Annlaug Pijfers

Backstage med Valentourettes

Annlaug Pijfers
Backstage med Valentourettes

Backstage med Valentourettes

Vinglassa er halvtomme, gitarene er stemte og stemninga er høy bak scenen. Det er ifølge bandet altfor lyst i rommet, men det hindrer dem ikke i å lyse enda sterkere når de snakker om sin store lidenskap her i livet, nemlig musikk. 

Journalist: Jane Bergan
Fotograf: Simen Walbækken Tangen

Valentourettes backstage.jpg

En ny start 
Medlemmene i Valentourettes startet å spille sammen for en god stund siden (“det kjennes ut som minst 80 år” kommer det lattermildt fra det ene hjørnet), og er de resterende aktive medlemmene som spilte med Joachim Nielsen, både i Jokke & Valentinerne og Jokke Med Tourettes. Frontfiguren Jokke døde i 2000, og da ble musikkarrierene til de andre satt på vent en stund. Bandet, Valentourettes, ble dannet i 2003 ved en ren tilfeldighet, da de egentlig bare skulle være backingband på Stavanger Punkrockfestival. Dette viste seg imidlertid å være en stor suksess, og de endte med å spille et par andre steder i tillegg, og oppdaga at entusiasmen for Jokkes musikk fortsatt levde. Dermed var eventyret i gang på ny - denne gangen som et “tributeband”. 

Klassikere er klassikere 
Da jeg spurte om bandet hadde en favorittsang å spille, så det litt ut som at de hadde falt ned fra månen. Det var visst urimelig å be dem om å velge én sang, men etter litt betenkningstid kom de fram til at det var avhengig av stemninga til publikum. Som regel er det Spenn som får best reaksjoner, og kanskje derfor var dette den morsomste å spille? Andre ganger er det Action, men hele setlista er så god at det var vanskelig å velge. De siste 17 årene har de spilt noenlunde de samme sangene hver gang, og er nå oppe i omtrent 550 konserter med samme sett. «Vi elsker jo Jokke like mye som resten av det norske folk, og man trenger ikke kødde til ting som allerede funker så bra». 

Ut på tur, aldri sur
I tillegg til engasjerte fans var turnélivet noe av det aller beste, insisterte medlemmene. Gratis alkohol var et pluss (understreket av at de var godt brisne på vin fra Samfunnet, noe jeg ble advart om da jeg ble fulgt backstage for å intervjue dem), og at man på morgenen bare kan fyke av gårde. “Å våkne og vite at man skal se nye steder og spille på nye scener er den beste følelsen, og ting er aldri det samme selv om sangene er like”. I tillegg er det visst skikkelig trening å spille halvannen time i strekk, og til tross for å være godt over 50 følte de seg spreke som bare det. 

Etter å ha spilt sammen såpass lenge har de opplevd mye rart på turné, men de påsto at det mest minneverdige faktisk skjedde forrige gang de var i Ås. Da hadde visstnok trommisen fått juling og dermed pådratt seg hjernerystelse, og lydmannen («det uoffisielle femte medlemmet av Valentourettes») måtte steppe inn på trommer. De kom seg helskinna gjennom alle sangene, til tross for at tempoet jevnlig økte, og de ikke har blitt ferdig så fort verken før eller siden. 

Fortsatt spennende tider i møte 
I tillegg til å spille i Valentourettes gir alle medlemmene ut plater med andre band, men hyllesten til Jokke vil alltid være hovedfokuset. Bare i år har de planlagt over 50 konserter (noe som gjør at de runder samme setliste 600 ganger, forteller de med varierende begeistring), og de har ingen planer om å gi seg med det første. «Så lenge familien til Joachim ønsker det, kommer vi til å holde på» konkluderer de.