To brune med Anne Gladsø Wibe - Pessimist med tiltaksevne

La oss være ærlige. Livet er ikke en dans på roser, og tar man på seg mange verv vil det gå på bekostning av andre ting.

Journalist: Guro Størdal
Fotograf: Simen Walbækken Tangen

Dette er noe som er viktig å få frem for Anne. Men og at det er viktig å huske at verden ikke stopper opp, selv om man er pessimist. Hun er på sitt femte år på Ås, og fjerde år på bachelor i husdyrvitenskap, og har i løpet av denne tiden rukket å være innom komitéer på Samfunnet, linjeforeningen, Trøndernes fagforening, studentråd, studentting, nestlederverv AU og flere andre verv i andre utvalg.

Engasjement for lyd og musikk
Det hele startet i lydkomitéen. Det var det første hun ble med i, og der har hun vært siden. Selv i løpet av en studiepause der hun jobbet med studentpolitikk på fulltid, etter flere verv i studentdemokratiet. «Lyd er noe jeg driver med fordi jeg virkelig har lyst, ikke bare fordi det er noe som må gjøres» sier hun. Hun sier det ofte blir glemt at det er her hun har vært med lengst, men at det egentlig bare er et bra tegn. «Ingen tenker så mye over lyd før det går dårlig, så siden ingen legger merke til meg betyr det vel at jeg gjør en god jobb», ler hun.

Musikk har alltid vært en stor interesse, spesielt metall. Mye av grunnen til at hun havnet på Ås og ikke i Steinkjer, var mulighetene til å dra på konserter i Oslo. Men hun savner også Trøndelag. Hun er vokst opp i Namsos, «kanskje mæst kjent som fødeby’n te Åge», sier hun med plutselig mye breiere dialekt. Hun innrømmer å til tider være språkforvirra; «jeg har visst vanskelig å holde meg til bare en ting, både når det gjelder dialekt og verv!»

Blir et monster i lederrollen
Savnet for Trøndelag var der allerede første høsten og da TF, Trøndernes Fagforening, hadde fremvisning på Graskurs del 1 og uttalte: «Savne du Trøndelag? D gjør vi å!» visste hun at dette måtte hun bli med på. I høst var hun revygeneral for TF-revyen. «Det var ikke de to verste ukan i mitt liv, men topp ti, kanskje topp fem også.» Det var mye jobb og hun priser seg lykkelig for at de var to som delte på ansvaret, men sier at hun selv ikke burde være leder. Alle i TF gjorde en stor innsats, men hun hadde vanskelig for å la andre gjøre så mye som de egentlig ville. «Jeg blir litt som et monster. Jeg er vant med at ting skal skje på en viss måte, og er dårlig til å fordele arbeid utover. Har jeg en haug med steiner som er arbeidsoppgaver, kan jeg fordele en og en utover, men så sitter jeg enda igjen med en haug. Når andre da kommer og vil ha en ny stein, gir jeg dem ikke fra meg. Det er nok litt fordi jeg ønsker kontroll, men også fordi jeg vet hvor lett det er å ta på seg for mye, og jeg vil spare andre for det.»

Hun vet veldig godt hva det vil si å ta på seg for mye. Flere verv på en gang har gått utover studiene, og hun har strøket på mange eksamener! Hun håper å kunne fortsette på master til høsten, men er usikker på om det faktisk går. «Jeg tror det skyldes at jeg prioriterer ned det som kun går utover meg selv, sånn som studier. Men etter hvert har jeg jo fått litt dårlig samvittighet ovenfor fakultetet, for de taper jo penger på at jeg ikke fullfører på normert tid», sier hun.

Lav motivasjon og lav impulskontroll
Motivasjonen bak vet hun ikke helt hvor kommer fra. «Jeg er nok den personen jeg vet om som gjør mest til å være så lite motivert.» Hun sier det ikke handler om det å utfordre seg selv, eller at det er andre store tanker bak. Det er mer en ansvarsfølelse, og at etter å ha blitt dratt inn i det er det vanskelig å ikke engasjere seg når man ser hva som må gjøres og hvor viktig det er. Et av hennes favorittsitat er av Gunnar Haarr: «Verv er litt som heroin. Det første skuddet er gratis, og så må du bare ha mer.» Hun forteller også at lav impulskontroll kan gjøre at ting baller på seg. «Hvis noen spør: Kan du løfte den stolen her? Svarer jeg: Ja, så klart! Men så glemmer jeg at jeg allerede sjonglerer et bord og en elefant.» Det har til tider blitt mye, og hun har kjent at det ikke alltid føles bra. «Det går ikke an å gjøre alt bra. Det går greit, men det går ikke bra» sier hun. Hun understreker at det likevel er viktig å engasjere seg, men man må vite hvor grensa går.

Hun sier hun er dårlig på å ta imot skryt og kompliment, for hun føler ikke hun fortjener det og ser på det som unyttig informasjon. Hun vil mye heller ha konstruktive tilbakemeldinger, så man har noe å jobbe med. Men om det skal være noe hun aksepterer så er det hvis noen sier hun er kul eller morsom. «Jeg er den morsomste og kuleste personen jeg vet om, så om noen gir meg kompliment på det er det greit, for da har de jo rett!», ler hun.

Vampyr?
Hva andre mener bryr hun seg egentlig ganske lite om, og sier hun ofte ikke skjønner hva andre mener uansett. Beskjedene må være veldig klare, ellers tar hun det bare som en spøk. «Ofte synes jeg dyr er lettere å forholde seg til, hvis de vil ha oppmerksomhet og kos så slikker de deg i ansiktet og gir tydelig beskjed. Ikke at jeg oppfordrer andre til å slikke meg i ansiktet!» sier hun. Til tider glemmer hun også at hun er en person: «Mange beskylder meg faktisk for å være vampyr», ler hun.

Til tider lurer hun selv også. «Jeg er en veldig kald person, rent fysisk». Hun foretrekker også turer i mørket, og å se ut som et lik. Også dette med at hun generelt er pessimistisk og ikke liker å være glad har økt mistanken. Hun har også en hodeskalle kalt Theodor på rommet. Den skaffet hun seg etter å bli leder i Husdyrklanen siden logoen består av hodeskallen til en råne. Hun forteller hun gjør mye rart som kan få andre til å lure. «Det hadde kanskje vært en fordel til tider å stoppe opp og tenke ‘hmm, er dette normalt’, men da hadde jeg ikke vært meg, og da hadde jeg ikke vært like interessant» sier hun. «Det er jeg som må leve med meg, så det viktigste er at jeg liker meg selv.»

Ufrivillig NRK-kjendis
Egentlig vil hun ikke ha så mye oppmerksomhet, men har funnet ut at hun har et talent for å få det likevel. Blant annet fikk hun en egen reportasje i NRK våren 2019. Grunnen: Hun bruker en støvmaske for å beskytte seg mot pollen, noe som mange hun passerte reagerte på. Hun hadde allerede blitt intervjuet av et par aviser, og skulle på radio, så da de stilte opp med kamera i tillegg tenkte hun «hvorfor ikke?». I ettertid angrer hun litt, siden det ble mye oppmerksomhet rundt det, men det har funket. Hun møtte blant annet på en mor med barnevogn, der barnet pekte og lurte på hvorfor hun gikk sånn. Moren kunne forklare at det var på grunn av allergi, og Anne kunne få være i fred. I ettertid har hun lært at Norges Astma og Allergiforbund har egne masker som beskytter mot pollen som er litt mer diskrete, men det viktigste for henne er at det fungerer, det estetiske kommer etterpå, om i det hele tatt.

Heldig med venner
Selv om hun selv mener hun gjør mye rart som gjør henne annerledes, har hun vært heldig med venner, og sier hun har fantastisk fine folk rundt seg. «Jeg burde være flinkere til å si det til dem, men er redd de skal skjønner hvor mye bedre de er enn meg», innrømmer hun. Noen har hun ganske enkelt blitt kjent med ved å gå bort og ramse opp grunner til å bli kjent, eller at de har hatt en t-skjorte med et band hun liker. «Det er utrolig hvor lett det er å bli kjent med folk hvis man bare går bort og snakker med dem!», sier hun.

She did it for the joke
Alle verv og engasjement har tatt på, og hun vil være ærlig om dette. Men det har også gitt tilbake i form av gode folk rundt henne, og at ting har blitt gjort. Hun vet hun kan være mye irritert, men hun prøver å ikke la det gå for mye utover andre. Hun føler litt at hun må være sur på alle andres vegne, siden hun føler mange er overdrevent positive til tider. Humoren har hun likevel, til tross for mye negativitet. Det går for det meste i dårlige ordspill og fornærmelser. «Jeg vil at det skal stå noe sånt som ‘she did it for the joke’ på gravsteinen min», ler hun.

Med hilsen fra…

**Ærverdige Wibe**
Æ fikk gleden av å møt dæ en varm og solrik dag i forrige tiår, ja... nærmer bestemt høsten 2015. Vi sto der som nå fortapte trøndera på d flate Østlandet på vei t å start et nytt eventyr som husdyrstudenta. Lite visst vi da at d va starten, på et mildt sagt magisk vennskap.
Du har et hjerte av metall, en feilfri stil (enten du kjøre helsvart eller Pokémon) og en mørk humor som får mæ te å humre kvær gang. Du e tvers gjennom god og si sjeldent nei - nåkka som har resultert i din SVÆRT aktive studentkarriere på Agrarmetropolen, god damn! Eller som ha Åge syng:
"Du e ei stjerne, en konge. Du eie en skatt. Du e liten men stor, du e størst på vår jord."
Glede mæ te vårres fremtidige eventyr i "vindfulle og kalde" Trøndelag..
-Gammel Sekretær Holmen

Kaktusen Anne

Mange nordmenn anses ofte som å være sosiale kokosnøtter. De har harde skall, men myke innsider. Anne er ingen kokosnøtt. Anne er en kaktus.
Ved første møte strekker du ut en hånd, og ender opp med pigger i fingrene. Men akkurat som en kaktus, så er Anne verdt alle piggene for det som ligger på innsiden.
Mitt vennskap med Anne startet gjennom lydkomiteen. Ved vårt første møte, på en internfest i 2016, var jeg ikledd kjole og Anne et skjegg. Jeg ante ikke da at denne skjeggete kvinnen ville bety så mye for meg gjennom årene. Sammen har vi jobbet utallige lydvakter, ofte kjent som “han med skjegget som roper” og “hun sinte”. Da jeg tok på meg vervet som revylydsjef for UKA i Ås 2018, var Anne den første jeg spurte om å være NK. Anne gjorde det klart at hun ikke ville. Innerst inne vet jeg at hun omsider bare godtok for å hjelpe (les: redde) meg. Men dette kom ikke uten noen b´pigger i hånden. Annes eneste betingelse var at jeg, under artistslipp for miniUKA, skulle ned på et kne og be henne om å være min NK. Jeg “innfridde”. Hun sa ja.

I løpet av vår tid som KS og NK reddet Anne rævva mi flere ganger enn jeg kan telle. Som lydtekniker gjorde hun mer for UKErevyen 2018 enn noen kan forstå. Som venn krediterer jeg henne for å ha avverget mine mange mentale sammenbrudd. Alt i alt angrer jeg aldri på den dagen jeg strakk ut hånden, og fikk helvetes mange pigger til gjengjeld.

Hilsen,
Bjørn-Eirik Roald

Anne Gladsø Wibe, det er vanskelig å starte en tekst om den dama. Det alle ikke vet er at Anne er egentlig en ganske snobbete person som best trives i en mørk suite i Oslo med en pizzaeske fra Peppes på fanget. Hun er også en person du aldri vil forstå alt med. Om det så er grisehodet på soverommet eller gleden av å ta på varme rør. Det verste du kan gjøre med Anne er å fremstå usikker og vinglete, sånn sett ganske utrolig at vi overlevde et år på samme kontor. Anne gir faen i svada og vil helst ikke høre lange utgreinger på hvorfor du har valgt som du har valgt, sånn sett enda mer utrolig at vi overlevde et år på samme kontor. Samtidig er Anne kanskje den driftigste dama på dette universitetet. For ingen holder sine ord som Anne. Hun utgjør en blanding av frykt og trygghet og du vet aldri hva du kan forvente.
-Tord Hauge