var den såkalte Pentagonismen. Frykten var at folk skulle gro fast på Pentagon og ikke ta i bruk Samfunnet.

1964 var også et stort år for Studentsamfunnet i Ås, da de stolt kunne feire 100 år, og det merkes over mange utgaver. Dersom du skulle være mer interessert i disse første 100 årene finnes "Ås-studenter i hundre år" fritt på nasjonalbiblioteket på nett.

Ellers var 60-tallet ostens tiår. Jeg har i alle fall aldri sett så mange ostereklamer på et sted. Kanskje dette har med at det fortsatt ikke var alle som hadde kjøleskap?

Kvinner og Tuntreet
Med 8. mars friskt i minne er det lett å se at de feministiske tendensene kryper langsomt inn etter hvert som tiåret går. Jeg tenker spesielt på Foreningen Hunkatten som eldste kvinnelige studentforening, og som ble stiftet i 1960. I 1967 hadde studenttallet vokst til rundt 400, men det var likevel sterk mannlig overvekt. I 1968 kommer den første kvinnelige redaktøren, og med henne kommer den til da største endringen: Tuntreets logo byttes. Den gamle varianten vil ikke returnere før 2004. Innholdet rettes også til de grader ut mot det som skjer i resten av verden, til sammenlikning av det innesluttede fokuset fra tidligere år. De fjollete pseudonymene er i stor grad (om ikke helt) også borte nå.

Politikk og overgangen til 70-tallet
Tonen i bladet blir noe mindre formell utover tiåret, litt mindre intern, og det vises mer politisk engasjement. På midten av 60-tallet heter det fortsatt at Studentsamfunnet i Ås skal være politisk nøytralt. Noe ironisk kanskje når det fra 70-tallet av ikke bedrives annet enn politikk. Iveren etter å hjelpe u-land begynner å stå veldig sterkt etter at Norge for alvor har kommet på beina etter krigen, og som landbrukshøgskole er det ikke rart at det skrives mye om hvordan man skal løse verdens matproblemer.

Politikken er virkelig det store temaet som preger Ås og Tuntreet videre, og er noe jeg vil dekke når jeg snakker om 70-tallet. Engasjementet grenser til det fanatiske, og har store konsekvenser for hvordan både Samfunnet og NLH sees på i etterkant. Tusen takk til Lars Raaen, Halvor Holtestaul, Kjell Aksnes og Jon Godal som alle har vært til stor hjelp. Sees neste tiår!